Leder

Z nr. 4 2022: Film og forestillingsevne. Design: Exil Design

 

Av og til tenker jeg at vi mennesker er små dyr med en unik fantasi og forestillingsevne. Og med så lite forståelse av hva dette innebærer.

Med dette nummeret av Z prøver vi å sette fokus på filmens rolle i forhold til både virkeligheten og forestillingsevnen. Fortellinger er knyttet inn i livene våre på alle plan: Ikke minst i våre forestillinger om samfunnet og hva det vil si å være et menneske blant andre mennesker. Og alt er knyttet sammen i kulturens fortellinger. Vi eksisterer i forhold til kulturens histo­rier og moralske landskap. Og filmene vi ser er del av dette landskapet.

Med en tro på at film kan, eller bør, avsløre noe om virkeligheten, tenker vi oss kanskje at sosialrealistiske filmer eller dokumentarer er de som kan gjøre nettopp dette. Men, som Carl Plantinga skriver i sin tekst, skillet mellom realisme og fantasi i film er mye mer porøst enn vi vanligvis tenker – eller forestiller – oss.

I sin bok Ways of Worldmaking hevder filosofen Nelson Goodman at «... the arts must be taken no less seriously than sciences as modes of discovery, creation, and enlargement of knowledge in the broad sense of advancement of understanding.» I dette nummeret av Z skriver Anne Gjelsvik om film som hennes vindu mot verden, og inn i tematikk som terrorisme, økokatastrofer og flyktningkriser. Gunnar Iversen framhever hvordan også sci-fi-filmer kan gi oss innsikt i samfunnet vi lever i, og hvor vi er på vei. Anne-Lise With ser på filmens unike evne til å skildre både de kollektive og de individuelle minnenes plass i hverdagsvirkeligheten vår. Mens Margrethe Bruun Vaage skriver om de moralske vurderingene vi gjør når vi ser en film, og hvor ofte vi gjør dette ureflektert og på autopilot.

I Acts of Meaning poengterer psykologen Jerome Bruner «our «dazzling» intellectual capacity to envision alternatives – to conceive of other ways of being, of acting, of striving.» Både fornuft og det vi oppfatter som rasjonelt, vår fantasi og forestillingsevne, trenger «næring» og assosiasjonsmuligheter. I stedet for å se på filmens status i forhold til det vi tenker er objektive fakta og realistisk virkelighetsskildring, bør vi kanskje heller tenke over hva en film, om den nå er sosialrealistisk, fantastisk eller ren underholdning kan tilføre den virkeligheten vi lever i. Og vår evne til å forestille oss endring.

Ingrid Rommetveit

 



Relatert

Filmens porøse skille mellom virkelighet og fantasi

Z #4 2022: «Realisme» er et såpeglatt begrep, skriver Carl Plantinga. Det gjelder å holde tunga rett i munnen når vi snakker om det, og å vite akkurat hvilken betydning vi legger i ordet når vi diskuterer. | kun utdrag

Filmen, mitt vindu mot verden

Z #4 2022: Nesten alt det jeg kan og vet om verden, har jeg lært fra film, skriver Anne Gjelsvik. Som forfatter og forsker har hun jobbet med tema som vold, terrorisme, og krig i mediene. Her forteller hun om filmens rolle i å formidle og bearbeide virkelighet. | kun utdrag

Moral, straff og hevn på film

Z #4 2022: Filmviter Margrethe Bruun Vaage kaster i denne artikkelen lys over en de mørke avkrokene i menneskesinnet som får fritt spillerom når vi ser underholdningsfilm: Tilfredstillelsen i å se noen bli straffet. | kun utdrag


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Hva skjer med musikkvideoen?

Z #3 2019: Klimakrise, akvarium og kvinne som frigjør seg fra krinoline: Årets musikkvideoprogram var innholdsrikt, men anmelderen etterlyser mer «bling». | kun utdrag

Cut to the Chase – om Tom Tykwers sjangerbevissthet og underholdningsvilje

Z #2 2005: De siste femten årene har spennende ting skjedd med etablerte underholdningssjangere på begge sider av Atlanteren, kanskje først og fremst innen gangsterfilm og noir. Som generasjonen som debuterte i kjølvannet til Quentin Tarantino har vist, kan imidlertid lek med sjangerkonvensjoner forbausende raskt bli til nye og like rigide regler. Tom Tykwer utmerker seg derimot som en av de europeiske regissørene som best har utnyttet underholdningsfilmens kreative muligheter, og Lola er hans beste prestasjon i så måte.

Ebba och Didrik (Peter Schildt, 1990)

Z #2 2014: Den svenske miniserien Ebba och Didrik, skrevet av Christina Herrström og regissert av Peter Schildt, hadde premiere på SVT i 1990, og et par år senere ble den vist på Midt i smørøyet på NRK. Gjensynet med Ebba och Didrik i voksen alder ble for meg en særdeles minneverdig opplevelse. | kun utdrag