Hva skjer med den nordkoreanske filmen?
En filmbransje full av dramatiske kidnappinger, filmgale diktatorer og monsterfilmer. Gunnar Iversen gir oss et øyeblikksbilde av nordkoreansk film i sin nyeste Citizen Iversen-rapport fra Ottawa. Men for å ta oss dit, må vi starte Sør-Korea.
1970-årene var vanskelige år i Sør-Korea. Landets leder Park Chung-hee skyldte på de mange provokasjonene fra nord og innførte stadig strengere lover og sensur. Han var for lengst blitt en diktator, akkurat som tilfellet var i nabolandet i nord, som hadde blitt ledet av landets skinnende «sol» Kim Il-sung siden slutten av andre verdenskrig.
Tidene var også vanskelige for filmbransjen i Sør-Korea, som stadig opplevde at de lovene og reglene som var blitt innført ett år ble endret til det motsatte året etter. En periode ble filmselskap oppfordret til å produsere så mange spillefilmer som mulig, året etter ble strenge kvoter for filmproduksjon innført. Filmbransjen manglet stabilitet og rimelige vekstvilkår, akkurat i en periode da fjernsynet ble en økende trussel for et filmelskende folk. Filmbransjen gikk fra krise til krise og knelte under presset fra en uberegnelig sensur.
Denne usikre situasjonen skapte også utfordringer for Sør-Koreas gullgutt på filmområdet. Shin Sang-ok (1926–2006) hadde vært landets ledende filmregissør siden begynnelsen av 1950-tallet, og han hadde laget mange av landets mest populære filmer. Shin hadde også plassert Sør-Korea på det internasjonale filmkartet, og hans filmer hadde vunnet priser på store internasjonale filmfestivaler. Shin balanserte imidlertid på en slakk og tynn line. Han utfordret landets strenge sensur, ikke minst gjennom sitt samarbeid med Shaw-brødrene i Hong Kong, og forsøkte også å omgå alle landets regler på filmområdet. Lenge klarte han å navigere mellom de mange skjærene i filmsystemet, og hans vennskap med lederen Park Chung-hee var helt avgjørende for at han holdt seg flytende. Så begynte alt å gå galt.
Choi Eun-hee og Shin Sang-ok. Bilde fra dokumentarfilmen The Lovers and the Despot. Robert Cannan/ Ross Adam 2016
Først var det hjemmefronten som skapte problemer. Shin Sang-ok hadde vært gift med landets mest populære skuespillerinne Choi Eun-hee (1926–2018) i en årrekke, nå førte hans utroskap til skilsmisse. I Sør-Korea hadde paret vært kjent som «Shin og Choi» og skandalen omkring Shins sidesprang ble begynnelsen på slutten på hans karriere som filmregissør i Sør-Korea. Hans filmselskap mistet lisensen til å produsere film i 1975, fordi Sang-ok hadde brutt landets strenge filmsensur. Hans nye film, Rose and Wild Dog, co-produsert med Shaw-brødrene i Hong Kong, var blitt vist på en forhåndsvisning som ikke var klarert av myndighetene, og et kort bilde av en toppløs kvinne og et tre-sekunder langt kyss, ble slutten på hans regikarriere. I to år forsøkte han å få i gang sin filmkarriere utenfor Sør-Koreas grenser, men uten hell.
I mellomtiden hadde Choi Eun-hee også fått problemer. Ikke minst økonomisk sett. En dag dukket imidlertid en mann fra Hong Kong opp og lovte å redde både hennes skuespillerskole og økonomi. Han lokket henne til Hong Kong, men på en utflukt ble skuespillerinnen kidnappet av nordkoreanske agenter. Hun forsvant den 14. januar 1978, og det skulle ta lang tid før hun dukket opp igjen.
Nordkoreansk bygdekino
Kim Jong-il
Den ansvarlige for kidnappingen var Kim Jong-il. Han var sønn av landets leder og skulle også bli hans etterfølger. Kim Jong-il styrte landet i perioden 1994–2011, og er faren til Nord-Koreas nåværende leder Kim Jong-un. Fra han var liten av var Kim Jong-il en lidenskapelig cinefil som elsket film mer enn noe annet. Det var kanskje dermed naturlig at han skulle bli leder av Nord-Koreas statlige filmselskap. Jong-il var både historieforteller og ideolog, og tok lederdyrkelsen av faren Kim Il-Sung til nye høyder gjennom filmmediet. Han var arkitekten bak den filmatiske lederkulten som stadig overgikk seg selv.
Kim Jong-il levde for filmen. Han skrev og publiserte til og med en bok om filmteori og filmproduksjon i 1973. Man finner lett hans bok, On the Art of the Cinema som den heter i engelsk oversettelse på nettet, men det er ikke en bok man leser på stranden. Det er heller tørre saker. Boken gir imidlertid en unik tilgang til tankene bak Nord-Koreas propagandistiske filmproduksjon, som på 1970-tallet opplevde en sterk modernisering og vekst. Alle i Nord-Korea så filmene Kim Jong-il produserte. Spesielt det nasjonalistiske krigseposet The Flower Girl (Pak Hak og Choe Ik-gyn, 1972) var nærmest obligatorisk underholdning for alle landets innbyggere. Dersom man ikke så denne filmen, eller våget å kritisere den, kunne veien til en interneringsleir være kort.
Etter at Kim Jong-il tok kontroll over filmindustrien i 1968, ble filmmediet stadig viktigere som et redskap for nasjonsbygging og ideologisk indoktrinering. Filmen ble kjernen i Nord-Koreas forvandling til en «teaterstat», et land der rituelle parader, forestillinger og ulike «show» skapte et bilde av landet som en mønsterstat. Virkeligheten var selvsagt en helt annen. For å bygge sitt propagandaapparat sørget Jong-il for at selv det aller minste tettsted hadde en kino, og det statlige filmstudioet i utkanten av hovedstaden Pyongyang var større enn de største studioene i Hollywood. Her produserte man omkring førti spillefilmer i året, alle godkjent av Jong-il i forkant av premierene.
Når talentene ikke kommer frivillig
The Flower Girl, 1972
Kim Jong-il bygget ofte opp filmfortellinger som ledet mot farens heroiske rolle under både krigen mot japanernes okkupasjon før og under andre verdenskrig, og Korea-krigen. The Flower Girl var et eksempel på dette og den vakte også oppsikt utenfor Nord-Koreas grenser. Dette tårevåte nasjonalistiske krigsmelodramaet ble en stor suksess i Kina og Sovjet. Men selv om filmmediet og filmene han produserte ble stadig viktigere i Nord-Korea, var Kim Jong-il ikke fornøyd. The Flower Girl var et unntak. Han manglet internasjonal anerkjennelse. Han ville at nordkoreanske filmer skulle bli etterspurte i utlandet og vinne priser på internasjonale festivaler, ikke bli sett på som håpløst tilbakestående både estetisk og ideologisk sett. Han hadde vunnet sitt lands tilskuere, nå ville han vinne et verdenspublikum. For å få til dette trengte han imidlertid støttespillere og folk som virkelig kunne lage film. Og om de ikke kom til ham frivillig fantes en annen mulighet. Han kunne kidnappe dem.
Choi Eun-hee, Kim Jong-il og Shin Sang-ok.
Choi Eun-hee ble mot sin vilje fraktet til en luksustilværelse i husarrest i Pyongyang. Hun strittet imot alle forsøk på indoktrinering, men vanskene tårnet seg opp. Det ble ikke lettere da hun fikk vite at hennes tidligere ektemann Shin Sang-ok også var blitt kidnappet av nordkoreanske agenter. Shin forsøkte å rømme, og endte i Nord-Koreas Gulag. Først etter to og et halvt år i fengsel ble han gjenforent med sin tidligere hustru. Motvillig godtok både Chin og Choi å jobbe for Kim Jong-il: Jobben deres ble å modernisere Nord-Koreas filmproduksjon.
Selv om de fikk relativt frie tøyler til å lage filmer som endret filmbransjen, ble de overvåket både dag og natt. I tre år lagde paret, som nå nærmest var blitt tvunget til å gifte seg på nytt av diktatoren, filmer som slo alle rekorder. Og Kim Jong-il lot filmparet spille en stadig større rolle i sin «teaterstat». Shin Sang-ok hadde blitt tvunget ut av filmproduksjon i Sør-Korea, nå fikk han frie tøyler i Nord-Korea.
Pulgasari og flukten fra Nord-Korea
Pulgasari, Shin Sang-ok 1986
I tre år, fra 1983 til 1986, regisserte og produserte Shin Sang-ok og Choi Eun-hee spillefilmer i Nord-Korea. Alltid under tvang og tett overvåket. De levde i en luksusboble, veldig annerledes enn vanlige folk, men tvunget til å lage film for diktatoren Kim Jong-il. De regisserte sju filmer og produserte et titall andre spillefilmer. Alle skilte seg ut fra vanlig nordkoreansk filmkost og slo nye publikumsrekorder. Mest populær av alle deres filmer var Pulgasari (1985) en film som noen år senere nærmest ble en kultfilm i USA. Det er også en film som forteller mye om nordkoreansk film på denne tiden.
En av Kim Jong-ils favorittfilmer var Ishiro Hondas Gojira fra 1954. Denne monsterfilmen om atomsprengninger og naturens hevn var en sensasjonell internasjonal suksess. Kunne Shin Sang-ok lage en slik film? Hva om vi får hjelp av de japanske spesialeffekt-folkene som lager Godzilla-filmene, spurte Kim Jong-il. Svaret var Pulgasari, og ved den nordkoreanske premieren i 1986 slo den alle publikumsrekorder.
Shin Sang-oks film utspiller seg i en føydal fortid. Bøndene sulter og undertrykkes av en despot og hans soldater. En smed nekter å gjøre som despoten sier og havner i fengsel. Før han dør av mishandling og sult i fangehullet, lager han en liten dragefigur av jord og ris, og hans unge datter Ami arver den lille figuren. En dag når hun sitter og syr stikker hun seg på en nål, og en dråpe blod faller på den lille dragefiguren, som plutselig blir levende. Pulgasari er født, av en jomfrus blod. Pulgasari er i sannhet en smeds verk, for det lille vesenet har en ustoppelig sult på jern og metall. Monsteret vokser og vokser, og Pulgasari blir en alliert i bøndenes opprør mot undertrykkende maktutøvelse.
Shin Sang-ok og Choi Eun-hee under en filminnspilling.
Selv om Pulgasari blir vanlige folks frelser lar ikke sulten seg stoppe. Han fortsetter å spise metall, og truer også bøndenes liv, slik at han må stoppes. Ami har en visjon hvor hun ser at dette kan bli alles død og ofrer seg for folket. Hun gjemmer seg i en stor tempelklokke av metall, og da Pulgasari sluker klokken med henne inni eksploderer han. Etter eksplosjonen finnes bare en mini-Pulgasari i ruinene, i samme størrelse som han hadde da han ble skapt, men et slags overjordisk guddommelig lys ødelegger ham og beveger seg mot Ami. I filmens siste bilde ser vi Ami på eksplosjonsstedet som en Tornerose, med en tåre på kinnet.
Ironisk nok er hovedtemaet i Pulgasari bøndenes opprør og angrep på en brutal undertrykkende føydalherre. I en tid da Nord-Korea langsomt opplevde økonomisk stagnasjon og nedgang, som skulle resultere i hungersnød på 1990-tallet, var Pulgasari sannelig et overraskende valg fra en enehersker. Selv om filmen er unik i nordkoreansk sammenheng har den likevel noen likhetstrekk med vanlig film fra dette lukkede landet. At grusom behandling av fattige bønder kan lede til revolusjon, er et hovedtema i nordkoreansk film, og ofte er hovedkarakteren i en nordkoreansk film en såkalt «skjult helt». Ami og hennes far er slike «skjulte helter».
En regimetro, kritisk, diktatur-kalkun
Selv om den lidelsen som gjør en person til en «skjult helt», som for eksempel blomsterselgeren Kotpun i The Flower Girl, ofte er usunt overdreven, og til og med har en sadistisk undertone, er lidelsen årsaken til den skjulte heltens storhet. Dette er jo et tema som er velkjent også fra mange vestlige filmer, ikke minst Rambo-filmene som Kim Jong-il beundret. Kristendommen har også satt dette lidelsespillet i scene i mange framstillinger av Kristus, så helt fremmed er dette ikke for oss her i Vesten heller. Kanskje er den propagandistiske teorien til Kim Jong-il, som kretser omkring hvordan en film kan så et frø i tilskuerens sinn, noe vi ser i adskillige filmer fra mange ulike land?
Pulgasari skilte seg ut fra vanlig nordkoreansk film ikke bare på grunn av sitt innhold, også i formen var filmen mer dynamisk, med en sterkt oppdrevet rytme. I dag oppleves filmen nærmest som en kalkun, og den lever sitt liv på midnattsforestillinger på kino, på DVD, og på YouTube, men filmen gir oss samtidig en unik tilgang til noen av de ofte motstridende idéene og ideologiske tankene som preger nordkoreansk film. Noen har sett filmen nærmest som et potpurri av de mest velkjente ideene i nordkoreansk filmpropaganda, mens andre har sett filmen som en subversiv kritikk av Kim Il-sung og Kim Jong-ils monstersamfunn. Og kanskje er dette en av årsakene til filmens suksess i Nord-Korea. På samme tid kunne den oppleves som tro mot regimets sentrale forestillinger og som en kritikk av en despots brutale undertrykkelse.
Choi Eun-hee og Shin Sang-ok. Bilde fra dokumentarfilmen The Lovers and the Despot. Robert Cannan/ Ross Adam 2016
Samtidig som Pulgasari gikk sin seiersgang på kino i Nord-Korea, planla Shin Sang-ok og Choi Eun-hee sin flukt fra sitt luksusfangenskap. De hadde i lang tid overtalt Kim Jong-il til å investere i filmproduksjon utenlands, og Shin Sang-ok skulle stå i spissen for en internasjonal satsning. I 1986 klarte Shin og Choi å flykte fra de mange agentene som alltid passet på at de ikke hoppet av, og de søkte asyl i den amerikanske ambassaden i Wien. Senere ble de fraktet til USA og fikk amerikansk statsborgerskap.
Choi hadde vansker med å mestre det amerikanske språket, og følte seg for gammel, så hun la karrieren på hylla. Sang-ok ga seg ikke så lett, men selv om han til slutt lyktes i å regissere noen filmer i USA fra slutten av 1980-tallet, var livet etter avhoppet en skuffelse. Hans siste film 3 Ninjas: Knuckle Up (1995) ble laget under pseudonymet Simon S. Sheen. Hans karriere hadde blomstret i femten år i Sør-Korea, fått en ny start etter kidnappingen i Nord-Korea, men endte i amerikansk B-film på 1990-tallet. Få filmregissører har hatt en merkeligere livsskjebne og karriere.
Nordkoreansk film etter Shin og Choi
Order no. 027. Jung Ki-mo, Kim Eung-suk 1986
Nordkoreansk film fortsatte i vante spor etter at Shin og Choi hadde unnsluppet diktatorens klør. Krigsfilmene fortsatte å dominere, og både åpenlyse og mer skjulte helter kjempet en evig krig med USA og Sør-Korea i film etter film. En film som Order No. 027 (Jung Kim-mo og Kim Eung-suk, 1986) er et godt eksempel. I denne filmen tar en gruppe nordkoreanske soldater seg over grensen til Sør-Korea, men den krigen som skildres er uvanlig vag. Hendelsene i denne action-filmen kunne ha utspilt seg under andre verdenskrig eller Korea-krigen, men kanskje også en gang i framtiden. At Nord-Korea er i «evig» krig med sin søsterstat er imidlertid sikkert.
Det er vanskelig å få oversikt over filmproduksjonen i Nord-Korea. Noe så enkelt som antallet spillefilmer som produseres er usikkert. Også i dag er landet nærmest hermetisk lukket, og all informasjon som kommer fra avhoppere må tas med noen klyper salt. At Nord-Korea snarere er en totalitær monsterstat enn en lykkelig mønsterstat er imidlertid åpenbart. I tallrike filmer skjules imidlertid de mange motsetningene og problemene landet sliter med, både under Kim Jong-il og sønnen Kim Jong-un.
Two Families in Haeun-Dong, Lee Kwan-am, 1996
Ofte fungerer familien som et prisme som det nordkoreanske samfunnet ses gjennom. Som i familiemelodramaet Two Families in Haeun-Dong (Lee Kwan-am, 1996) der to familier settes opp mot hverandre. I denne filmen flytter en ny familie inn i en boligblokk, men ektemannen i den nye familien jobber for mye. Han tar seg ikke godt nok av sin hustru og deres sønn. Naboene prøver å få ham på andre tanker, men til slutt forstår alle at det å jobbe for nasjonens beste er viktigst av alt. Fra å være et problem går hovedpersonen til å bli en modellarbeider som inspirerer alle til nye innsatser. Han er nok et eksempel på en folkets «skjulte helt» som framstår med all sin heroiske glorie i filmens avslutning.
Nord-Korea karakteriseres gjerne som en «teaterstat», eller en spectacle state der filmer, parader, plakater, forestillinger og fjernsynsshow kontinuerlig skaper et bilde av en mønsterstat. Ingen filmer er immune mot den propagandistiske rollen alle medier har i landet. Selv om Nord-Korea har opplevd en liten eksplosjon av filmproduksjoner de siste årene, og til og med et par co-produksjoner med Sør-Korea, er mye det samme som på 1980-tallet. Noen genrer har økt kraftig, som melodramaer og animasjonsfilmer, som åpenbart oppleves av myndighetene så vel som filmskaperne som «sikkert stoff».
Et delt Korea
Fanget i nettet, Kim Ki-duk 2016
Sør-Korea har opplevd den ene filmbølgen etter den andre siden 1986, i takt med økt offentlig støtte til filmproduksjon, ny filmpolitikk, friere tøyler for filmskaperne, og et mer demokratisk samfunn. Nord-Korea har langt på vei stått stille siden Shin Sang-ok og Choi Eun-hee klarte å hoppe av og fikk friheten tilbake. Begge land lager imidlertid ofte filmer om det «såret» som delingen av Korea er. Et godt sørkoreansk eksempel er en av Kim Ki-duks siste filmer. I Fanget i nettet (2016) er det historien om en nordkoreansk fisker som ved et uhell havner i Sør-Korea som skildres.
På samme måte som den uskyldige fiskeren i Kim Ki-duks film blir en kasteball i systemet, både i Sør-Korea og i Nord-Korea, ble Shin Sang-ok og Choi Eun-hee kasteballer i mange land på grunn av en diktators forsøk på å modernisere og internasjonalisere filmbransjen i sitt land. Deres historie er mer overveldende og fantastisk enn de fleste spillefilmer, men denne utrolige historien er også en inngang til å nærme seg et lukket samfunn og en filmproduksjon som ikke ligner noen annen.
*
Den beste skildringen av kidnappingen av Shin Sang-ok og Choi Eun-hee finner man i Paul Fischers bok A Kim Jong-il Production (Flatiron Books, 2015). Johannes Schönherrs North Korean Cinema: A History (McFarland, 2012) er fremdeles den beste boken om nordkoreansk film. En av de beste skildringene av det nordkoreanske samfunnet finner vi i Barbara Demicks bok Nothing to Envy: Ordinary Lives in North Korea (Spiegel & Grau, 2015). The Flower Girl, Pulgasari og mange andre nordkoreanske filmer finnes lett tilgjengelig på YouTube.
Det er også laget en dokumentarfilm om emnet: The Lovers and the Despot (Robert Cannan/ Ross Adam, 2016)
TweetRelatert
Filmen og Sør-Koreas lange ferd mot demokrati
Z #2 2023: Sør-Koreas dramatiske historie er blant annet historien om hvordan film kan bidra i overgangen fra diktatur til demokrati. | kun utdrag
Murakami-adapsjon som fungerer
Blogg: Burning er en forbanna mystisk film. Det er også det som gjør den så fascinerende.
Comrade Kim Goes Flying – nordkoreansk feelgood
Blogg: Comrade Kim Goes Flying er en skikkelig feelgood-film full av girl power.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Kontraster og kollisjoner i Ennio: The Maestro
Blogg: Giuseppe Tornatores Ennio: The Maestro er ikke bare den definitive dokumentaren om hans faste samarbeidspartner Ennio Morricone, men også et inderlig, to og en halv times langt kjærlighetsbrev fra de mange som arbeidet sammen med ham eller hadde ham som forbilde.
Intervju med Monica Voilås Myklebust
Z #4 2018: Hovedpersonen i 100 % menneske ser tilbake på filmen, femten år etter den ble produsert. | kun utdrag
Trender i ungdomsfilm
Z #2 1992: Filmer for ungdommen som gruppe oppstod parallelt med den såkalte ungdomskulturen i USA på [...] | kun utdrag