DEN VÅPENLØSE KRIGEREN – SPENCER

Spencer, Pablo Larraín 2021. Foto: Ymer Media

 

Filmene Spencer (2021) og The Queen (2006) er begge nærstudier av et av medlemmene i det britiske kongehuset. Jonny Halberg ser nærmere på hvilke valg regissørene har tatt for å ta oss under huden på dronning og prinsesse.

«I think of her as a defenseless warrior.»
Stephen Knight, manusforfatter

 

Den 29. juli 1981 stoppet jeg med en reisekamerat i Faro på Algarvekysten, under min første interrail. Etter å ha gått av toget fortsatte vi inn på en engelsk pub, uten at jeg kan huske hvorfor. Det som møtte oss der var førti lyserøde engelskmenn som satt ved bordene og gråt, snufset og hulket. Det var et selsomt syn, og helt uforståelig. Forståelig ble det først da vi så en tv som hang på veggen. På skjermen ble Diana Frances Spencer ført opp midtgangen i St. Pauls Cathedral, med et langt slep etter seg, på vei for å avlevere sitt ja til Prins Charles. Pubfolket fulgte vielsen med tårevåte og strålende øyne.

Reisekameraten min så forferdet rundt seg og sa: «Kanskje vi burde komme oss ut?» Jeg visste ikke en gang at det var et bryllup. For en attenåring som sang i en postpunkgruppe var det ikke aktuelt å bry seg om kongelige engelske bryllup. Men likevel ville jeg stå og se på dette grandiose som skjedde, og ble dratt med inn i en følelse av at det som foregikk på skjermen var noe stort.

Det var følelsen. Fornuften sa, og sier, noe annet. Kongehus, konger og dronninger, enten de var undertrykkere eller halvgale habsburgere, har trollbundet alt fra vaskehjelpa på Røa til William Shakespeare; noen ganger ut fra tøvete sentimentalitet, andre ganger med et hardt blikk på maktens mekanismer og irrganger. Hvor mange ganger har jeg, for eksempel, sett Kurosawas King Lear? Det er liten vits i å påstå at jeg ikke er fascinert av makthavernes intriger.

Spencer, Pablo Larraín 2021. Foto: Ymer Media

 

I Spencer, med regi av Pablo Larrain, og Kristen Stewart i hovedrollen, er det, som så ofte ellers når det kommer til skildringen av det engelske kongehuset, irrgangene som utforskes. Geografisk befinner vi oss i de kjølige gangene på Sandringham, det som var dronning Elizabeths foretrukne residens fra desember til februar, hvor man samles til julefeiring. Skjønt feiring. Det er en kald taushet som hersker i Sandringham Castle, hvor en av de siste julesammenkomstene før Diana og Charles ble skilt skildres.

Filmen åpner, karakteristisk nok, med at Diana kjører seg bort på vei til godset i en sportsbil, og ankommer for sent til mottakelsen. Etter at hun går inn mellom de tunge dørene er det første hun må gjøre å veie seg på en gammeldags vekt med lodd, en tradisjon fra dronning Victorias tid, som ble praktisert for å sjekke at gjestene hadde spist godt under oppholdet (de ble også veid før de forlot slottet). Diana led av bulimi.

Sandringshams lange ganger

Spencer, Pablo Larraín 2021. Foto: Ymer Media

 

Utover i filmen ser vi en utstøtt kvinne som virrer rundt i uoppvarmede slottsrom, mer og mer frenetisk, godt på vei til å bli gal. I motsetning til Elizabeth den II har hun ingen styring på hendelsene, heller ikke seg selv, i en situasjon som blir mer og mer kritisk. Den eneste hjelpen hun får, er fra påkledersken Maggie (som etter hvert fjernes av prins Charles), chefen på kjøkkenet og de unge sønnene, William og Harry.

Tematikken er ikke ny. Den er like gammel som de greske tragediedikterne, Hamlets Ofelia eller Virginia Woolfs essays, og fra vår egen samtid glir filmen inn i et kobbel med skildringer av kvinnelige ikoners skjebner. De mest åpenbare nå å nevne er The Queen (Stephen Frears, 2006), som handler om dronning Elizabeth den II, Tony Blair og Diana post mortem; samt Blonde, en tre timers offermeditasjon vevet over Norma Jean Mortensons liv, mer kjent som Marilyn Monroe.

Hamlet er for øvrig en åpenbar referanse. Likhetene er, om man tenker på det, slående, mellom den lammede prinsen i Helsingør, og prinsesse Dianas formålsløse vandringer inne på Sandringham. I det hele tatt er det noe Shakespearsk over dramaet og konfliktnivået i Spencer, som fascinerer i hvert fall meg.

Sjelden subtile

Spencer, Pablo Larraín 2021. Foto: Ymer Media

 

Men tilbake til Spencer. Jeg var skeptisk til filmen, tross de gode anmeldelsene, på grunn av trenden med å ofre det bestandige og substansielle i filmer om celebriteter til fordel for dveling ved detaljer som har vært med på å skape disse ikonene i offentligheten. Om det gjelder intrigemakeri, ekteskapskrangler, pirrende sidesprang og dopbruk, hotellrommøter med amerikanske presidenter; alle spektakulære episoder som ofte sier noe om dobbeltmoralen i en maktelitekultur, men sjelden makter å være subtile når årsakene til impulsene og begjæret som de impliserte er drevet av skal skildres – og da tenker jeg ikke nødvendigvis i psykologisk forstand.

Det er her Larrain går en annen vei. For det første kan Spencer ses som en autonom historie, uten at man nødvendigvis må kjenne kongehusets medlemmer, engelsk historie eller overklassens ritualer for å få med seg innholdet (selv om en får mye mer ut av filmen om en gjør det). Grunnen til det er etter min mening todelt. Den ene handler om begrensningene Larrain har valgt å sette, ved å la handlingen foregå på ett sted, med et subjektivt perspektiv, en bruk av metaforer og metonymer som kommer nedenfra, eksemplifisert gjennom fugleskremselet på jordet fra Dianas barndom. Den andre handler om det det filmatiske: Hvordan bildene er løst, filmens musikalske rytme, klippingen, avstandsbilder og nærgående tagninger av Diana– den til tider ekstremt subjektive skildringen av Dianas langvarige sammenbrudd blant de rojale stivpinnene. Samt, så klart, Kristen Stewart som Diana.

Legg merke til måten hun puster på. Hun snakker raskt og hektisk, ikke nødvendigvis så høyt, men aldri fra magen. Ordene kommer stakkato fra øverst i strupen, ikke fra dypet. Hun spiller med en energi på grensen til hysteri, og en selvdestruktivitet som manifesterer seg i brå stemningsskifter, oppskjørtet ironi og selvskading. Samtidig som man i desperasjonen og fortvilelsen ser kampviljen, og ønsket om å gjøre det som må til for å karre til seg et eget sted å være og forsøkene på å få sønnene vekk fra Sandringhams spøkelsesaktige stillhet. Diana prøver hele tiden å få kontroll på egne handlinger, samtidig som hun ikke kan legge vekk protesten mot å bli fratatt råderetten over seg selv. Hun saboterer med vilje de strengt fastsatte reglene i et marionett-teater som utspiller seg med rigide kleskoder og innterpet kutyme.

Spencer, Pablo Larraín 2021. Foto: Ymer Media

 

Det eneste virkelige møtet mellom Charles og Diana foregår i slottets biljardrom. Biljardkulene er lagt ut i et perfekt triangel på den grønne duken, Charles holder på en kule som han leker med uten å sende den av gårde, mens han lidenskapsløst og tålmodig forteller hva Dianas oppgave er: «Det skal være to av deg. Den ene er den du er. Og den andre er den de tar bilder av. De to må ikke ha noe med hverandre å gjøre.»

Tjenerstaben holder seg på avstand, med unntak av den nevnte kjøkkenchefen (Sean Harris), og Majoren, som har vært Dronningens hoffstallmester, spilt av Timothy Spall; en spion som vi til slutt får et tvetydig inntrykk av gjennom en tilsynelatende ubetydelig handling. Det er små elementer Larrain puster liv i denne filmen med, alminnelige gjenstander som får en ladet betydning, satt opp mot slottets uvirkelige prakt, og Dianas syner av Anne Boleyn som ble halshogget i det femtende århundret av sin kongegemal Henrik den 8: En handling som spiller på den lange britiske tradisjonen med kvinneforakt og patriarkalsk frykt for at kvinner skal nå igjen menn som intellektuelle, eller ende opp som likestilte innehavere av realpolitisk makt.

Samt de to sønnene, som prøver å verne om morens selvstendighet; særlig William er alt blitt en garvet redningsmann for en mor som sier til ham: «Hvis jeg begynner å oppføre meg merkelig de neste par dagene, så si ifra til meg. Da tror jeg på det.» Her holder manusforfatter og regissør tilbake: Den psykiske belastningen disse to guttene utsettes for står ikke tilbake for to østkantsønners forsøk på å skjerme moren sin fra en voldelig og drikkfeldig far.

Ensom julefeiring

Spencer, Pablo Larraín 2021. Foto: Ymer Media

 

Historien bak er, for å si det rett ut, et jævla rot i et lukket samfunn, som er besatt av orden. Stedet hvor det hele foregår har en imponerende velstelt fasade. Sandringham er, røft regnet, en eiendom som måler åtte kvadratkilometer. En av bygningene der er Appleton House. Der ble ellers Kong Olav den femte født, etter at Kong Haakon (eller prins Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel, prins til Danmark og Island, som Haakon het den gang) og Maude fikk Appleton i bryllupsgave fra det britiske kongehuset.

Stedet Diana oppsøker om kveldene i filmen, og hvor fugleskremselet står, heter Park House. Det er i dag hotell for folk med såkalte livsstilssykdommer. På syttitallet ble det leid ut til Jon Spencer, Dianas far, i en periode. Diana hadde noen barneår her. Dermed er det ikke litt for beleilig i filmen at barndomshjemmet skal ligge så tett på Sandringham Castle; men akkurat det poenget handler uansett om det fremstår som troverdig innen fiksjonen.

Diana hatet juleselskapene på Sandringham. Den frenetiske, egosentriske oppførselen hennes ble forsterket, og bulimien nådde nye høyder. Allerede under det første oppholdet på Buckingham Palace, i forkant av bryllupet, beskrev hun det nye livet i kongefamilien som ‘incredibly lonely.’ I filmen vurderer hun å falle ned en trapp etter å ha brutt seg inn i det forfalne Park House. I virkeligheten slapp hun seg ned en trapp med vilje mens hun var gravid med William, uten at hverken hun eller den kommende prinsen ble skadet. Det filmen legger vekt på, og som venner og Diana Spencer har fortalt, var at hverdagen hennes etter hvert ble preget av isolasjon; fra dronningen og Philip, men også fra den tilsynelatende forsagte prins Charles. Det må ha vært mer å hente, bedre dager for alle parter, men det er undertrykkelse på flere nivåer som Larrain og Knightley legger vekt på i Spencer.

Fugleskremselet

Spencer, Pablo Larraín 2021. Foto: Ymer Media

 

Larrain beskriver filmen ikke som en biopic, men en fabulering over virkelige hendelser. Han bruker det som finnes av dokumentert materiale, skjærer vekk det meste og lader det som står igjen med metaforiske kvaliteter. Det nedlagte Park House er et eksempel: Diana oppsøker stedet for å ‘gjenoppbygge’ en barndom, og stiller med det spørsmålet: Hvem var jeg?

Perlekjedet hun får av Charles, og som blir viktig i filmen, et overdådig anheng, er en replika hun har sett rivalinnen Camilla Parker Bowles gå med i et selskap. At hun spiser perlene i suppen under en middag er en hallusinasjon, og nærmest et påskudd for å få kastet opp under måltidet. Perleanhenget ender opp med å minne om et hundehalsbånd om halsen hennes.

En svært tydelig metafor er fugleskremselet. Det første Diana gjør er å gå over jordet opp til det, ta ytterjakken av skrømtet, en jakke som en gang tilhørte faren hennes. Denne utslitte jakken følger henne gjennom filmen, som en nostalgisk fetisj. Til slutt tar hun  jakken på seg og bruker den da hun stopper en fasanjakt. En annen metafor er vekten som alle må sette seg på ved ankomst, og før de drar. At hun kjører seg vill som det første hun gjør i filmen, er også talende.

Åpningsscenen er interessant: En kolonne med militære kjøretøyer ankommer Sandringham. Uniformerte soldater marsjerer på rekke ut med lukkede kasser i armene. Er det blitt krig? Har noen ringt inn en bombetrussel? Nei. Soldatene setter frem herskapets kasser med utsøkte råvarer som ligger på is, og venter på å bli matretter med lange navn.

Alle kongelige har lukkede gardiner

Spencer, Pablo Larraín 2021. Foto: Ymer Media

 

På et tidspunkt beskyldes Diana av Majoren (egentlig av Charles og Dronningen) for å ha stått naken ved en av de store vinduene på rommet sitt og blottet seg for eventuelle fotografer; dermed sys de lange gardinene igjen med tykke lærsnører. Diana blir forhindret fra å se verden utenfor.

Til slutt kommer fasanjakten, som i seg selv er en sørgelig umandig affære, selv om de adelige er opplært til å treffe fuglene som klapperne driver mot dem. Antropomorfisering av dyr er vanlig i mange sammenhenger, ikke minst på film; her er det liten tvil om hva fasanene som plukkes ned representerer.

Larrain skal ikke beskyldes for å operere med underkommunisert billedbruk; men det han klarer er å få de symbolske elementene til å gli sømløst inn, og – like viktig – utvikle dem videre, slik at de får konsekvenser for handlingen, og påvirker den avmålte personasjen i familien – med guttene, kammertjener Maggie og kjøkken-chefen som unntak.

Dronningen sover: The Queen

The Queen, Stephen Frears 2006

 

Apropos antropomorfisering: I The Queen med Helen Mirren som Elizabeth II, står jakten på en hjort med så og så mange horntakker i sentrum for dronninggemal Philips oppmerksomhet, midt oppe i nyhetene om at prinsesse Diana først er alvorlig skadet, og deretter dør av skadene etter ulykken i Paris. Hjorten blir det tydeligste beviset på at det rører seg noe mer i dronningen enn å holde masken og tradisjonen vedlike. Noe annet enn å tjene en gjerning hogget i stein, og for all del ikke gi nasjonen et alminneliggjort forhold til en institusjon som har mistet mer og mer makt, men som likevel holder det britiske folket i et tomhetens trolldomsgrep. Det vi i praksis ser er rester av den symbolske makten; som også, på sitt vis, er en utøvende makt.

I Larrains film er dronningen filmens svakeste karakter. Hun er feil castet og har ingen utstråling overhodet; hennes oppgave er bare å stirre fraværende fremfor seg. Helen Mirren i The Queen er det motsatte. Gad vite hva slags film dette hadde blitt uten Mirrens myndige og samtidig, på sitt tilknappede vis, sårbare dronning. Hun har stabukkens utholdenhet, men evner også å briljere med sosial intelligens, særlig i de første møtene med Tony Blair, som blir rikets nye statsminister samtidig med Dianas brutale død. Lammelsen legger seg over skotske Balmore når den mest populære (blant folket) og minst likte (fra kongehuset) prinsessen plutselig møter slutten på James Deansk vis. Tony Blair er opportunistisk; egentlig en anti-rojalist som bukker like klønete som Mr. Bean for nasjonens fremste og rikeste kvinne, men som etter hvert finner tonen med henne og bruker sin nye posisjon for hva den er verdt: Han skaper begrepet Folkets prinsesse på tv og får folk til å strigråte. Det er satirisk, men også et realistisk portrett av en mann som har momentum og bruker det, og understreker hva Diana-dyrkelsen toppet seg som: En nasjonal føljetongs melodramatiske høydepunkt.

Situasjonen er interessant, siden så mye står på spill med skandalene som rammet det britiske kongehuset på denne tiden. Med nyinnsatte Tony Blair får man en stemme fra folket som blander seg inn: What to do? Nothing? Sinnet og utålmodigheten brer seg i det britiske folket. Når kommer det en uttalelse fra dronningen? Hvorfor flagges det ikke på Buckingham Palace? Spennende. Og likevel når ikke The Queen opp til Spencer. Hvorfor ikke? Det viktigste svaret er: Regissørens valg.

The Queen, Stephen Frears 2006

 

Frears hektiske atmosfære oppstår gjennom møtene mellom en nyvalgt Labour-regjering og et konservativt kongehus, Blair versus Elizabeth, samt de kontroversene som hele tiden truer med å slå ut i full blomst blant politikere og innen kongefamilien. Og over det hele: Dokumentaropptakene av de første unge kvinnene som legger blomster ned foran porten til Buckingham Palace, mannen i gata som fråder av sinne over tausheten fra kongehuset, til den sørgende folkemengden på den store plassen utenfor Buckingham som vokser og vokser. Samtidig følger vi Elizabeth og Philip som irriterer seg over det de får se på tv om seg selv, og en tafatt Charles som ikke engang klarer å ta seg av sønnene sine. Philip konstaterer tidlig, etter at guttenes mor er død, at guttene, ja de sover godt. Under en ‘beveget’ Clintons tale om Dianas død på tv sier Philip til Elizabeth, at det er sett en hjortebukk med fjorten takker (i geviret) i jaktterrenget deres. Sånn apropos kommer det, i det Nelson Mandela snakker om veldedighetsprinsessen på skjermen, at de kanskje skulle jakte. «Jeg tenkte det kunne være en god adspredelse for guttene.» Sagt eller ikke: Det er besk satirisk realisme på grensen til det parodiske, men det fungerer – om en ser vekk fra at mye fra begge filmer er med på å slå inn åpne dører.

The Queen er en annerledes film enn Spencer, men like fullt mangler den dybde. Den er effektivt fortalt, men mangler et personlig grep, og en manusforfatters håndtering av historien som noe mer enn utvidet fiksjonsreportasje. The Queen er et samfunnsengasjert portrett av den øverste klassens hjelpeløse og anakronistiske reaksjon i det de mottar et sverdhogg i siden, og så later som om sverdet ikke treffer. Men der stopper det.

Den anonyme andungen

Spencer, Pablo Larraín 2021. Foto: Ymer Media

 

The Queen kunne like godt vært en tv-film, stilløs og overtydelig, med snappy kommentarer. Larrains Spencer trenger inn i bevisstheten til den feminine (og ekshibisjonistiske) yndlingen, som etter Elizabeth IIs smak burde vært en passe anonym andunge; en ennå ung kvinne som rives i stykker mellom kravene til hvordan du skal opptre, og hvem du trenger å være i ditt eget liv.

Enda en megetsigende side av Larrains film er bruken av vinduene på Dianas rom, og de gangene hun står ved de lange gardinene i samme rom hvor dronning Victorias støv (sier Diana) ennå ligger over møblene, og hun kikker ut, på hva eller hvem det nå er som befinner seg i mørket. De samme gardinene blir altså solid sydd igjen, med så sterke og tykke lærstropper at de kunne hørt hjemme i et torturkammer, eller minner om grove sting over et uhelet operasjonssår. Ja, hva venter der ute? Diana Spencer synger seg vekk fra Sandringham i en bil med sønnene sine, uvitende om at de som kanskje var der og tok bilder, kom tilbake til det som ble den siste kvelden hun levde.

 

Jonny Halberg har tidligere skrevet for Z – om Sally Potters Orlando – i Forfattere om film-nummer.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon