Licorice Pizza

Alle bildene er fra Licorice Pizza, Paul Thomas Anderson 2021. Foto: SF Studios

 

Trillende baklengs i nedoverbakke: Om å være ung i et pastellfarget Los Angeles på 70-tallet.

Litt over halvveis inn i Licorice Pizza blir vi tatt med på en slags berg-og-dal-baneferd gjennom strøket Encino i Los Angeles. En stor og fullpakket lastebil med en ung kvinne bak rattet triller baklengs nedover de bratte gatene. En håndfull yngre gutter sitter på i sitrende spenning. Scenen er både intenst spennende og imponerende vellaget i sin tilsynelatende enkelhet, og er samtidig konklusjonen på en ganske absurd sekvens.

Hvordan bilen og de unge menneskene havnet der skal jeg ikke avsløre, men scenen er et godt bilde på hvordan Paul Thomas Andersons nyeste film er bygget opp av en rekke slike episodiske sekvenser.

Scenen er også et symbol på det filmen på mange måter handler om: En gjeng unge mennesker som i en litt kaotisk periode tidlig på 1970-tallet prøver å klare seg til livets opphold ved å benytte de mulighetene de har og gjøre så godt de kan. Før de på sisyfosk vis igjen triller baklengs ned de bratte gatene i byen for de store drømmene.

PTA og periodefilmen

Paul Thomas Anderson er et kjent og kjært navn for de fleste med en litt over gjennomsnitt filminteresse. Med en filmografi bestående av mesterverk som Boogie Nights, Magnolia, There Will Be Blood og The Master – for å nevne noen – er det ikke rart det er mange som lenge har gledet seg stort til «PTA»s kjærlighetsbrev til sitt barndoms Los Angeles.

De fleste av filmene til Anderson er periodefilmer (med unntak av Hard Eight, Magnolia og Punch Drunk Love), der vi både har gravd etter olje i det ville vesten på starten av 1900-tallet (There Will Be Blood), drevet kultvirksomhet (The Master) og sydd moteklær på 1950-tallet (Phantom Thread). Det er likevel tydelig at det er 1970-tallets Los Angeles som står denne moderne auteuren nærmest. I gjennombruddsfilmen Boogie Nights fikk vi et innblikk i 70-tallets pornoindustri og i Inherent Vice ble vi med inn i et kriminelt og dopfylt L.A. I Licorice Pizza er vi altså tilbake, med det som kanskje er det mest hjertevarme bildet av perioden.

Gary og Alana

Filmen åpner med det som blir starten på et langvarig, men noe turbulent og uavklart kjærlighetsforhold. Fotografassistenten Alana (spilt av Alana Haim) vandrer forbi en gjeng high school-studenter som er på vei inn i gymsalen for å bli fotografert. Hun mottar en rekke pubertale, sexistiske bemerkninger. Men én gutt skiller seg ut, nemlig Gary (Cooper Hoffman), som med en vesentlig mer moden og selvsikker tone ber henne ut på en date. Hun blir smigret, og selv om hun poengterer at aldersforskjellen er for stor (han er 15, hun er 25), lar hun seg friste til å møte opp på restauranten litt senere på kvelden.

Gary er en ung herremann som vet å benytte seg av mulighetene livet byr på. Han startet som barneskuespiller og jobber sammen med moren sin i et reklamebyrå, men kaster seg i gang med nye prosjekter etter hvert som de dukker opp. I løpet av filmen er han innom i alle fall en tre-fire forskjellige beskjeftigelser som han greier å tjene litt penger på, alt før han er fylt 16. Gary er et slags multitalent som kanskje ikke alltid treffer blink (eller som lar ungdommelig overmot eller romantiske følelser komme i veien), men som allikevel optimistisk går i gang med neste prosjekt.

Alana bor fortsatt sammen med foreldrene og sine to eldre søsken, og ønsker helst å finne noen som kan få henne vekk derfra. Det tar ikke så lang tid før hun skjønner at Gary kanskje er nøkkelen til å komme seg videre i livet – dog om det er som venn, som forretningspartner eller noe mer romantisk forblir lenge uavklart.

Dette av-og-på-forholdet er egentlig filmens røde tråd. Over et års tid, får vi se opp- og nedturer, og en rekke krumspring på veien der vi følger karakterenes ulike forsøk på å lykkes med sine forskjellige prosjekter.

En drøm fra fortiden

Selv om filmen benytter seg av noen spesifikke historiske hendelser (som oljekrisen som preget store deler av den vestlige verden i 1973), opplever jeg ikke at filmens prosjekt er å gi en historietime i hva som skjedde i denne perioden. Den har heller som mål å fange en form for stemning eller tidsånd. Her blir det fort naturlig å dra noen paralleller til Quentin Tarantinos lignende kjærlighetsbrev til englenes by, Once upon a time in Hollywood, som også benytter faktiske historiske hendelser som utgangspunkt for handlingen, men lager sin egen fiksjonelle historie. Licorice Pizza går ikke like langt i å påvirke de faktiske historiske begivenhetene som Tarantino gjør, men lar sine karakterer leve i en verden der virkeligheten er noe som skjer på avstand.

Gjør det da at Licorice Pizza blir et i overkant nostalgisk, eskapistisk pastellfarget bilde på en mer uskyldig tid? I 1973 var det fortsatt krig i Vietnam, og videreføringen av ungdomsopprørene og borgerrettighetsbevegelsen var fortsatt med å prege samfunnet. Paul Thomas Anderson går ikke direkte inn på tidens vanskelige samfunnsutfordringer, men unngår heller ikke noen av periodens mer problematiske sider – noen ganger til mer eller mindre vellykket humoristisk effekt: En amerikansk restauranteier snakker tulle-japansk til sine to (!) japanske koner (på en mildt sagt rasistisk måte sett med dagens øyne), en skuespilleragent snakker høylytt om Alanas veldig «jødiske nese» og et homofilt forhold må holdes skjult for offentligheten, for å ta noen eksempler.

Men Anderson lar det være opp til oss som tilskuere å avkle disse utspillene for det de er, uten å rette en for merkbar moralsk pekefinger ut fra 2022-øyne.

Filmer i filmen

Tidvis oppleves Licorice Pizza som en tilbakeskuende drøm, noe som særlig kommer frem i hvordan enkelte scener trekkes ut lenger enn de hadde behøvd i en mer tradisjonell fortellermåte, samtidig som filmen hopper over andre narrative elementer det hadde vært mer naturlig å ha med.

Filmen byr på flere «filmer i filmen», der vi får servert en liten sekvens som i seg selv nesten kunne fungert som en selvstendig kortfilm. I en minneverdig sekvens prøver Alana seg som skuespiller, og skal prøvespille mot en av gullalderens storheter, Jack Holden (spilt av Sean Penn). Jack inviterer henne med ut etter auditionen, men han er hele tiden mer opptatt av sin egen storhetstid, og sliter med å skille sine egne filmer fra virkeligheten. Utover scenen bruker han mer og mer tid på å sitere replikker fra gamle filmer, og sekvensen ender i et heseblesende stunt (som også inkluderer en minneverdig Tom Waits i en liten rolle) med motorsykkel og flammer.

Licorice Pizza består altså av en rekke slike episoder, de fleste som små «slice-of-life»-historier som mer fanger hvordan livet er enn å legge opp til plotstyrte nøkkelscener. Det kan nok virke som om filmen i større grad er bygget opp rundt ideene til disse enkeltscenene, enn at de er skapt for å ha en narrativ funksjon i en ferdigutviklet historie.

Dette er en metodikk som også Joachim Trier og Eskil Vogt ved flere anledninger har uttalt at de benytter når de skriver filmene sine, og det er kanskje derfor ikke så rart at P.T. Anderson har uttrykt spesielt stor begeistring for nettopp Verdens verste menneske denne vinteren – og ekstra gøy er det at de nå konkurrerer om den samme Oscar-statuetten for originalmanus.

Denne måten å lage film på kan nok føre til at det blir ekstra vanskelig for filmskaperne å fjerne sine «darlings» i klippen, og tidvis merkes det at filmen kunne tjent på å ha vært strammet inn noe. Trier og Vogt løste det med en kapittel-struktur, og man kunne godt sett for seg at Licorice Pizza kunne vært «Gary og Alana i 12 kapitler med prolog og epilog», men filmen finner likevel en behagelig flyt i det vi beveger oss fra den ene herlige sekvensen etter den andre. Det hjelper også at Anderson lager episoder som er så fine at jeg bare får lyst til å være i dem så lenge som mulig.

«Hollywood-familien»

Filmen har noen litt mystiske meta-lag som er morsomme å nevne her, og som på mange måter skaper et ekstra «hollywoodsk» meningsnivå. Alana Haim som Alana spiller på et vis en slags utgave av seg selv, ved å ikke bare bruke sitt eget navn, men har også med seg sin ekte familie som sine familiemedlemmer i filmen. Hennes to ekte søstre Danielle og Este spiller også hennes to eldre søstre, og til og med foreldrene Moti og Donna (alle med Haim-navnet) gjør foreldreroller. De tre søstrene er for mange kjent som bandet Haim, men Alana viser at hun også har en karriere på lerretet foran seg.

Cooper Hoffman, som spiller Gary, debuterer også som filmskuespiller i denne hovedrollen. Den tilsynelatende ukjente 19-åringen er dog ingen hvem som helst, men sønn av avdøde Phillip Seymor Hoffman – som kanskje gjorde noen av sine mest minneverdige rolleprestasjoner i samarbeidet med nettopp Paul Thomas Anderson. Det er noe litt rørende over at sønnen nå fører stafettpinnen videre.

Licorice Pizza er en tidvis forunderlig, men også herlig film, som nok ikke er Paul Thomas Andersons mest fullendte, men kanskje en av de det umiddelbart er lettest å like. Den er en kjærlighetserklæring til en tidsepoke det er tydelig Anderson har et spesielt varmt forhold til, noe som også gjør at jeg bare får lyst til å svøpe meg inn i dette varme 70-tallsuniverset. Litt ekstra nostalgisk virkelighetsflukt er kanskje heller ikke det dummeste å bruke et par timer på i disse dager.

NB: Licorice Pizza var navnet på en platebutikk på Sunset Strip. Butikken figurerer ikke i filmen, men gjennom filmens musikalske spor er den nok definitivt med i ånden.



Din kommentar


Relatert

Popmusikk og film: «Wise up» i Magnolia

Blogg: Inspirert av Zs kommende nummer om popmusikk og film (som kommer i månedsskiftet februar/mars), deler ukas blogger sin opplevelse av Aimee Manns sang «Wise Up» i P.T. Anderssons film Magnolia.

– tilfeldigheter og skjebne i P.T Andersons Magnolia

Z #4 2005: Paul Thomas Andersons vilje – og evne – til å eksperimentere med filmmediet gjør han til [...]


Fra siste Z

Z-enquete – kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Ida H. Eldøen, Linda Gathu og Ingrid Liavaag, Carl Georg Rødsten og Ivar Aase om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Filmskaper uten kamuflasje

– Å kunne se uten å bli sett er bra for en filmskaper. Så alderen har sine positive sider, sier Anne Haugsgjerd. Den 78-årige filmskaperen kjemper mot aldersdiskriminering rett og slett ved å lage film. | kun utdrag

Caribou Ghosts and Untold Stories

– Om Kortfilmfestivalens spesialprogram «The Queer Indigenous Effect» Altfor lenge har opplevelsene til skeive og såkalte Two Spirit-personer vært «untold stories». Det er de ikke lenger. | kun utdrag


Fra arkivet

Norsk kort 2016

Z #3 2016: Årets norske korfilmer anmeldt. | kun utdrag

Den digitale fremtiden – endelig løsning eller nye utfordringer for bevaring av filmarven?

Z #2 2006: [Lars Gaustad er direktør for Divisjon for mediebevaring, Nasjonalbiblioteket.] Hvordan kan vi [...]

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Z #3 2020: Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag