Strømmefilm for den kresne

America, Garrett Bradley 2019

 

Hva finnes av alternativ strømming av kunstfilm bortenfor MUBI? I første del av en dobbelt-blogg ser vår skribent nærmere på den utsøkt kuraterte og parfymesponsede plattformen Le cinema club.

Januar 2022, et tankeeksperiment: Et virus har rammet verden i en ny og enda mer smittsom variant, med bevegelsesrestriksjoner, reiseforbud og utsatte kinopremierer som resultat. Du blir (heldigvis ikke) permittert fra jobben, men i rein audiovisuell fatigue kaster du deg ned i sofaen mens du taster inn «arthouse cinema online» i søkemotoren.

Ja? Nei? I skyggen av strømmekrigen mellom gigantene som eter seg inn på kinoens markedsandeler og kapitaliserer på vår lengsel etter smittefrie kunstopplevelser, finnes det alternativer som gir deg noe helt annet. Og som programmerer enda kresnere og mer idealistisk enn etablerte arthouse-plattformer som britiske Mubi og amerikanske The Criterion Channel.

Klubben

Ashik Kerib, Sergei Parajanov og Dodo Abashidze 1988

 

En av de beste og mest særegne av dem er Le cinema club. Denne fransk-amerikanske sida ble startet lenge før pandemien, i 2015, og har blitt kalt «Netflix for cinefile». Det er imidlertid en overflatisk karakteristikk som verken fanger tjenestens profil eller måten du kommer til å bruke den på. Her møter du ikke noe vegg-til-vegg-teppe med filmplakater. Le cinema club presenterer bare én film om gangen, om det skulle være en langfilm, en dokumentar eller en kortfilm. Denne filmen er da tilgjengelig hos dem i én uke. Gratis.

Deres to seneste lanseringer gir en ypperlig introduksjon for nysgjerrige:

«Han elsker meg, han elsker meg ikke … Han elsker meg, han elsker meg ikke …» «Hun elsker meg, hun elsker meg, hun elsker meg, hun elsker meg!» Akkompagnert av messende strengeinstrumenter og 80-talls synth sitter et ungt par, ikledd fargerike og flagrende plagg på en rød divan, mens de plukker kronblader av en prestekrage. Han legger hodet sitt i fanget hennes, og to hvite duer i bakgrunnen kurrer megetsigende.

Men akk! Han er en fattig poet, og hans mor har bare roseblader å tilby i medgift. «Himmelen har gitt dem sin velsignelse, nå søker vi din,» ber moren pent til hennes far, en aga, en høytstående person i landsbyen, må vite, og langt mer velstående. Ikledd dyre pelser, smykker, ringer og en litt latterlig beverpelslue avviser han dem med obskøne håndbevegelser og viser dem ræva til svar. «Dere får ikke mer enn se henne, fattiglus og tiggere, se å ha dere vekk!»

Ashik Kerib, Sergei Parajanov og Dodo Abashidze 1988

 

De symmetriske, men ledig komponerte tablåene, den fargerike paletten dominert av bondeblå, en slags kirsebærrød og lys rosa, musikken, tekstplakatene og den saga-liknende fortellerstilen er ikke til å ta feil av. Regissøren må være Sergei Parajanov, armeneren som ble en del av en kunstfilm-kanon med visjonære og fantasieggende verk som The Color of Pommegranates (1969) og Shadows of Forgotten Ancestors (1965). Og som tre ganger ble fengslet av sovjetiske myndigheter for sin angivelig uproletære kunst og sin homoseksualitet.

Filmen Le cinema club har hentet fram og vist gjennom juleferien er Ashik Kerib (1988), en 73 minutter lang spillefilm og Parajanovs siste verk som i sin tid fikk premiere på filmfestivalen i Venezia. Forelegget er en kort fortelling med samme navn, et slags folkeeventyr om den fattige omreisende trubaduren Ashik Kerib. Historien er ført i pennen av den russiske poeten og forfatteren Mikhail Lermontov, som visstnok var Parajanovs yndlingsforfatter, og den er regissert sammen med den georgiske skuespilleren Dodo Abashidze.

The End of Suffering (A Proposal), Jaqueline Lentzou 2020

 

Ukas film, tilgjengelig fram til fredag 13. januar, befinner seg (bokstavelig talt) i en helt annen del av universet enn Parajanov. Den 14 minutter lange kortfilmen The End of Suffering (A Proposal), regissert av greske Jaqueline Lentzou, begynner idet hovedpersonen Sofia får et angstanfall ombord på et lokaltog. I flukt og panikk, fulgt av et håndholdt kamera, brøyter hun seg vei gjennom menneskemengdene på perrongen, før hun søker tilflukt i sin egen isolasjon og blir kontaktet av en stemme fra det ytre rom, nærmere bestemt fra Mars. Heldigvis med undertekster.

«Vi har bestemt oss for å kontakte deg. Du har tre dehydrerte tropiske planter og to døde eukalyptuser på verandaen, hunden din har hatt et sår på rompa i en måned, og i frysen (som aldri åpner lenger) ligger en ørret og råtner.» I tillegg til full oversikt over Sofias liv har stemmen også en høyst overraskende forklaring på lidelsene hun opplever i sitt eget liv. Skal vi oppfatte dette som Sofias indre monolog, hennes forsøk på selvhelbredelse eller virkelighetsflukt, eller som science fiction? Heldigvis faller filmen aldri for fristelsen til å velge det ene eller det andre, den bare drar oss inn i en cinematisk fantasi – tørrvittig, original og tidvis rørende.

Kortfilm i fokus

The End of Suffering (A Proposal), Jaqueline Lentzou 2020

 

Europeisk og amerikansk indiefilm dominerer utvalget på Le cinema club, men det virkelig herlige med plattformen er at kortfilm og dokumentarer får så stor plass. Selv om det fra tid til annen blir publisert en spillefilm her, som Parajanovs Ashik Kerib, er det gjerne ikke de nyeste og mest profilerte fra kinorepertoaret. Derimot vil du finne et vell av tidlige kortfilmer fra anerkjente regissører som Mati Diop, Alain Giraudie, Louis Garrel, Bertrand Bonello, Barry Jenkins, Andrea Arnold, Gus van Sant, Ruben Östlund og Harmony Korine.

Her er også ikke-europeere som Bong Joon-ho og Ryusuka Hamaguchi representert, men for meg har mange av filmene vært helt ukjent fra før. Å gi plass til det originale og dristige, og til filmskapere som fortjener større oppmerksomhet, har vært en uttalt målsetning for nettsida. Fra starten har Le cinema club også gitt plass til eksperimentell film i grenselandet mot visuell kunst, eksempelvis fra folk som Kenneth Anger og Michael Snow.

Alle filmer presenteres med fyldige omtaler, ofte også med essays og intervjuer med filmskapere, og tidligere publiserte filmer på nettsida er tilgjengelig i et oversiktlig arkiv med lenker dersom filmene er tilgjengelig på andre tjenester.

Amerika!

America, Garrett Bradley 2019

 

Et virkelig høydepunkt fra programmeringen vinteren 2021 er kortfilmen America fra 2019. Regissør Garrett Bradley ble nominert til Oscar for beste dokumentar i 2020 for Time, en dokumentar om vilkårlig fengsling av svarte amerikanere og en families kamp for rettferdighet, men forløperen er kanskje enda mer interessant. Bare tittelen («Amerika», liksom) vitner om en film med store ambisjoner. Og Bradleys prosjekt er nettopp å utfordre etablerte fortellinger om hva om å erobre definisjonsmakten over hva «Amerika» vil si, over et lands karakter og historie.

Den åpner med arkivklipp fra Lime Kiln Club Field Day, en spillefilm fra 1913 av Bert Williams der alle karakterene er svarte. Det inspirerte Bradley til følgende tanke: Hva om noen av de mange spillefilmene som gikk tapt i denne perioden, var like progressive? Eller: Hva med å utnytte dette tomrommet til å forestille seg et fortidig USA der svarte tok større plass, spilte andre roller, levde andre liv?

Gjennom 29 minutter uten dialog, men med et suggestivt lydspor, skildrer Bradley både personer fra virkeligheten og tenkte tablåer. Det er en film som utnytter stumfilmens muligheter til fri og assosiativ bildefortelling fra et klipp til det neste, hvor en discokule på et dansegulv plutselig blir en skulder i omfavnelse med en annen, eller et skjerf på et tørkestativ blir et flagg, en fane, en dåpskjole. Rollegalleriet er enormt, kostymene utsøkte, regien inspirert og filmfotografiet virtuost – dette er filmskaping fra virkelig øverste hylle.

Sluttscenen er hentet fra en filminnspilling, og stiller filmens grunnpremiss på spissen når enn hvit assistent «klapper» i gang andre tagning av en scene, mens en svart skuespiller i bakgrunnen stirrer hardt i kamera som ruller. Hva er forgrunn og hva er bakgrunn, hva er skjult og hva er synlig? Hva er det som kunne ha vært, men som vi aldri fikk se? Med America går Garrett Bradley i dialog med (film)historien, ikke bare for å hylle den, men utvide og utfordre den.

En duft av Chanel

Spencer, Pablo Lorrain 2021

 

Le cinema club er stiftet og drevet av Marie-Louise Khondij, en filmkurator bosatt i New York og Paris. Hun er flasket opp på film, med en mor som var kunstner og en far (Darius) som regnes blant vår tids aller største filmfotografer, og hun jobbet tidlig med filmproduksjon, blant annet som medprodusent på de amerikanske Josh og Benny Safdies første spillefilm Heaven Knows What. (flere av Safdie-enes tidlige filmer er da også blitt vist på Le cinema club).

Det er fokuset på kortfilm fra unge filmskapere, og gratis tilgang i én uke uansett hvor du befinner deg i verden, som gjør at Le cinema club skiller seg ut. Denne modellen er gjort mulig av tjenestens sponsor, parfyme- og skjønnhetsimperiet Chanel, som har vært involvert i filmformidling i over et tiår. Siden 2011 har konsernet sponset et årlig veldedighetsarrangement på Museum of Modern Art (MoMA) i New York, og i 2020 ble de museets hovedsponsor for all filmformidling.

Chanel er også sponsor for Tribeca-festivalen som arrangeres i New York i april hvert år, og er offisiell samarbeidspartner for den franske César-prisen. De har vært inne som finansiør av flere profilerte spillefilmer, som Pablo Larrains biografiske film Spencer om prinsesse Diana, hvor Kirsten Stewart – mangeårig Chanel-modell – spiller hovedrollen.

Peker ut i verden

The Marvelous Misadventures of the Stone Lady, Gabriel Abrantes 2019

 

På Le cinema club er profileringen av selskapet kledelig anonym. Som for så mange festivaler og andre formidlere av kunstnerisk ambisiøs film er slike sponsorater avgjørende. Det har gjort det mulig for Marie-Louise Khondij å publisere uten avbrudd i snart seks år, og inngå samarbeid med mer etablerte aktører, som The Criterion Channel.

En serie filmer presentert i samarbeid med Criterion har dominert programmeringen i vinter, med titler som Eduardo Williams fantastiske spillefilm The Human Surge, Jane Campions kortfilm Passionless Moments og portugisiske Gabriel Abrantes vidunderlig morsomme The Marvelous Misadventures of the Stone Lady om en statue som rømmer fra Louvre-museet i Paris.

Begrensningen på én ukes visningstid kan selvsagt begrense utbyttet av en strømmetjeneste som denne. Det krever disiplin for ikke å gå glipp av filmer (selv om det å sette av rundt 30 minutter i uka for å se en gratis kortfilm burde være overkommelig). Men denne begrensningen er som en parentes å bemerke. For dem med amerikansk IP-adresse eller litt tekniske skills er de tre ovennevnte filmene permanent tilgjengelige på The Criterion Channel. Mange andre filmer fra arkivet kan gjenfinnes på Vimeo eller mindre kjente tjenester. Kanskje er den aller viktigste funksjonen ved Le cinema club nettopp denne, at den peker ut til en verden av spennende film som overraskende ofte kan graves fram andre steder.

…

Garrett Bradleys kortfilm America kan ses her.

Et intervju med Bradley, gjort i anledning filmens visning i flerskjerms-versjon på MoMA, kan ses her.

Den ypperlige podkasten The Cinephiliacs (nå kjent som Framing Media) har gjort et intervju med Marie-Louise Khondij som kan høres her.

Artikkelen er en del av serien Skjermkultur. Øvrige artikler står på trykk i Klassekampen høsten og vinteren 2021/2022. Serien er støttet av Fritt Ord.

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon