En smule avantgarde kortfilm fra Spania

Kortfilmfestivalen i Alcine er vel verdt et besøk. I fjor fylte festivalen 50 år og gav meg perspektiv på kortfilmgenrens egenart og særegne evne til å ta pulsen på samtiden.

Nylig fikk jeg besøke kortfilmfestivalen Alcine i Madrids forstad Alcalá de Henares, en halvtimes biltur fra flyplassen. Alcine er fødebyen til Miguel de Cervantes, mannen som skrev den berømte Don Quixote.

Aldri hørt om festivalen sier du? Vel, verken norske produsenter eller Norsk filminstitutt har vært overivrige i å delta der, men den hadde et fellesprosjekt med Kortfilmfestivalen i Grimstad for 14–15 år siden. Spania er jo et stykke unna, rent kulturelt, og festivalen gir kanskje ikke samme internasjonale prestisje som Oberhausen, Krakow, Clermont – Ferrand og andre ledende kortfilmfestivaler. Det er synd, for spansk filmkultur er omfattende og spennende.

Dyrker kontrastene

Skoleklasse på besøk på festivalen

 

Hvorfor er kortfilm bedre egnet enn langfilm til å skildre samtiden? Kanskje fordi den ikke alltid formidler historier, men opplevelser, tidsuttrykk og stemninger. De fortellermessige elementene er hentet ut ifra dagens situasjon eller er en smule avantgarde, slik reklamefilmen ofte er.

Når man fyller 50 år, er tilbakeblikket og tidligere tiårs utvikling og betydning altoverskyggende. På AlCine var retrospektive serier og utstillinger i fokus, ved siden av et stort nasjonalt program og et interessant og omfattende europeisk fokus, hvor både Danmark og Sverige var representert, men ikke Norge. Alt vel presentert i byens to vakre og historiske kombinerte kinoer og teatre, Teatro Salón Cervantes og Corral de Comedias. Festivalen maktet å forene det nye med det retrospektive i parallelle serier, slik at man kan kunne se sammenhenger og dyrke kontrastene.

En haug med skoleklasser var også invitert, både til spanske og europeiske filmer, til stor glede for både lærere og elever. Faktisk var spesielle program viet britisk, fransk og tysk film, benevnt som Idiomas en corto, arrangert for å styrke fremmedspråkundervisningen. Dessuten barnefilm- og ungdomsfilmprogram, konserter og TV-fokus.

Knatrende 35mm

Gamineries, Mikaël Gaudin, 2021

 

Filmene først. En rekke prisvinnere fra de siste tiår ble presentert, hele 10 halvannentimes program med filmer helt tilbake til det tidlige 1990-tall ble vist, mange av dem med regissørene til stede. De ikke-digitaliserte filmene gjorde inntrykk. Med knatrende 35mm-kopier, for anledningen på spesialmonterte anretninger i maskinrommet. Det er alltid to maskinister, noe fagforeningen har kjempet gjennom helt fra nitratfilmtiden, og disse hadde oppslukte samtaler gjennom luken som stod på vid vegg mot salen. Slikt gir tidsbilder og historieopplevelser. 1990-tallets filmer har ellers fremdeles litt preg av dokumentær pedagogikk, en allvitende kommentar leder oss fram og tilbake over temaet.

Festivalen selv, og spansk kortfilm, har gjennom flere tiår hatt fokus på det store barnet, 10–12 åringene, som utnyttes av ukjente voksne, ledes ut i elendighet av utro kamerater eller kjemper sin sårbare kamp mot foreldrenes fattigdom og avhengighet. Jeg så flere gripende filmer om dette temaet fra både Irland, Storbritannia, Frankrike og Spania, som f.eks. A good deed, (Kevin Scott, Irland 2021) og Gamineries, (Mikaël Gaudin, Frankrike 2021). Samt Belén Marcías filmer fra noen år tilbake.

Befriende analog utstilling

Utstilling med bilder signert Óscar Fernández Orengo

 

Så til utstillingene. En fremragende jubileumsutstilling i klassisk utførelse, med 50 års plakater, avisutklipp, hefter og bøker og ikke minst teknikk; kamera, fremvisere og redigeringsutstyr gjennom tidene, et halvt århundre som kanskje er det mest utviklede i hele årtusenet, presentert på en befriende analog måte, i glass-skap og med overlys, i en gammel bygning. Byen er full av slike, et historisk mekka som står godt til den moderne filmen.

Dertil tre portrettutstillinger, en om spanske regissører, hvor man selvsagt fant Pedro Almodóvar, men også Alejandro Amenábar, Juan Antonio Bayona, Luis Garcia Berlanga, Victor Erice og selveste Fernando Arrabal, mesteren fra 70 tallet med sine kraftfulle og anarkistiske filmer. Fotografert i et ekstremt scopeformat, (1:3) av Óscar Fernández Orengo. Luis Buñuels skarpe blikk overvåket det hele …

Zs utsendte sammen med ledelsen i AlCine

 

Så en utstilling om spanske filmdivaer, skuespillerinner og regissører, også fotografert i et bredformat, (2:3) av Orengo, med tekster av festivalens programsjef Annette Scholz i en flott katalog.

Og til sist, en stor utstilling om Marilyn Monroe, med alle hennes ektemenn og andre menn, herunder i filmer med Marlon Brando og Gregory Peck. Hva har det med kortfilm å gjøre, spør kanskje du. Svaret er filmhistorie, assosiasjoner og populærkulturelle uttrykk.

Alcines ideer er at fortiden og nåtiden henger nøye sammen, man skal lære av historien, men også se mulighetene fremover i lys av den.

Til inspirasjon for Kortfilmfestivalens jubileum?

Det er ikke lenge til vår egen Kortfilmfestivalen fyller de samme 50, det skjer i 2027, så her er det bare å starte forberedelsene, noe jeg tror festivalsjef Anita Svingen og hennes medarbeidere allerede har begynt å tenke på. Vi får håpe at Teknisk museum og/eller Preus Museum i Horten til da har fått opp igjen de tekniske utstillingene som av uforståelige grunner ble hentet fra museet i Filmens Hus, og at Nasjonalbiblioteket forbereder historiske dokumentasjoner.

Men blant ideene som rant meg i hu noen sene kveldstimer på Alcines barer var at portrettfotografer bør engasjeres til å dokumentere det enorme tilfanget av nye talenter, som 50 års kortfilm har medført i Norge. Vel kan mye av Morten Krogvolds 100-års jubileumssamling fra 1996 gjenbrukes, mange av de portretterte var jo sentrale i datidens kortfilmproduksjon, men Morten Qvale, Ida Meyn eller kanskje fotojournalistene fra Oslo Met kunne også være spennende å engasjere for å vise oss mer av dagens kortfilmskapere.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon