Paul Schraders USA

Alle bildene i teksten er fra Paul Schraders The Card Counter, 2021. Foto: Norsk Filmdistribusjon og Focus Features.

 

Med The Card Counter viser Paul Schrader at comebacket med First Reformed slett ikke var et blaff. Også denne gang skildrer han angst og dystopi i dagens USA på mesterlig vis.

Som regissør har Paul Schrader operert i en betydelig mindre glamorøs del av den amerikanske filmindustrien enn sine mest kjente samtidige fra New Hollywood-bølgen. Selv om både American Gigolo (1980) Cat People (1982) og Mishima: A Life in Four Chapters (1984) i dag anses som klassikere blant mange cineaster, og hans Affliction (1997) bød på solide skuespillerprestasjoner fra Nick Nolte, James Coburn og Sissy Spacek, har Schraders rolle som regissør vært å anse som nokså marginal i lange tider, til tross for at han har laget film hele veien.

De siste årene har han først og fremst vært kjent for sin tydelige og tidvis svært strenge stemme i filmdebatten gjennom blant annet nærmest daglige oppdateringer på Facebook. Stadig nye regissører forteller at de har lest og latt seg inspirere av Schraders standardverk Transcendental Style in Film: Ozu, Bresson, Dreyer, som han skrev som 26-åring i 1972.

Det kom som et sjokk på mange da Schrader gjorde et comeback i det absolutte toppsjiktet med First Reformed i 2017. Godt hjulpet av eminente skuespillerprestasjoner fra Ethan Hawke og Amana Seyfried og et glitrende manus, som naturligvis var skrevet av ham selv (og brakte ham hans første Oscar-nominasjon), viste filmen med all tydelighet at regissøren Schrader på langt nær var død. Nå har han fulgt opp med The Card Counter.

The Land of the Free?

«USA, USA, USA», ljomer det i kasinoet etter at en ung mann ikledd Star-Spangled Banner-caps og -singlet har innkassert nok en seier ved pokerbordet. I nok et generisk kasino i en amerikansk gambling-by som ikke er Las Vegas. Med seg har han en trofast heiagjeng på to, som taktfast applauderer sitt store idol. «Han er ikke amerikansk en gang», kommenterer William Tell (Oscar Isaac) lakonisk, mens han iakttar den smått absurde scenen. For mannen som vinner (som er ukrainer) finnes fortsatt den amerikanske drømmen. Han har fortsatt følelsen av at han kan gå fra «rags to riches» og skape seg et nytt liv i «The Land of the Free» med sitt talent for kortspill. Ikke ulikt det synet mange fortsatt har på USA, både sett fra utsiden og som den store amerikanske myten som preger mange amerikaneres forståelse av landet sitt.

For William Tell (det er et alias) er drømmen om et annet liv for lengst historie. Han lever sitt liv i shuttle-trafikk mellom byer som St. Louis, Biloxi og Atlantic City, hvor han frekventerer sjelløse kasinoer og håver inn en passe sum penger stort sett hver kveld. Han er kjent for å telle kort (derav tittelen). Dette liker ikke kasinoene, men han er påpasselig med å vinne akkurat lite nok til å ikke bli kastet ut. Etter endt kasino-økt tilbringer Tell nettene på billige moteller, hvor han draperer møblene i hvite lakener, før han drikker sitt tilmålte glass whisky og skriver ned notater fra kveldens hendelser. Tell dyrker måtehold og asketisk livsførsel i en verden som fremhever helt andre mål og idealer. Han forsyner seg, men aldri mer enn han trenger. På samme tid som han er fremmedgjort i miljøene han frekventerer, mestrer han kodeksene akkurat tilstrekkelig til at han kan leve livet sitt i dem.

Selvsagt ligger det noe og ulmer bak Tells livsførsel. Som ung soldat var han delaktig i tortur og fornedrelse i det beryktede Abu Ghraib-fengselet. Vi blir tatt med inn i de grusomme scenene fra fengselet som går på repeat i Tells drømmer, mesterlig fotografert av Alex Dynan, som også fotograferte Schraders to foregående filmer. De eksplisitte scenene fra fengselet fungerer som en utmerket kontrast til den flate og fargeløse tilværelsen som omgir Tell nå, og man får forståelse for at disse rammene er best egnet for å få minnene fra fengselet på avstand. Dynan makter å få livet ved spillebordet til å virke som noe helt annet enn det overdådige og luksuriøse livet man får inntrykk av foregår i stort sett alle Las Vegas-filmer. Eller i James Bond-franchisen, for den saks skyld.

Hendelsene i Abu Ghraib førte Tell rett i fengsel. Han og de andre underordnede måtte ta straffen, mens lederne gikk fri. Tell hadde ingen problemer med å ta sin straff, men kjenner på bitterhet over at hans overordnede slapp unna. Når alt kommer til alt, likte han det monotone og rutinepregede fengselslivet, og det var her han lærte seg kortspillets kunst. Når han slipper fri igjen er det som en belest mann – klar for et stille og rolig liv i og rundt kasinoer. Kanskje en selvmotsigelse, men for Tell det eneste livet han ønsker seg og føler han kan mestre.

Demningen brister

Plutselig oppstår det allikevel et brudd i konformiteten. Ved et av kasinoene Tell frekventerer slumper han innom et arrangement hvor et innlegg med hans tidligere sjef, major John Gordo (Willem Dafoe), står på programmet. Han livnærer seg nå som foredragsholder om personlig sikkerhet under nytt navn. For ham har ikke årene i Abu Ghraib hatt noen stor innvirkning.  Da oppgjørets time kom etter uhyrlighetene i fengslet gikk han fri, som Henry Kissinger etter kuppet i Chile eller Dick Cheney etter invasjonen av Irak. Det er «den lille mannen» som må ta støyten og fordømmelsen fra storsamfunnet.

På det nevnte foredraget møter Tell også unggutten Cirk (Tye Sheridan). Hans far tjenestegjorde sammen med Tell, og opplevelsene i fengselet førte til at både Cirk og moren fikk jevnlig bank. Før moren forlot dem og faren til slutt tok sitt eget liv. Cirks liv er like ødelagt som Tells, og han ser ingen annen løsning enn å drepe Gordo, som har ødelagt så mye for så mange. Når han forteller at han ønsker hjelp til oppdraget sitt, ser Tell sitt snitt til å ham under vingene sine og hjelpe ham, og dermed gjøre opp for sine egne synder. For første gang på lenge har Tell et oppdrag som virkelig betyr noe, og som han er villig til å investere både tid og penger i. Cirk takker noe forfjamset ja til tilbudet, og følger med som Tells protesjé fra kasino til kasino. Som ikke dette nye vennskapet er nok, møter Tell også La Linda (Tiffany Haddish). Hun er ansvarlig for et lag av pokerspillere og rekrutterer ham til å delta i World Series. Selv om dette strider mot alt Tell ønsker for sitt liv, ser han på det som en god mulighet til å sikre Cirks framtid økonomisk. Om han da skulle klare å hanke inn de store pengepremiene.

Tell spiller godt i sin nye tilværelse som mer profilert gambler, og snart oppstår det søt musikk mellom ham og La Linda. I flere nydelige skutte scener ser vi hvordan kjærlighetsforholdet er i ferd med å utvikle seg i avmålt tempo, og en stund tar man seg i å tro at det hele skal ende godt. Dessverre viser det seg at Cirks hevnlyst ikke er borte. Og som i de fleste av Schraders filmer er ikke ulykken langt unna når den skjøre inngjerdingen rundt protagonistens habitat brister.

En De Niro in spe

Skuespillet i The Card Counter er gjennomgående solid. Isaac spiller tittelrollen med en tyngde og avmålthet som trekker tankene mot en ung Robert De Niro, eller Al Pacino pre Scarface (De Palma, 1983). Under den kontrollerte overflaten merker man at et veldig sinne holdes i sjakk, og som hos Travis Bickle i Taxi Driver (Scorsese, 1976) er det bare et tidsspørsmål før Tell får nok. Selv om sammenlikningene som har blitt gjort med Bickle er betimelige, er kanskje De Niros rolletolkning i Once Upon a Time in America (Leone, 1984) – eller Al Pacinos kjølige framtoning i de to første Gudfaren-filmene (Coppola, 1972 og 1974) – like presise sammenlikninger. Det ville vært meget fortjent om Isaac hanket inn sin første Oscar-nominasjon for rollen.

Sheridan imponerer også i rollen som Cirk: En ung mann som i mangel av en farsfigur har vendt seg til isolasjon og internetts kaninhull. Cirk er også farlig, men på en annen måte enn Tell. Der Tell er kalkulert og gjennomtenkt, er Cirk farlig gjennom sin spontanitet, ensomhet og manglende selvtillit: En som kan gjennomføre en skoleskyting den ene dagen, og angre dagen etter. Haddish fungerer godt som en positiv motvekt til de to andre i denne odde trioen. Hun er selv et «løvetannbarn», og lar fortid være fortid i møte med andre mennesker. Egentlig alt det Tell trenger, men ikke klarer å ta imot.

Den trassige lillebroren

Det er slett ikke første gang Paul Schrader lefler med temaer som fremmedgjorthet, tvil, botsgang og hevn. Schrader selv hadde en streng kalvinistisk oppdragelse, og så ikke sin første film før han var 17 år. Denne spesielle oppveksten har utvilsomt preget filmskapingen hans gjennom hele karrieren. Som en slags trassig lillebror til vennen og samarbeidspartneren Martin Scorsese har Schrader, siden han skrev manusene til nevntes filmer Taxi Driver og Raging Bull (1980), stadig vendt tilbake historien om outsideren (som oftest en mann) i det amerikanske samfunnet. Det være seg mannlige luksusprostituerte, narkolangere, en prest med marginal menighet … Eller som i The Card Counter, en gambler uten noe å tape. Alle bare en hårsbredd fra å tilte, og i konstant selvransakelse over tidligere hendelser i livet.

At også The Card Counter er så vellykket som den er, vitner om at vi kan vente oss store ting av Schrader også i årene som kommer (nesten absurd å si om en 75-åring med såpass mange halvveis filmer på samvittigheten). Han har allerede en film i preproduksjon, og andre prosjekter på trappene, så lysten til å lage mer film er utvilsomt til stede. Det er med andre ord en meget vital Schrader som er inne i sin sene høst som filmskaper.

En siste sjanse

Selv om The Card Counter tidvis er nesten like dyster som forgjengeren, er det likevel et fnugg av fremtidstro i filmens siste scene. Når alt håp ser ut til å være ute, blod er spilt og straffen sementert i nok et fengselsopphold, får Tell beskjed om at det er besøk til ham. I besøksrommet møter han igjen den, kanskje eneste, personen som han bryr seg om her i verden. I en langtrukken scene nærmer to fingre seg sakte hverandre, før de til sist møtes med kun det tynne, men solide pleksiglasset mellom seg. Scenen fungerer som et utmerket bilde på Schraders filmografi og syn på eget hjemland. Det finnes kanskje tendenser til håp, men fortsatt er stengslene for sterke til å brytes. Og historiens klamme hånd for altomfattende.

…

Les mer om Paul Schraders forrige film  First Reformed i denne Z-bloggen, signert Chloé Faulkner, eller i Julia Leydas tekst i Zs apokalypsenummer.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon