Patricia Rozema og kampen for å lage det særegne

Into the Forest, Patricia Rozema 2015

 

Gunnar Iversen leverer sin 29. Citizen Iversen-rapport fra Ottawa. Denne gang handler det om en sann kanadisk mester.

«Jeg var litt av en løgner som barn. Jeg elsket å finne på ting». Regissøren Patricia Rozema er på Zoom. Hun forteller om hvordan hun ble filmskaper. «En dag måtte læreren ta en telefon, og hun ba meg underholde klassen mens hun var borte. Jeg fant opp en historie der og da, og trollbandt hele klassen til læreren kom tilbake. Kanskje var det der det begynte», sier Rozema, som elsker å fortelle historier, og som ser filmmediet som det aller beste mediet for å fortelle historier og trollbinde et publikum. Patricia Rozema er kanskje mindre kjent i dag enn på slutten av 1980-tallet, men hun er i sannhet fremdeles en kanadisk mester.

Patricia Rozema er gjest på Ottawa International Film Festival, som også viser hennes foreløpig seneste spillefilm Mouthpiece fra 2018. En film som har fått begrenset distribusjon også i hjemlandet Canada. Hun prøver å holde kontroll på det store blonde uregjerlige håret, og det karakteristiske ulvesmilet kommer fram gang på gang i den samtalen hun har med Tom McSorley, lederen for det kanadiske filminstituttet. Rastløst forteller Rozema om sin karriere og sitt liv. Det er lett å bli trollbundet av Rozemas fortellinger, ikke minst når hun forteller om seg selv.

Hørte du havfruene synge?, Patricia Rozema 1987

 

Om man hadde foretatt en spørreundersøkelse, også i Norge, helt på slutten av 1980-årene, ville de aller fleste filminteresserte ha nikket gjenkjennende når navnet hennes dukket opp. I dag er det annerledes. Det er synd. Rozema er fremdeles en spennende filmregissør som veksler mellom å lage spillefilmer og episoder av fjernsynsserier, men hennes rolle både i kanadisk og internasjonal filmkultur er en helt annen i dag enn for drøyt tretti år siden.

Det er debutfilmen Hørte du havfruene synge? fra 1987 som de fleste tenker på når navnet hennes nevnes. Få filmskapere opplever et gjennombrudd av den typen Rozema gjorde med denne spillefilmen. Debutfilmen ble vist på Cannes-festivalen, vant en prestisjetung pris, og importørene kjempet om å få tak i filmen hennes. Også i Norge ble Hørte du havfruene synge? en snakkis og en suksess. Det norske filmpublikummet syntes å oppdage kanadisk spillefilm på denne tiden. Kanadisk film var inne i en liten «gullalder», og regissører som David Cronenberg, Denys Arcand og Atom Egoyan var velkjente navn i filmkretser. Patricia Rozema ble raskt lagt til listen over spennende kanadiske filmregissører man skulle følge, og hennes debutfilm ble en suksess verden over.

Flyte rundt i verden

Hørte du havfruene synge?, Patricia Rozema 1987

 

Hørte du havfruene synge? er fortellingen om Polly. Hun er helt i begynnelsen av trettiårene og jobber i et vikarbyrå. Hun lever for seg selv, og elsker å flyte av gårde i milde dagdrømmer. Helst vil hun sykle rundt i Toronto og bare observere verden og ta bilder med fotoapparatet sitt. Polly er keitete og distrahert, og har vanskelig for å holde på jobber og relasjoner, men en dag får hun et vikariat som sekretær for gallerieieren Gabrielle.

Gabrielle er alt det Polly ikke er, men som hun så gjerne skulle ha vært. Hun er sofistikert og verdensvant, vakker og velhavende, selvsikker og veltalende. Gabrielle har alt det Polly selv synes hun mangler, og Polly vil gjerne være en del av livet hennes. En dag inviteres hun på fødselsdagsfeiring hos Gabrielle og oppdager at gallerieieren selv lager bilder. Gabrielle vil ikke vise dem fram for verden ennå, men Polly stjeler et bilde og stiller det ut i galleriet. En innflytelsesrik kritiker får øye på bildet og skriver om det i avisen, men lovordene synes å forvirre Gabrielle like mye som de smigrer henne.

Det viser seg at bildet slett ikke er laget av Gabrielle, men av hennes kjæreste Mary, og dette synes å bli slutten på arbeidet på kunstgalleriet for Polly. En dramatisk scene i galleriet, der hun uforvarende kaster en kopp varm te i ansiktet på Gabrielle, endrer alt. Filmens slutt gir imidlertid håp om at alle sår kan leges og alle misforståelser likevel ordnes opp.

Skeiv filmhistorie på video

Hørte du havfruene synge?, Patricia Rozema 1987

 

Hørte du havfruene synge? er en sjarmerende film, og Sheila McCarthy i hovedrollen gjør et uforglemmelig inntrykk. Hun er helt perfekt i rollen som den distraherte Polly som vil så vel, men ofte skaper mer kaos omkring seg enn ro og orden. Hun er en observatør som helst vil være på utsiden av relasjoner og hverdagens verden, og foretrekker dagdrømmer framfor virkeligheten. Samtidig er hun godhjertet og uten noen baktanker. Det er bare det at hun er så distré, og at hun dermed ikke lykkes med det hun så gjerne vil.

Patricia Rozemas debutfilm har en sjarmerende og lett tone, og gjør narr av gallerikulturen og kunstkritikken i Toronto på en kostelig måte. Samtidig er filmen sofistikert i sin form, og bruken av video er helt avgjørende. Vekslingen mellom analog film og video skaper en spennende dynamikk. Mesteparten av filmen består av Pollys bekjennelser etter at hun har lånt et videokamera fra gallerieieren. I likhet med Atom Egoyan, David Cronenberg og Steven Soderbergh blir det nye videomediet i 1980-årene et viktig redskap for å kommentere vår opptatthet av bilder og overflater på den ene siden, og bekjennelser på den andre. Rozema lodder kanskje ikke så dypt som Egoyan, Cronenberg og Soderbergh, men hun er mer elegant i sin tematisering av seksualitet, løgner og videotape.

En av grunnene til at Hørte du havfruene synge? fort ble en internasjonal suksess, og i dag må regnes som en klassiker, skyldes trolig måten Rozema skildrer lesbisk kjærlighet. En dag observerer Polly hvordan gallerieieren Gabrielle kysser Mary, men dette blir ikke starten verken på noen historie om avvik eller problemer, og at to kvinner kan være sammen tas med en slentrende selvfølgelighet, som var befriende i filmkulturen på 1980-tallet. Også i dag har filmen beholdt sin sjarm, og er en viktig klassiker også i skeiv filmhistorie.

Tyvtitteren Norm

White Room, Patricia Rozema 1990

 

Om gjennombruddet ble voldsomt med Hørte du havfruene synge?, ble fallet nesten like langt for Rozema. Den vanskelige andrefilmen White Room fra 1990 ble en like stor katastrofe som debutfilmen ble en suksess. Om Rozema hadde vist at hun kunne ha fingeren på filmkulturens puls i debutfilmen, demonstrerte hun at hun også kunne stryke både kritikere og publikum mot hårene med oppfølgeren.

I White Room møter vi unge Norm. Han har vokst opp i en beskyttet tilværelse i den øvre middelklassen, men vil ut i verden og oppleve noe. I likhet med Polly i Hørte du havfruene synge er Norm en observatør, men der Polly er helt uskyldig, og bare interessert i verdens overflate og vanlige folks hverdagsliv, krysser Norm raskt alle sosiale grenser. Han er en kikker, en som drives til å glane på folk om kveldene, og han utforsker de mørkeste sidene av nysgjerrigheten, som filmen selv uttrykker det.

Hver kveld sniker Norm seg inn i hagen til en rik kvinne, Madelaine X, og kveld etter kveld observerer han henne på avstand. Madelaine X er en kjent sangerinne, med en mystisk aura omkring seg. En dag blir imidlertid Norm vitne til at hun voldtas og myrdes. Han griper ikke inn, melder heller ikke fra til politiet, men den dårlige samvittigheten nærmest tvinger ham til å forlate barndomshjemmet.

Historien synes imidlertid raskt å gjenta seg. Han følger etter en annen mystisk kvinne, Jaene, som bor i et hus på landet omgitt av en stor gjengrodd hage. Norm nærmest tvinger seg på Jane og blir hennes gartner. Han vil ordne opp i villnisset omkring huset hennes, og kanskje også bli hennes elsker.

Begjær på avstand

White Room, Patricia Rozema 1990

 

White Room mangler helt den letthet og sjarm som preger Rozemas debutfilm. I stedet er filmen en slags feministisk Hitchcock-pastisj, ja kanskje en pastisj på læregutten Brian de Palmas filmer også. Norm er tafatt og usikker, uten evnen til å se hvordan han krysser grenser og normer. Navnet hans er neppe tilfeldig valgt. Han bryter på en nesten søvngjengeraktig, men likevel aggressiv måte alle normer og regler for god oppførsel.

Rozemas første filmer er fulle av filmreferanser som enten lekent eller mer alvorlig skildrer konsekvensene av det å observere, se eller kikke. I en scene i Hørte du havfruene synge fotograferer Polly i skjul et kjærestepar, akkurat som fotografen Thomas i Michelangelo Antonionis Blow-up (1966), men White Room skildrer de mørkere og mer problematiske sidene ved denne besettelsen av å se uten selv å bli sett og det å begjære på avstand. Akkurat som oss tilskuere i kinosalen eller sofakroken.

Selvsagt har White Room en mystisk intrige også, men den er omgitt av uro og usikkerhet. Kanskje er det Jane som er stemmen til sangerinnen Madelaine X? En slags paranoid konspirasjon antydes, nesten som i en de Palma-film, men all spenning løses opp, kanskje inspirert av Antonioni og andre modernister, når Jane tar Norm med seg inn i et stort hemmelig rom i huset. Alle veggene er hvite. Og filmen ender til slutt i dette hvite rommet, uten at intrigens mange handlingstråder nøstes opp.

Toronto New Wave

When Night is Falling, Patricia Rozema 1995

 

En ting som trolig irriterte mange kritikere og tilskuere som så White Room etter premieren i 1990, var fraværet av enkle løsninger. Påtagelig er også at Rozema bevisst visker ut skillet mellom virkelighet og drøm. Kanskje eksisterer ikke Jane i det hele tatt? Kanskje er fortellingen om Norm en symbolsk reise gjennom hans sinn mer enn en vanlig historie om ytre handlinger? Rozemas film stiller mange spørsmål, men overlater til tilskueren å foreslå mulige svar.

Patricia Rozemas to første spillefilmer var en del av det som gjerne ble kalt en ny bølge i kanadisk film. «Toronto New Wave» ble en kort tid et yndet kritikeruttrykk, men Rozema hadde vanskeligheter med å følge opp suksessen med debutfilmen. I When Night is Falling (1995) skildret hun lesbisk kjærlighet med sterk innlevelse, men også denne gangen uteble suksessen. Hun lagde kortfilmer og regisserte episoder av fjernsynsserier, men mulighetene til å jobbe med spillefilm var begrensede. Hennes originale Jane Austen-filmatisering, Mansfield Park (1999), ble hennes mest vellykkede film siden debutfilmen, men heller ikke suksessen med denne filmen ga henne de mulighetene hun fortjente.

Man tuller ikke ustraffet med Jane Austen. Ikke politiserer man Austen heller. Rozema gjør begge deler, noe som ergret mange kritikere, men hun politiserer og ironiserer over Austen på en diskret måte. Debutfilmen hadde vist at Rozema behersket satire og ironi, og dette tar hun til nye høyder i Mansfield Park. Hun bringer fram en undertone av kolonial uhygge i et ellers sedat kostymedrama, og klarer dermed også å gi Austens fortelling både nytt liv og en ny aktualitet.

Imperiets kolonipolitikk slår tilbake

Mansfield Park, Patricia Rozema 1999

 

Mansfield Park er historien om Fanny Price. Hun vokser opp i en fattig familie, men sendes som ung til sin rike onkel og hans familie. Hun skal få dannelse slik at hun blir godt gift, og i mellomtiden hjelper hun til på godset. Fanny er en del av familien, men samtidig hører hun til i en helt annen klasse. At hun befinner seg mellom to verdener, og to klasser i det strenge brittiske klassesamfunnet, blir klart når hun mange år senere rømmer tilbake til sin fattige familie, for å komme unna en beiler og for å finne seg selv. Hun sier nei til beileren, fordi hun ikke elsker ham eller stoler på hans kjærlighetserklæringer, men føler seg ikke lenger vel i sin fattige familie. Hun har blitt vant med luksus og dannelse, og finner seg ikke lenger til rette hos moren, faren og alle småsøsknene. Morens råd er glassklart. «Husk, Fanny», sier moren, «jeg giftet meg av kjærlighet». Vi ser hva slags liv det har gitt henne, og det gjør Fanny også.

Selvsagt går det godt til slutt. Det er tross alt en Austen-filmatisering. Fanny og unge Edmund er som laget for hverandre, det tok bare så lang tid før de begge forstod det. Men Mansfield Park slutter med en siste mørk ironi. Nesten som i en film av melodramamesteren Douglas Sirk blir slutten så sukkersøt at vi ikke riktig klarer å tro på den. Det blir for mye, og den lykkelige slutten blir mer ironisk enn realistisk.

Vel så viktig for filmen er hvordan imperiets kolonipolitikk spiller inn. Fanny er kritisk til sin onkel Sir Thomas – forøvrig spilt av dramatikeren Harold Pinter – og det faktum at familiens rikdom skyldes at de eier en plantasje i Vest-India. De lever av slaveri i dobbel forstand. Ikke bare selger onkelen slaver, men den eldste sønnen blir syk av det han ser når han besøker familiens plantasje. Tegningene hans, som viser brutale overgrep, vold og voldtekter, viser oss skyggesiden av familiens rikdom. Hjemme er Sir Thomas en hyggelig og snill patriark, på plantasjen er han en brutal og hensynsløs slavedriver.

Modernistiske stilgrep

Mansfield Park, Patricia Rozema 1999

 

Ved å framheve den brutale koloniale utbyttingen som muliggjør rikdommen hjemme i England, tilfører Rozema Austens fortelling en skarp piskesnert av politisk og sosial ironi. Som den modernist hun egentlig er, leker Rozema også ofte med våre forventninger om hvordan et kostymedrama av Austen-merke egentlig skal se ut. Små «digresjoner» eller avbrudd, som at Fanny av og til snur seg og ser direkte på oss tilskuere, gir Mansfield Park en helt egen tone. Mange var som nevnt irriterte over at man «ødela» Austen med politikk og små modernistiske stilgrep, mens andre så originaliteten i Rozemas prosjekt.

Selv om Mansfield Park ble en liten suksess, og viste produsentene at Rozema kunne lage mer tradisjonelle filmer, skulle det gå mange år før hun igjen gjorde noe betydelig. Hun gikk imidlertid ikke arbeidsløs. Listen over fjernsynsprogram og kortfilmer hun lagde i årene etter Mansfield Park er lang, men spillefilm var vanskeligere å finansiere. Jentebokeventyret Kit Kittredge: An American Girl (2008) ble til for å vise kommersielle produsenter at hun ikke var vanskelig å jobbe med, men det lyktes henne ikke å finansiere mer ambisiøse spillefilmer. Heller ikke denne gangen klarte hun heller helt å dy seg. Filmen om guttejenta Kit er også en film om depresjonens USA, så også dette eventyret er bygget på en hard sosial virkelighet, som ligger under glansbildene. Ikke før i 2015 fikk hun på nytt sjansen til å lage en spillefilm av godt Rozema-merke.

Når strømmen går

Into the Forest, Patricia Rozema 2015

 

Into the Forest ble en av de filmene folk snakket mest om på filmfestivalen i Toronto i 2015. Patricia Rozema var tilbake i storform, etter mange år i et slags kunstnerisk ingenmannsland av ulike fjernsynsserieepisoder og en og annen sporadisk kortfilm. Mer aktuell enn noensinne var hun også, ved å lage en dystopi som undersøker hva som skjer når samfunnet langsomt går i oppløsning. Hva skjer med mennesker når strømmen går, og matforsyningene stopper? Hva gjør man når man lever isolert og ikke har kunnskap om hva som skjer i verden? Hvordan takler man en situasjon der det eneste man vet med sikkerhet er at alt vanlig er erstattet av en dyp krise? Det er dette Rozema undersøker i Into the Forest.

Vi er et sted på Canadas vestkyst, i den eviggrønne regnskogen i British Columbia. Nell og Eva bor med sin far i et drømmehus i skogen, langt fra nærmeste tettsted. De to unge kvinnene har imidlertid kontakt med omverdenen. Huset de bor i er et høyteknologisk drømmehus. Eva kan trene slik at hun kan bli danser, og Nell kan studere. Internett gir dem all den tilgang til omverden og storsamfunnet de trenger. Så går strømmen. Og den kommer ikke tilbake. Den er borte for godt.

I begynnelsen ordner faren opp, men bensin blir fort en luksus, så både det å kjøre bil og å holde en generator i gang blir vanskelig. Så dør faren i en ulykke i skogen, og de to unge kvinnene må ordne opp selv. Dette setter søskenkjærligheten på mange prøver, og omverdenen bryter inn på en dramatisk måte, slik at Nell og Eva til slutt må legge sivilisasjonen bak seg. De brenner ned huset, som allerede har begynt å falle sammen, og begir seg inn i skogen.

Høyteknologiske drømmehus

Into the Forest, Patricia Rozema 2015

 

Den åpne slutten i Into the Forest antyder en slags mulig feministisk utopi, der Nell og Eva og Evas nyfødte sønn starter på nytt, men mest av alt er Rozemas film en negativ utopi; en dystopi. Filmen er mest opptatt av forholdet mellom de to søstrene, og de som ønsker seg realisme i skildringen av hvordan mennesker reagerer når de isoleres fullstendig og blir uten strøm og mat, blir kanskje skuffet. Into the Forest er langt fra White Room, men i likhet med den tidligere filmen er Rozemas dystopi om samfunnets oppløsning like mye en metafor som en realistisk fortelling.

Det er likevel en skremmende film, i all sin aktualitet, og i sin undersøkelse av hvordan våre liv bygger på noen få selvfølgeligheter, som strøm og sikker matvareforsyning. Into the Forest handler mest av alt om sårbarhet, og undersøker hvordan vi mennesker er sårbare i våre høyteknologiske drømmehus. At kvinner er mer utsatte enn menn er også et viktig tema, men til tross for overgrep fra menn klarer Eva og Nell seg overraskende bra. De har en indre styrke som gjør at de kanskje kan skape et nytt lite mini-samfunn et sted i den eviggrønne regnskogen.

Ingen andre filmer ligner på denne

Mouthpiece, Patricia Rozema, 2018

 

Patricia Rozemas foreløpig siste spillefilm er også hennes mest eksperimentelle. Mouthpiece (2018) er på mange måter en typisk Rozema-film. På overflaten en tilsynelatende enkel film om sorg og hvordan man takler døden i en familie, men samtidig en eksperimentell studie av en ung kvinnes indre følelsesliv og psykiske landskap. Hovedpersonen Cassandra splittes bokstavelig talt i to av sorgen, og spilles av to forskjellige skuespillere. Ustanselig snakker hun med seg selv, som om det var to søstre det er snakk om. Mouthpiece er en spennende film om sorgarbeid, kvinneroller og en ung kvinnes forhold til sin mor, fortalt i en teatral form som noen vil si bare forvirrer, mens andre vil se hvordan dette originale grepet lettere gir oss tilskuere tilgang til Cassandras indre forestillingsverden, tanker, minner og drømmer. Og uansett hva man må mene, ingen andre filmer ligner på Mouthpiece.

«Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var smartere og enklere», sier Patricia Rozema på Zoom. Kanskje ville det gitt henne flere muligheter i filmbransjen, men kanskje ville hun ikke ha kunnet lage de filmene hun er kjent for. Hørte du havfruene synge? åpnet mange dører, mens White Room lukket de aller fleste. I sin lange karriere har hun kjempet for å kunne fortelle historier med film. Kjempet for sine særegne filmfortellinger. Og i filmer som Mansfield Park, Into the Forest og Mouthpiece har hun vist at hun ennå er en kanadisk mesterregissør. Hun kan lage filmer som overrasker og utfordrer, men som også trollbinder sitt publikum.

De som ikke har sett Hørte du havfruene synge? bør sporenstreks finne veien til denne lille perlen, og de som husker Rozemas debutfilm, men ikke har fulgt med i hennes brokete karriere har noen andre godbiter i vente. Selv om navnet Patricia Rozema ikke har samme glans av nyoppdaget storhet som på slutten av 1980-årene, har hun laget en rekke filmer som fortjener et større publikum. Hun er i sannhet en kanadisk mester.



Din kommentar


Relatert

Ida Lupino – dronningen av B-film

Blogg: Hun var dronningen av B-film. Mellom 1949 og 1953 var Ida Lupino den eneste kvinnelige regissøren i Hollywood, og skrev, produserte og regisserte en håndfull filmer som regnes blant de mest interessante B-filmene i amerikansk filmhistorie. Her kommer Citizen Iversens 23. rapport fra Ottawa.

Citizen Iversen og Fifty Shades of Grey – 2. rapport fra Ottawa

Blogg: «Fifty Shades of Grey» er en ganske dårlig film og samtidig en veldig interessant film, skriver Z-s landsforviste blogger som har vært på supermarkedkino i Ottawa. I Ottawa trenger man bil for å kunne gå på kino. I hvert fall dersom man ikke vil bruke timevis for å komme seg dit. Med kun et par unntak ligger alle kinoene langt utenfor bykjernen.

Citizen Iversen møter Atom Egoyan – 13. rapport fra Ottawa

Blogg: Vår Z-blogger har møtt en av Canadas største regissører: Atom Egoyan.


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

Fra Røros til Trondheim på 6 år: Festival i metamorfose

Z #1 1985: Kortfilmfestivalen har utviklet seg til å bli det viktigste forumet for visning av korte filmer i [...] | kun utdrag

Dobbel Insomnia

Z #1 2006: I 2002 ble den norske thrilleren Insomnia presentert i en Hollywood-versjon med høyt budsjett, [...] | kun utdrag

Tidsskrifthistorien – et filmkulturelt stafettløp

Z #1 1993: I anledning Zs 10-års jubileum skuer vi tilbake på de norske filmtidsskriftenes historie – [...] | kun utdrag