Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

  1. Ser du noen tendenser i norsk kortfilm, ut fra filmene du så under årets kortfilmfestival? 
  2. Hva er den største utfordringen når du selv skal lage en film? 
  3. Hva ser du som de største utfordringene for norsk film generelt? 

Aslak Danbolt | Mamma

Foto: Britt Embry (vi beklager at fotokred falt ut i papirutgaven)

 

1. Jeg fikk dessverre ikke sett så veldig mange av filmene under årets festival, så det er ikke så lett å svare på. Men de fleste filmene jeg så (inkludert min egen) handler om kvinner og kvinneperspektiver, noe jeg synes virker som en generell tendens i filmbransjen, også internasjonalt.

2. Den største utfordringen er å finne balansepunktet der jeg greier å formidle akkurat det jeg ønsker, uten at det blir overtydelig eller så subtilt at ingen skjønner det. Målet er å fortelle akkurat nok til at publikum ser helheten, uten å besvare alle spørsmålene, sånn at folk har noe å tenke på etter at filmen er slutt. Jeg er fortsatt litt usikker på hvor godt jeg lyktes med det i denne filmen.

Dette prosjektet var utrolig vanskelig å realisere, så de kunstneriske utfordringene måtte lenge vike for alt det praktiske. Og den største utfordringen var uten tvil finansieringen. Vi fikk en hel drøss med avslag gjennom flere år, og det var krevende å skulle fornye prosjektet hele tiden, sånn at vi kunne søke på nytt. Spesielt siden jeg var ganske fornøyd med utgangspunktet, og uenig i føringene jeg fikk om blant annet å gjøre dramaturgien mer konvensjonell og filmen mindre subtil. Det gjorde det tidvis vanskelig å holde på visjonen og være tro mot meg selv. Jeg var flere ganger nær ved å gi opp. Til slutt fikk vi endelig tilskudd fra Fond for lyd og bilde og Viken filmsenter. Og med god hjelp fra Lukasz Zamaro (som var fotograf) greide jeg å skrape sammen et fantastisk crew og gode avtaler, som gjorde det mulig å lage den filmen jeg ønsket, tross store begrensninger.

3. Jeg synes det største problemet med norsk filmbransje er et altfor politisk styrt finansieringssystem, som først og fremst ser på filmbransjen som del av et større, samfunnsoppbyggende prosjekt, heller enn en kunstart med behov for stor grad av frihet. Hvilke filmer vi lager og hva vi forteller virker mindre viktig, så lenge bransjen er bærekraftig og midlene fordeles likt mellom de ulike interessegruppene, sånn at «alle blir fornøyd». Det er en filmbransje der bransjen synes å være mye viktigere enn filmen.

Tildelingskriteriene slik de er i dag, har også en tendens til å prioritere hvem som får lage film fremfor hva de lager, noe som selvfølgelig gir filmer av varierende kvalitet. Nå som norsk film er inne i en slags gullalder, tviler jeg imidlertid på at makthaverne er spesielt åpne for kritikken. Og det er veldig positivt at filmer som Gritt viser at det også i Norge kan lages gode filmer ved å tenke helt annerledes. Forhåpentligvis kan det åpne døren for flere. Men det spørs om ikke tiden er moden for å revurdere de gjeldende tildelingskriteriene slik at alle stiller likt, og det økte fokuset på mangfold ikke bare gjelder hvem som får lage film, men også hva som lages, og hvordan.

Ellen Ugelstad | The Wonders Beneath the Sea

1. For å være helt ærlig var jeg overarbeidet i perioden da Kortfilmfestivalen gikk av stabelen og fikk ikke sett så mye som jeg ønsket. Men, jeg så flere av filmene som mottok priser og det var mye tankevekkende, variert og ulikt. Kortfilmformatet legger til rette for akkurat det, å utforske filmmediet.

2. Den største utfordringen er når du havner i «kaos-modus» i den kreative prosessen. Da handler det om å stå i det og stole på prosessen. Stå i tvil, ambivalens og usikkerhet inntil du havner på den andre siden, og det løsner. Dette er prosesser som skjer både i manus, opptak og klipp. Så man må være venn med tvilen. Jeg tror det er da noe nytt kan oppstå.

3. Mye positivt både i dokumentar og fiksjon denne våren på tross av korona, med Cannes og flere dokumentarer som migrerer verden rundt. Men jeg tror mye handler om penger – det er en stor utfordring. Nå utdannes det så mange dyktige folk, og filmfeltet har vokst enormt på 10–15 år, mens pengesekken hos NFI ikke blir mye større. Det blir fort kødannelse for de som søker der. Selv filmskapere med masse erfaring og flere filmer bak seg må gå 5–6 runder. Man bruker lett 3 milliarder på 100 meter asfalt i Norge, mens penger til film (og sikkert andre kulturuttrykk) er det for lite av. Ellers synes jeg nesten det er helt umulig å svare på utfordringene for norsk film generelt. Bransjen består av ulike segmenter med forskjellige behov. Det er vanskelig å innta et fugleperspektiv her!

Lilja Maria Ingolfsdottir | Det jeg ønsker du hadde sagt til meg, som du aldri kommer til å si

1. Dessverre fikk jeg bare sett en brøkdel av kortfilmprogrammet i år, så jeg synes det er vanskelig å uttale meg om gjennomgående tendenser og trender i kortfilmen. Basert på det lille jeg så på festivalen og andre kortfilmer jeg har sett det siste året, synes jeg det kan se ut som identitet og dekonstruksjon av tradisjonelle rollemønstre kan være aktuelle temaer. Jeg har sett flere filmer som har hatt som mål å utfordre seerens fordommer og samtidig avdekke kompleksiteten i dette. Det virker også som representasjon av minoritetsgrupper endelig har begynt å få et slags fotfeste.

2. Hver film har sine egne utfordringer. Men en hovedutfordring som har vært gjeldende i alle mine prosjekter, er å forstå hva prosjektet egentlig trenger for å bevare og utforske den opprinnelige visjonen i den ferdige filmen. Å holde varmt det som brenner, intuisjonen, det ordløse – fra kråketegn på et papir til audiovisuelt materiale. Gjennom arbeidet med alle mine kortfilmer, har jeg lært mer og mer om hva produksjonsverdi betyr for meg og mine prosjekter.

De siste filmene har jeg laget med miniteam (kun lyd, foto og én assistent). Jeg har tatt over mye mer av kontrollen selv fra begynnelse til slutt. Jeg har produsert og klippet. Jeg har begynt å forstå viktigheten av å virkelig stole på eget blikk, metode, fremgangsmåte. At det ikke ligger noen fasit hos beslutningstagere i støttesystemer og andre portvoktere. Gjennom Filmskolen og bransjen blir man kjapt indoktrinert til å tro at film må lages på en bestemt måte, etter en viss mal, der alt fra manus til produksjonsplaner og opptaksform og postproduksjon må tilrettelegges en slags bransjestandard. Det har vært enormt befriende å virkelig innse at jeg ikke trenger å følge noe av dette. Filmens fremste verdi ligger i meg som filmskaper. Ved å redefinere begrepet produksjonsverdi, kan jeg jobbe mye friere og sannere i tråd med filmens egen identitet. Hva er det egentlig som gir autentisitet, tilstedeværelse og energi i prosjektet?

3. Dette er et stort spørsmål jeg kunne sagt mye om, men i hovedtrekk vil jeg si at det er mye av det samme som nevnt over. Forventningene om at filmskapere skal jobbe innenfor en viss bransjestandard og ideen om at dette er den profesjonelle måten å lage film på, gjør dessverre ofte at mye gull går tapt i prosessen. Synopsis og manus skal skrives ut i en standardisert form beslutningstagere kan forstå og føle seg trygge på, mange vil vite hvilken film de skal støtte før filmen er utviklet. Det er lite rom for at noe skal oppdages underveis. Når det ikke tilrettelegges for forskningsbasert filmvirkomhet, blir det nærmest umulig å bryte ny grunn og skape et klima for nytenkning og originalitet i norsk film. Det sørgeligste feltet er det vi ser i overgangen mellom kort- og langfilm. Hva er det som skjer her? All den skaperkraften, utforskertrangen, originaliteten og fortellergleden som finnes i kortfilm, hvorfor utvikles den ikke videre inn i langfilmen? Hvordan blir den til filmer om store mannlige heltefigurer? Jeg har selv stått fast i støttesystemet og sett hvordan et byråkratisk bransjestandardsystem kan ødelegge alt som lever av rå, fri kunstnerisk vilje og talent. Jeg tror det er livsnødvendig å åpne for en helt annen nysgjerrighet på kreative prosesser. Skal vi ha identitessterke filmer, må vi også tørre å gi rom for svært ulike kreative prosesser, der magi kan oppstå fordi det uformulerte, intuitive og uforståelige er soleklare verdier.

Mohamed Chakiri | Norsk couscous

1. Jeg syns det er vanskelig å svare på dette spørsmålet. Jeg syns egentlig Kortfilmfestivalen i år var utrolig variert. Hvis jeg må peke på en trend så er det kanskje kroppspress.

2. Den største utfordringen for meg er at det kan ta litt tid mellom en god idé til produksjon. Det verste som kan skje er at ideen fordøyes for lenge og oppløses sakte. Jeg liker helst å lage litt tester og piloter for å få materialet ut av mitt eget hode for å se hvordan det spiller i virkeligheten. Elsker å kna fram en fysisk prosess så tidlig som mulig. Men det kan være så mange andre utfordringer også. Fra «jeg skulle ønske vi var et stort team med en dagsplan og en innspillingsleder» til «jeg skulle ønske vi var et lite team uten en klokke som spiller skjebnen imot oss».

3. Jeg syns norsk film er på vei et sted, hvor? Det gjenstår å se.

Jeg føler at det har kommet mange friske fortellere til bransjen med mange nye nyanser og blikk. Det viktigste er å gi fortelleren rom til å eksperimentere. En tendens jeg har sett i norsk film er historiske gjenfortellinger. Det er ingenting galt i det, men når sytti prosent av norsk film er basert på en historisk kontekst er det ikke mange prosent igjen til den originale filmfortellingen.

«Det skal være en film for et bredt publikum» og det tas ofte valg på vegne av hva vi tror publikum vil ha. Jeg mener at publikum ikke er klar over hva de kan få, og derfor er mer åpne for nye perspektiver enn det de fleste portvokterne tror.



Relatert

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z #3 2018: Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Z-enquete. Tre kortfilmskapere om norsk film

Z #3 2019: Z har spurt kortfilmskaperne Odd Magnus Grimeland, Fanny Ovesen og Kaveh Tehrani om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

6 kortfilmskapere om norsk kortfilm

Z #3 2011: Z har spurt noen av de filmskaperne vi synes var de mest spennende i Grimstad i år om noen synspunkter på norsk film og kortfilm, og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer. De utvalgte var Håkon Larssen, Jannicke Låker, Jakob Rørvik, Ingvild Søderlind, Kaveh Tehrani og Jørn Utkilen.


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

Sveits har penger, men ikke til film

Z #5 1986: Bruno Moll intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Et stille skrik

Z #3 2000: Veit Helmers Tuvalu. | kun utdrag

Eddie Constantine alltid i toppform – eller Lemmy pour les dames

Z #3 1986: Eddie Constantine, amerikaneren i Paris, han man aldri glemte, men glemte å snakke om. Kjent som [...] | kun utdrag