Lyden av Harlem, 1969

Summer of Soul (…Or, When the Revolution Could Not Be Televised), Ahmir «Questlove» Thompson 2021. Foto: Disney+

 

Musikk er politikk – og sjel. Med musikere som Stevie Wonder, B.B. King og Nina Simone er Summer of Soul ikke bare en konsertdokumentar, men også en historieleksjon om undertrykking som runger helt inn i Black Lives Matter.

Mavis Staples løfter hånden mot himmelen. Hun står på scenen i Mount Morris Park i Harlem ved siden av gospel-dronningen Mahalia Jackson. Presten og politikeren Jesse Jackson står bak dem begge, mellom sangerinnene og bandet, for at ingen skal glemme at musikk også er politikk. Stemmene til Mavis og Mahalia er fulle av håp for framtiden. De løfter oss opp mot den brennende solen, men bærer også i seg fortidens smerte og lidelse. Sangen løfter oss inn i himmelen, som hånden til Mavis Staples, men gir oss samtidig solid jord under føttene. Kroppen vil bevege seg i takt med rytmen og dansen, og stemmene representerer en lovsang til Kroppen like mye som til Herren.

Harlem kulturfestival

Summer of Soul, Ahmir «Questlove» Thompson 2021. Foto: Disney+

 

Sommeren 1969 var hvite amerikanere opptatt av månelandingen. Alle samlet seg om fjernsynet for å se Apollo 11 lande på månen. Svarte amerikanere var mindre opptatt av hvitingene på månen. I sitt berømte dikt «Whitey on the Moon» fanget poeten og musikeren Gil Scott-Heron hvordan USA fremdeles var en segregert nasjon i 1969. Diktet åpner med at fortellerens søster Nell har blitt bitt av en rotte. Ansiktet og armen hennes hovner opp, men de kan ikke betale legeregningen. Om ti år vil de fremdeles betale avdragene, sier han. Amerika har råd til å sende hvite til månen, men bryr seg ikke om fattigdommen som plager de svarte. Rasismen gjennomsyrer det amerikanske samfunnet, den gang som i dag.

I juli 1969 samlet svarte amerikanere seg uke etter uke i en park i Harlem. I seks uker kunne de nyte det aller beste av soul, jazz, gospel og blues. The 1969 Harlem Cultural Festival var en folkefest, en hyllest til svart musikk og svarte artister, og et bevis på svart stolthet og musikalsk nyskaping. Uniformerte Black Panthers sto side om side med hvite politimenn og holdt orden, og de mange som møtte opp nøt musikken i sommersolen. De fikk oppleve de beste artistene i en rekke musikalske genrer.

Harlem Cultural Festival har blitt kalt The Black Woodstock, og arrangementet fant sted noen uker før Woodstock-festivalen gikk av stabelen upstate New York. Om Woodstock skulle bevise at «The Summer of Love» ikke hadde tatt slutt, men bare fortsatte år etter år, var Harlem Cultural Festival et bevis på at mer enn kjærlighet var nødvendig for å gjøre livet bedre for folk flest. Borgerrettighetene var langt fra de samme for svarte som for hvite, året før hadde Martin Luther King blitt et offer i rekken av politiske attentat som rystet USA i disse årene, og politiet var på de hvites side. De svarte var utålmodige og sinte. De ville ikke delta i Vietnam-krigen. For dem utspilte krigen seg i gatene i alle amerikanske byer. Men de hadde også tro på at musikk var politikk med andre midler, som kunne bevege både kropper og sinn.

Revolusjonen har faktisk vært vist på tv

Summer of Soul, Ahmir «Questlove» Thompson 2021. Foto: Disney+

 

Ahmir «Questlove» Thompsons dokumentar Summer of Soul (…Or, When the Revolution Could Not Be Televised) tar oss alle tilbake til den hete sommeren 1969 i Harlem. Det er en fantastisk tidsreise, og en musikalsk fest uten like. I motsetning til mange lignende musikkdokumentarer setter den artistenes opptreden og musikk inn i en politisk kontekst og sammenheng, og dette beriker musikken og gjør at vi forstår både tekstene, holdningene og sangene bedre.

Summer of Soul føyer seg inn i en liten, men spennende gruppe filmer som alle handler om det som ofte kalles et Black Woodstock. Wattstax (Mel Stuart, 1973) skildrer en stor konsert i regi av plateselskapet Stax i bydelen Watts i Los Angeles sommeren 1973, og også den er full av bitende ironi, ikke minst levert av komikeren Richard Pryor, mens Soul Power (Jeffrey Kusama-Hinte, 2008) tar oss med til Zaire i Afrika og en soul-festival i sammenheng med den berømte boksekampen mellom Muhammed Ali og Georg Foreman i 1974. Det er liten tvil om at Summer of Soul kommer nærmest tittelen Black Woodstock, og filmen har mye til felles med Michael Wadleighs ikoniske rockumentar Woodstock fra 1970. Mens Woodstock-festivalen er blitt en kulturell hendelse som allerede finnes i historiebøkene, er Harlem Music Festival nesten gått i glemmeboken. Summer of Soul løfter denne hendelsen fram igjen, og filmen gir festivalen den filmatiske form som den fortjener.

Noe unødig hype har imidlertid blitt avslørt i etterkant av premieren. I begynnelsen av dokumentaren kan vi lese at filmmaterialet fra konsertene lå i en kjeller i 50 år, og at det aldri har blitt sett før det dannet basis for Summer of Soul. Dét er en sannhet med mange modifikasjoner. Joe Lauro i Historic Films ble oppmerksom på materialet, som hadde blitt brukt i en rekke andre dokumentarer, i 2003. Store deler av konsertopptakene hadde dessuten blitt vist både på amerikansk og europeisk fjernsyn. Hal Tulchin, som var ansvarlig for opptakene, var ikke en lett mann å samarbeide med, og det var først i 2017, etter at Tulchin hadde gått bort, at materialet for fullt ble samlet og restaurert. Dette fratar imidlertid ikke regissøren Questlove æren for å ha laget Summer of Soul. Og æren i at filmen er blitt en så hardtslående, men samtidig underholdende og viktig film.

Oppfinnsomhet og inderlighet uten sidestykke

Summer of Soul, Ahmir «Questlove» Thompson 2021. Foto: Disney+

 

Som rockumentar er Summer of Soul både typisk og utypisk. I sitt bilde av publikum og stemningen på festivalen minner den om en lang rekke lignende filmer. Woodstock er bare én av mange. I Wadleighs film får man jo til og med inntrykket av at mannen som sørger for at alle toalettene fungerer er like viktig som mange av artistene. Og i den filmen som for alvor sparker selve genren i gang, Jazz on a Summer’s Day (Bert Stern og Aram Avakian, 1959) er bildene av publikum helt avgjørende. I denne filmen kan svarte og hvite samles om å nyte jazzmusikken, i et bilde av det som på den tiden nærmest var en umulig sosial utopi. I Summer of Soul er det først og fremst svarte tilskuere og svarte artister vi ser, men det er også hvite ansikter å se i massen, og på opphøyd plass i bakgrunnen sitter også en hvit trommeslager når Sly & The Family Stone nærmest får publikum til å dåne med sin magiske funk-soul.

Det er likevel en litt annerledes sosial utopi som vi blir vitner til i Summer of Soul. Kveld etter kveld, uke etter uke, samles svarte i en hyllest til egen kraft og energi. At alt foregår fredelig er avgjørende, de lar ikke rasistene få nye argumenter, men først og fremst er det musikken og artistene som taler. En sterkere samling talenter skal man lete lenge etter, og den musikalske variasjonen er enda større enn på Woodstock-festivalen. Gospel, blues, soul og jazz blandes av artist etter artist. Latinske rytmer blir også en del av denne musikalske smeltedigelen, der den ene artisten etter den andre overskrider genregrensene og blander soul og latino, jazz og gospel, eller blues og funk. Det er en oppvisning av musikalsk energi, oppfinnsomhet og inderlighet som savner sidestykke.

«Vi vil skape en ny verden», er artistenes felles credo. Og det er musikken som skal kanalisere smerten og vreden og håpet. Løfte både det musikalske estetiske uttrykket og det sosiale opprøret til en kraftigere enhet og syntese. Musikk er politikk, og politikk svinger som det aldri før har gjort. Musikk er løftet om lykken. En musikalsk utopi som frigjør, og samtidig knytter nye bånd mellom mennesker.

«Er dere klare til å drepe?»

Summer of Soul, Ahmir «Questlove» Thompson 2021. Foto: Disney+

 

B.B. King gjør blues til noe mer enn fortidens smerte. Han taler til alle i parken med sin stemme og sin gitar. Stevie Wonder viser fram sine ferdigheter på trommesettet, og bruker det relativt nye Clavinet-instrumentet til å prøve ut en cool funk som viser fram framtidens musikk. Max Roach behandler trommestikkene som om de var kirurgiske instrumenter, med en presisjon som bare kan sammenlignes med åpen hjertekirurgi, og David Ruffin viser at Motown fremdeles kan gi alle frysninger på ryggen. Hans versjon av klassikeren «My Girl» har en inderlighet og eleganse nesten uten sidestykke.

Den musikalske energien og nyskapingen hadde imidlertid ikke hatt samme kraft om det ikke hadde vært for at regissøren Questlove aldri lar oss glemme den sammenhengen musikkfestivalen inngikk i. Han insisterer på å fortelle historien om hvordan musikk er politikk, en håpets estetikk som bare kan forstås som en del av det samfunnet den springer ut av. Montasjer og overraskende innklipp forankrer filmen i en tid og en tidsånd, gir oss en historieleksjon om undertrykking av de svarte som runger helt inn i Black Lives Matter, og lar ikke musikken stå alene. Vi gir oss hen til musikken, og mange skulle sikkert sett enda flere og lengre konsertopptredener, men Questlove vil også skape en bedre verden. Forbausende lite har skjedd i det amerikanske samfunnet siden 1969. Men musikken bærer ennå et håp og frihet og forandring. Ekkoet fra Harlem i 1969 kan ennå bidra til forandring.

Nina Simone reiser seg fra pianokrakken, der hun har hamret på tangentene som om det kunne løse alle problemene som red svarte som en mare. «Are you ready?» roper hun til folkemassen, som svarer med et ekko av sinne og smerte. «Er dere klare til å drepe?», snerrer hun til massen. Hun er så sint at øynene skyter lyn. I 1969 var hun en musikalsk aktivist som ville vise at det var mulig å være talentfull og svart. Og at musikk er et våpen for forandring. Men musikken og stemmen har også sjel. Den skriker og truer, lokker og hvisker. Gang på gang sier den: «Er dere klare?»

 

Summer of Soul er åpningsfilm på den nye dokumentarfilmfestivalen Mirage, som inviterer til båtkino og soulkonsert i Oslo 24. september. Summer of Soul og deler av festivalprogrammet vises også i Sør-Varanger filmklubb i Kirkenes og i Alta filmklubb. Summer of Soul ligger også på Disney+.

Gunnar Iversen er professor i film ved Carleton University, Ottawa. Hans nyeste bok er antologien Mapping the Rockumentary: Images of Sound and Fury (med Scott MacKenzie, Edinburgh University Press).

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon