Er Pixels en god film?

Pixels, Chris Columbus 2015. Foto: United International Pictures

 

Den dårligste filmen noensinne? Eller var Pixels (2015) starten på Adam Sandlers revitaliserte karriere?

«Is Pac-Man a bad guy?», spør en fortumlet Adam Sandler, mens en forvokst versjon av det gule smilefjeset er i ferd med å tilintetgjøre New York. Sandler har, sammen med en odd gjeng nerder, fått i oppdrag å redde verden og utmanøvrere forvokste versjoner av favorittspillkarakterene sine fra barndommen.

Store deler av norsk og internasjonal presse og publikum var ikke imponert av filmen da den kom. Men jeg mener Pixels er langt mer vellykket og morsom enn sitt rykte, og kanskje det første tegnet på Adam Sandlers revitalisering som skuespiller.

«Den dårligste filmen på kino noen gang»

Pixels, Chris Columbus 2015. Foto: United International Pictures

 

Regissør Chris Columbus, som skapte seg evig legendestatus i Hollywood med de to første Alene Hjemme-filmene (1990 og 1992), samt Mrs. Doubtfire (1993) og de to første Harry Potter-filmene (2001 og 2002), har siden de to sistnevnte filmene hatt en nedadgående karriere. Pixels ble antakeligvis ikke det comebacket han hadde sett for seg. Da den kom på kino ble den regelrett slaktet av stort sett samtlige kritikere, både internasjonalt og her i landet.

Sigurd Vik i Filmpolitiet kalte til og med filmen den dårligste filmen han hadde sett på kino noen gang. Med på lasset fulgte dessuten hele fem Razzie Award-nominasjoner, uten at det nødvendigvis sier alt for mye om en film er god eller ikke. 17 prosent på «Tomatometeret» på Rotten Tomatoes viser i hvert fall at filmen ikke slo særlig godt an hos kritikerne. Men seks år etter premieren er det kanskje på tide å se filmen med nye øyne?

Én sjanse til

Pixels, Chris Columbus 2015. Foto: United International Pictures

 

I The Guardians’ tidvis svært fornøyelige artikkelserie Hear me out, tar avisas filmredaksjon et par ganger i uka for seg en film som i sin samtid ble slaktet av kritikerne. Det være seg Coneheads (Barron, 1993), Speed 2 (de Bont,1997), Star Wars: Episode 1 – The Phantom Menace (George Lucas, 1999) eller James Bond: A View to a Kill (John Glen, 1985). Artikkelforfatterne er stort sett alltid enige i at filmene de lar få en ny runde i «anmelderringen» ikke er eminente mesterverk, men det er interessant å lese vurderinger som er mindre farget av den gjeldende zeitgeist i filmens utgivelsesår.

I The Phantom Menace tilfelle er det for eksempel nærliggende at det altoppslukende hatet mot den idiotiske karakteren Jar Jar Binks stod i veien for en potensiell hyllest av en av Star Wars-franchisens mest interessante skurkeroller i Darth Maul. Kanskje gjorde også dette at Ewan McGregor og Liam Neesons rolletolkninger knapt nok ble nevnt med et ord, og at det heller ikke ble gjort et nummer av at filmen på tidvis glimrende vis bygger opp den økonomiske, politiske og kulturelle maktbalansen i galaksen, som vi bare ser konturene av i den originale triologien.

På samme måte er filmfotograf Alan Humes eminente arbeid, de spektakulære scenene fra Golden Gate Bridge og Eiffeltårnet, og Grace Jones uforlignelige karakter May Day, ofte glemt til fordel for søkelyset på at Roger Moore var stiv, støl og nærmere 60 år i sin svanesang som James Bond i A View to Kill. Og fordi den første Speed-filmen (Jan de Bont, 1994) var en såpass revolusjonerende actionfilm, var oppfølgeren tre år senere dømt til å mislykkes.

Hjelp, Pac-Man angriper!

Pixels, Chris Columbus 2015. Foto: United International Pictures

 

Pixels er en film som lett kunne dukket opp i Hear me out-artikkelserien. La gå at filmen ikke er et kvalitetsmessig mesterverk, men for alle med et godt øye til åttitallsnostalgi, pur underholdning og en overraskende velfungerende kvintett i hovedrollene, er dette absolutt en drivende god film i sin sjanger. Det er med andre ord på høy tid å ta filmen nærmere i øyesyn på «The Guardiansk» manér.

Handlingen er like enkel som den er komplisert. Kameratene Sam Brenner (Adam Sandler), Will Cooper (Kevin James) og Ludlow Lamonsoff (Josh Gadd) var i sine barneår på 1980-tallet blant de aller skarpeste i klassiske arkadespill som Pac-Man, Centipede og Donkey Kong. De var nerder, men høstet anerkjennelse for sin dyktighet i spillene. Scenene fra arkadehallen med tilhørende tidsriktige hits må gi alle og enhver minst et lite ønske om at de vokste opp i USA på 1980-tallet.

Skru handlingen 30 år fram i tid, og det er ingen som lenger lar seg imponere av gjengens gamle kunster bak spillspakene. Riktignok har Cooper på uforståelig vis blitt USAs president, mens de to andre sliter i stor grad med å håndtere livet som voksne nerder. Sam er desillusjonert og jobber som elektromontør, mens Ludlow stort sett bruker tiden sin til å tråle internett etter konspirasjonsteorier mens han sitter godt beskyttet på gutterommet.

Men en dag snur hellet, og Cooper får vite at verden er under angrep av det som virker å være enorme, muterte utgaver av karakterene fra de overnevnte arkadespillene. Taj Mahal, obelisken i Washington og Kreml faller sammen i pikselerte biter etter angrep fra romskipene i Space Invaders, mens Pac-Man har tatt eierskap over New Yorks gater. Presidenten ser ingen annen utvei enn å kontakte sine gamle venner i arkadehallen, og til stor motbør fra de gamle gubbene i The Situation Room, er det de som blir satt til å lede kampen mot inntrengerne. Gøy, ikke sant?

Med slektskap til Ghostbusters

Pixels, Chris Columbus 2015. Foto: United International Pictures

 

Med seg på laget får de dessuten antagonisten fra barndommen, Eddie. Gutten som i sin tid utkonkurrerte Brenner med juksekoder i en stor konkurranse, er nå en voksen fengselsfugl, gestaltet av Peter Dinklage. Når den felles fienden er sterk nok, må gamle erkerivaler slå seg sammen for det felles gode, og de interne stridighetene i teamet som skal redde verden, skaper grobunn for en rekke fornøyelige fornærmelser på høyt nivå.  Med er også Violet (Michelle Monaghan), en militært ansatt i Det hvite hus, med vekselvis godt øye til og torn i siden til Brenner. Som et slags utenomjordisk, sjarmerende sidekick møter vi spillkarakteren Q*bert. Selv om jeg ikke skal påstå at han har sjarmen til E.T, fungerer han godt til sitt bruk. Kampen for å redde jordas framtid kan begynne.

En rekke spektakulære actionsekvenser hvor arkadespill møter vår verden følger så, og er kanskje filmens høydepunkt. Det er riktig så fornøyelig å se Sandler og co. spille mot Pac-Man i New Yorks gater. De løper opp de karakteristiske stigene i Donkey Kong og skyter løs på romskipene fra Space Invaders. Det hele er virkelig underholdende og overraskende godt laget.

Her er det lett å la tankene fare mot Ghostbuster (Ivan Reitman, 1984), som tematisk er svært nært beslektet med Pixels. Det er selvsagt likheter å spore til både Men in Black (Barry Sonnenfeldt, 1997) og Independence Day (Roland Emmerich, 1996), men mest av alt viser Pixels voksne ekvivalenter til barna i The Goonies (Richard Donner, 1985) og Stranger Things (Matt og Ross Duffer, 2016–) som gjennomfører drømmeoppdraget sitt. Leter du litt, finner du dessuten glimt av de nevnte barnas sjarme hos karakterene vi møter i Pixels.

At Adam Sandler får lov til å bli filmens store helt, og totalt utmanøvrerer karakterskuespillere som Brian Cox og Sean Bean i rollene som høytstående militære, er dessuten både veldig morsomt og et frempek på Sandlers forhøyede anseelse som skuespiller i årene etter filmen.

Nerdenes søte hevn

Pixels, Chris Columbus 2015. Foto: United International Pictures

 

Som en Jar Jar Binks minus CGI-en, var Adam Sandlers rykte blant anmelderne tynnslitt i 2015. Dette var også en tid hvor det å si at Sandler var en elendig skuespiller var like gjengs som å si at det begynte å bli vel mye av Kristoffer Joner, Aksel Hennie og Ane Dahl Torp i norske filmer. Spoler vi seks år fram i tid har samme Sandler fått rykte på seg som noe av en uslipt diamant, etter en av de siste års mest imponerende rolletolkninger i Safdie-brødrenes moderne mesterverk Uncut Gems (2019).

I Pixels er rollen hans som Sam Brenner mye likere hans klassiske «Adam Sandler-roller» fra sent 1990- og tidlig 2000-tall. Brenner er en outsider med en underbetalt jobb. Han har lite hell i kjærlighet og generelt frynsete selvtillit. Han har ikke det voldsomme temperamentet som mange av hans mer kjente karakterer, og rollen kan virke som et bilde på at Sandler på dette tidspunktet var lei av å bli typecastet som rasende og overspillende tomsing. Her framstår han derimot betydelig mer lakonisk og livstrøtt, og henter i så måte heller inspirasjon fra sin kanskje beste rolletolkning noensinne, Barry Egan i Paul Thomas Andersons Punch-Drunk Love (2002). Selv når han til slutt ender opp som filmens helt, underspiller Sandler, og det funker bra.

Også de andre skuespillerne gjør en mer enn godkjent figur. Særlig Peter Dinklage er utmerket som antagonisten våre helter er nødt til å samarbeide med, og er fullt på høyde med sine sleskeste øyeblikk i Game of Thrones (David Benioff og D.B. Weiss, 2011–2019).

La gå at det føles litt underlig at en karakter spilt av Kevin James har klart å bli USAs president. Hans president Will Cooper er et underlig skue, men om Donald Trump kan være president i virkeligheten, hvorfor ikke James på film? Vi har dessuten sett John Travolta, Billy Bob Thornton og Leslie Nielsen som verdens mektigste mann på lerretet tidligere også.

Så for å stagge det nostalgisk savnet etter alt som var gøy med 1980-tallet, er Pixels det rette stedet å gå. På ingen måte et klassisk mesterverk, men en film som utvilsomt fortjener et gjensyn og en ny og mer rettferdig vurdering.

___

Jon Edmunn Sæter har en mastergrad i medievitenskap fra Universitet i Oslo og jobber som innholdsprodusent. Han sitter i programrådet i Film fra Sør-festivalen og har tidligere vært filmanmelder i NATT&DAG.



Din kommentar


Relatert

Flukten til fortiden – opptegnelser om aktuell amerikansk film

Z #5 1985: Da Steven Spielbergs film Indiana Jones og de fordømtes tempel ble lansert i Norge, tok man fram [...] | kun utdrag

Hva norsk film kan lære av en av årets beste kinofilmer

Blogg: Kinofilmen Waves har mye å lære norske filmskapere om mangfold. Ikke fordi den gir noen oppskrift, men fordi den framstiller svarte amerikanere med så stor selvfølgelighet.

Tilbake til Roger? Michael Moore og den politiske dokumentaren som mainstream Hollywood-film

Z #1 2008: Michael Moore har hatt en enorm betydning for dokumentarfilmen de siste tyve årene. På godt og ondt. Hans filmer har bidratt til en større anerkjennelse av genren, og fått dokumentarfilmene tilbake på kino igjen. Samtidig er metodene hans omdiskuterte, også blant hans meningsfeller. Artikkelen presenterer Moores filmer, og viser hvordan han i dag står ved et veiskille som trolig vil medføre annerledes filmer fra ham i framtiden. | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

En ny verdensomspennende filmindustri fra Kina

Z #1 2020: Kina lager nå like mange filmer årlig som USA. Men hva slags filmer lager de? Og hvilke produksjonsforhold har de i et land preget av både kommunisme, filmsensur og kapitalisme? | kun utdrag

Verdens beste kinosystem som myte og virkelighet

Z #3 1997: Det norske kinosystemet strir ikke bare mot «fattigdommen», men nå også mot private [...] | kun utdrag

Film som rituell handling: Chen Kaiges Den gule jord

Z #4 2006: Denne filmen innebar startskuddet på en ny bølge av kinesiske filmer mot slutten av forrige [...]