Tove Janssons kjærlighet til mennesker

Tove, Zaida Bergroth 2020. Foto: Another World Entertainment

 

– Livet er et vidunderlig eventyr, sier Tove Jansson i den nye filmen om henne. Det er også denne filmen.

Zaida Bergroths biografiske spillefilm Tove fra 2020 begynner i en tid med omveltninger. To verdenskriger har funnet sted, og vi møter den unge kunstneren og illustratøren Tove Jansson på vei mot å etablere seg selv både yrkesmessig og som menneske.

Filmen skildrer i korte drag det anspente forholdet mellom Tove, levendegjort av Alma Pöysti, og den da mer suksessrike faren hennes, billedhuggeren Viktor Jansson i Robert Enckells skikkelse. Tove har når filmen starter fremdeles ikke opplevd det store gjennombruddet, men det er nå hun treffer Atos, gestaltet av Shanti Roney, den da gifte mannen hun innleder et nært forhold til. Tittelpersonen er lutfattig og tar på seg små og store kunstneroppdrag. Et av dem kommer fra Vivica spilt av Krista Kosonen, en gift teaterregissør fra de øvre samfunnslag – vemodig, lettsindig og festlig i samme åndedrag. Den store kjærligheten og kunsten lar imidlertid vente på seg, men som vi vet blir Tove Jansson etter noen få år en anerkjent og bestselgende forfatter samt serietegner. Gleden og smerten hovedpersonen går igjennom underveis er til å ta og føle på.

Som seer får vi innblikk i hvordan figurer blir til i Tove Janssons forestillingsverden, som når kjæresten Vivica kaller Tove «Tufsla» mens hun selv svarer med å navngi Vivica «Vifsla». På vei mot internasjonalt ry, og vendepunktet som skal komme når Tove Jansson blir bedre kjent med Tuulikki, gestaltet av Joanna Haartti, kvinnen som blir modell for «Totiki».

Den tilbakeholdne Tove Jansson

Tove, Zaida Bergroth 2020. Foto: Another World Entertainment

 

Jeg vokste opp med fortellingene fra Mummidalen, Tove Janssons velkjente univers. Besteforeldrene mine klippet ut tegneseriestripene om Mummifamiliens viderverdigheter fra Aftenposten og limte utklippene i bøker med blanke ark. Siden bragte moren min med seg de samme tegneseriene fra Sverige. Sammen med bøker, TV og filmer, bidro disse tegneseriene til at jeg lærte meg å beherske det svenske språket. Tove Janssons bøker og fortellinger var underfundige – og fengslende lesning.

Jeg opplevde Tove Jansson som dels tilbakeholden gjennom intervjuer. Til Tordis Ørjasæter i boken Møte med Tove Jansson fra 1985 forklarte hun: «De som vil lære meg å kjenne, får lese bøkene mine.» Hun virket som en person som ikke nødvendigvis var enkel å plassere, og som dessuten selv motsatte seg generaliseringer. Til Arbeiderbladet den 23. april 1993 fortalte hun eksempelvis at: «Iblant blir jeg spurt om jeg er glad i barn. Det gjelder det samme for barn som for voksne – en del er hyggelige og en del er mindre hyggelige.» Et ærlig og velfundert utsagn.

Jeg tror hun var glad i sine lesere, og ikke minst livet. Som en sjenert tolvåring fikk jeg æren av å støte på henne under en utstilling av arbeidene hennes i daværende Nasjonalgalleriet i Universitetsgaten i Oslo. Et øyeblikk jeg alltid vil bære med meg som et helt spesielt og varmt minne.

Kjærligheten gjør mennesker modige

Tove, Zaida Bergroth 2020. Foto: Another World Entertainment

 

Filmen Tove går for så vidt under betegnelsen biopic, en filmgren jeg har et litt nonchalant forhold til. På en måte er jeg noe skeptisk til å dramatisere menneskers livshistorie. Jeg stoler ikke på at virkeligheten kan gjengis upartisk nok. Jeg valgte derfor å se Tove med en avslappet holdning, og som en film i seg selv, et verk på egne ben. Jeg tenkte også at det å gjengi en handling så nær politiske omveltninger, og det å rette blikket mot tittelpersonens kjærlighetsliv, kunne resultere i et misvisende melodrama. Som film gledet jeg meg likevel stort over Tove. Jeg lot meg overraske og rive med.

Alma Pöysti i tittelrollen får meg til å virkelig bry meg om Tove Jansson. Hovedrolleinnehaveren gir med sin rolige stemme liv til Tove Janssons sterke og merkverdige replikker. «Jag tror att livet er et underbart äventyr» beretter hun innledningsvis til sin flørt Atos, en replikk som treffer meg på alle plan og dreier filmen i den retningen den også tar. Tove er som film et vakkert og vidunderlig eventyr, og som tilskuer begynte jeg ganske raskt å tro på handlingen også.

Tove, Zaida Bergroth 2020. Foto: Another World Entertainment

 

På spørsmål om hvordan det har seg at Mummitrollet er såpass snill, svarer Tove Jansson i filmen at «Han har bara så mycket känslor. Kärleken gör honom modig». Jeg opplever det som at Tove Jansson med sin kjærlighet til mennesker, til kvinner og menn, kjente på noe av det samme, og at dette er litt av det budskapet regissøren vil frem til. At kjærligheten gjør mennesker modige.

Filmen er nydelig fotografert og lydlagt med et spennende soundtrack med mye jazz – som trekker meg som seer inn i det som foregår på filmlerretet. At lyd og bilde ikke alltid er samstemt får frem poesi. Tove kan også fungere uten forkunnskaper om kunstneren, for i tillegg til å være et sterkt kunstnerportrett er den alt i alt et vidunderlig eventyr.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon