Forskjellen på ja og nei

Promising Young Woman, Emerald Fennell 2020. Foto: UIP.

 

«Promising Young Woman» er en film full av hevn, svart humor og fantastisk raseri.

Emerald Fennell fikk Oscar for beste manus for sin spillefilmdebut Promising Young Woman. Sammen med hovedrolleinnehaver Carey Mulligan, som på mesterlig vis tolker Cassandra (Cassie) i alle sjatteringer, er dette blitt en av de beste amerikanske indie-filmene på lang tid.

En film som røsker tak i holdninger i vår tid. En fortelling som er full av overraskelser. En hovedkarakter som vil gjenopprette en form for rettferdighet, tillit og sjelefred. En nærhet til virkelighet som oppheves innenfor genrefilmens koder. Promising Young Woman har betydelig sosial relevans, men det er en underholdende reise innenfor noe som kan gjenkjennes som rape/revenge-formularet. Det aller viktigste med denne filmen er med hvilket blikk vi opplever filmen, og hvordan dette perspektivet blir med oss etter filmens slutt.

Hjelp, jeg er en kvinne

Promising Young Woman, Emerald Fennell 2020. Foto: UIP.

Se på filmens tittel. Det første som møter et publikum. I dette tilfellet ikke oversatt til norsk som «lovende ung kvinne». Det er en kompleks tittel, fordi de assosiasjonene man har før man opplever fortellingen endrer seg til noe ganske annet etter at man har sett filmen. Som om man tolket noe konkret i forkant (karrierekvinne), mens opplevelsen i etterkant kan tolkes mer mot det følelsesmessige, holdninger og egenskaper. Blikket forskyver seg.

Filmen har en ganske lang prolog. Barscene, kropper som danser, ingen ansikter. Tre menn ved en bardisk diskuterer om man burde legge an på en åpenbart beruset kvinne som sitter litt bak i lokalet. Jerry tar initiativet, og henvender seg til kvinnen på en vennlig og hjelpsom måte. Han vil hjelpe henne hjem, men først foreslår han en drink hos ham, et sted i nærheten. Han skjenker henne mer, beundrer henne, gir henne komplimenter og leder henne til sengen. Han beføler henne, kysser henne og kler av henne. I det Jerry trekker trusen av henne ser kamera ned fra taket, rett ned på situasjonen. Kvinnen åpner øynene, tilsynelatende klar. Klipp til Jerrys perspektiv, kvinnen reiser seg opp og roper; «Hey, what are you doing?» I to bilder har filmen brått skiftet perspektiv og blikk.

Vi ser en notisbok/dagbok med mange streker (røde og sorte), og en liste med navn. Kvinnen skriver inn navnet Jerry. Så kommer fortekstene, med mørk rosa tekst, en variant av Weather Girls` «It’s Raining Men» på lydsporet. Kvinnen vi har møtt heter Cassie og hun går sterk og målbevisst i gatene. Noen bygningsarbeidere slenger bemerkninger mot henne. Cassie stopper opp og stirrer tilbake på dem. I løpet av de ti første minuttene er hele filmen satt opp. Det handler om seksuell trakassering. Det handler om grensesetting. Det handler om forskjellen mellom et ja og et nei. Det handler om makt. Cassie har denne makten, men det er mye som ikke er fortalt i en plotsammenheng, mye vi ikke vet.

Ridderen på jakt etter hevn

Promising Young Woman, Emerald Fennell 2020. Foto: UIP.

Cassie var for noen år tilbake medisinstudent, og hun hadde en bestevenninne som het Nina. Under studietiden ble Nina brutalt voldtatt, og Cassie vet hvem som gjorde det. Personen ble aldri dømt. Cassie vet også hvem hun vil mene er medskyldige siden de ikke gjorde noe. Cassie er sårbar, såret og forbannet, og hun har ikke kommet over den grusomme hendelsen. Hun bor hjemme hos sine foreldre og jobber på en kaffebar. Om kveldene sminker hun seg opp (og ned) for å dra på bar. Der later hun som om hun er overstadig full, lokker menn til seg og avslører dem når de ikke respekterer grensene hennes. I henhold til hennes dagbok har dette pågått over lang tid, med mange menn. Cassie vil ha rettferdighet, hun vil ha hevn.

Cassie er, tross sin sårbarhet, ganske ufattelig sterk. Hun benytter seg av sin maktposisjon som en ridder, eller som en superhelt. Hun har evnen til å manipulere med seg selv, og ta på seg forkledninger for å komme stadig nærmere sitt endelige oppgjør. Men i møte med én person settes Cassie litt ut av spill i sin jakt på rettferdighet. En ung mann, Ryan, gjenkjenner henne på kafeen. Ryan kjente Cassie fra studietiden, og han vet hva som skjedde med Nina. Ryans tilnærmelser overfor Cassie antar andre former enn hva Cassie selv ønsker eller forventer. Plutselig er det et streif av romantikk i hennes liv, uten at Promising Young Woman noen gang glir over i å bli en romantisk komedie.

Promising Young Woman, Emerald Fennell 2020. Foto: UIP.

 

Filmen er ikke nødvendigvis en «rape/revenge-film», og den nærmer seg kanskje mer en svart komedie. Da legger jeg mer vekt på svart enn komedie. Det er en film som kan minne om Joker av Todd Phillips, eller Bo Burnams film om mobbing gjennom sosiale medier, Eight Grade, eller TV-serien om ei ung jentes selvmord, 13 Reasons Why. Dette er alle filmfortellinger som tar et utgangspunkt i virkeligheten, i dysfunksjonalitet i samfunnet og skaper troverdige sinnbilder gjennom sine karakterer.

I Promising Young Woman spilles Cassie av Carey Mulligan, og hun spiller på flere strenger, noen ganger løftet helt opp til opplevelsen av «larger than life». Denne filmen er selvfølgelig plotbasert, den har til og med kapitler, men den våger å leke underveis, og kanskje de mest minnerike øyeblikkene er episoder der Cassies reise blir understreket med noen overraskende popmusikalske partier. Jeg har nevnt «It’s Raining Men» i åpningen, men også bruken av Wagners «Liebestod» under et helt spesifikt raseriutbrudd er fantastisk, og en forvrengt variant av Britney Spears «Toxic» når Cassie nærmer seg det endelige oppgjøret.

Det er mye som ikke er forklart i Promising Young Woman, og det er helt greit. For det handler ikke om detaljer i hva som skjedde i fortiden, eller detaljer om hva som skal ha skjedd med alle navnene i dagboken. Det viktigste er hvordan filmen så insisterende stiller seg på Cassies side, og at perspektivet og blikket er hennes i alle de relasjonene som oppstår i fortellingen. Hun har makten. Hun kan sette en strek!



Din kommentar


Relatert

Og nå skal veslejenta vår ut og drepa folk…

Z #1 1999: ‘Mulan’ viser hvor langt verden er kommet i retning av frigjøring for den aggressive [...] | kun utdrag

Rebecca – og den kvinnelige identitetsdannelsen…

Z #1 1994: Hitchcock uttalte i et intervju til François Truffaut på spørsmål om han var fornøyd med [...] | kun utdrag

Uavhengige piksler i Århus

Blogg: Norden får i år en ny film- og fotofestival for den virkelig uavhengige kortfilmen. 17. – 19. oktober utspiller Aarhus Independent Pixels seg i den danske byen som alltid har hatt et sterkt kunst- og filmmiljø.


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

Å gå på kino i Kina

Z #1 2020: Hva kan en vanlig tilskuer forvente å se på kino i Kina?

Hou Hsiao-hsien – en «indirekte filmstil»

Z #1 2010: Hou Hsiao-hsien er en av verdens største nålevende regissører, nå kinoaktuell i Norge med kritikerroste The Assassin. Chris Berry gir i denne teksten fra Zs Asia-nummer i 2010 en innføring til den taiwanske mesteren.

Interstellar

Z #2 2016: Interstellar er en grandios film som krever god lyd og godt lerret. | kun utdrag