Everybody can’t paint – Bob Ross was wrong

Painting with John. Foto: HBO

 

HBOS serie Painting with John er en liten perle av en sjarmfylt serie. Etter et år hvor vi alle har måttet isolere oss mest mulig fra omgivelsene, føles det dessuten befriende å se en serie om folk som lever tilbaketrukne liv, utenfor mange mennesker foran kamera.

For fans av indie-regissøren Jim Jarmusch bør John Lurie være et kjent navn. Multikunstneren bidro i mange år som skuespiller og filmkomponist i flere av Jarmuschs filmer, i tillegg til å ha en ganske habil musikerkarriere. Den gang framsto han som noe av det kuleste New York kunne tilby. I de senere årene har imidlertid Lurie, grunnet dårlig helse, trukket seg tilbake fra film og musikk, og heller fokusert på malerier på sitt nye hjemsted i Karibien.

Tilværelsen hans der er bakgrunn for hans nye HBO-serie Painting With John, en slags oppfølger til den humoristiske kultserien Fishing With John fra 1991. Men denne gangen har ikke Lurie tatt med seg kjente og kjære kulturpersonligheter på merkverdige fisketurer. De skitne og slitne svart/hvitt-bildene fra Jarmuschs filmer er borte. I stedet følger vi ham hjemme, i en frodig og fargerik hage med fantastisk havutsikt, mens han maler og forteller små anekdoter om malerkunst og livet generelt – alt med sitt særegne steinansikt og coole humor. Han smiler sjelden, men humoren og varmen er hele tiden til stede. Som han selvironisk sier: «my polite smile frightens people». Han gir oss noen eksempler, og smilet er definitivt ubehagelig å bevitne.

Painting with John. Foto: HBO

 

Ifølge Lurie selv var hver episode opprinnelig ment som en slags leksjon i malerkunst. I stedet har de blitt en slags terapeutisk og dvelende installasjon hvor maleriene fungerer mer som et bakteppe for hans egne betraktninger om livet – krydret med noen små tips om kunstmaling. Han fleiper med den kjente amerikanske maleren Bob Ross, som gjennom sitt årelange tv-program «the Joy of Painting» skulle lære hvermannsen å male. En av Ross’ catchphrases var «let’s add some happy little trees». «None of my trees are happy,» understreker Lurie, og forteller at langt fra alle kan male, slik Ross hevdet. Riktignok kan alle småbarn male, mange av de beste bildene han har sett henger på kjøleskap. Men etter hvert blir talentet banket ut av deg, med mindre du har støttende foreldre som lar deg beholde ditt indre barn.

Mye av seriens sjarm ligger likevel utenfor pratet om malerier. Bildene er bare fellesnevneren som binder episodene sammen. Barndomsminner, historier om kjendismøter og samtalene med Luries ansatte, samt hans merkverdige leker omkring på eiendommen, er det som bærer serien. John Lurie er åpenbart en utrolig snill og sjarmerende fyr. De to kvinnene som jobber for ham i huset framstår mer som familie enn arbeidstakere, og deres kjærlige erting dem imellom gir et bilde av Lurie vi ikke er vant til å se fra hans tidligere karriere. Historien om hva slags effekt møtet med sangeren Barry White hadde på ham, viser at Lurie ikke er redd for å dele av seg selv med glimt i øyet.

Painting with John. Foto: HBO

 

Lurie er en artig skrue. Det er åpenbart at han tenker mye. På mange måter er det tydelig at han har blitt mer voksen siden storhetsdagene, selv om han til stadighet gir rom for en barnslig lekenhet. Mannen har også et stort alvor, og bidrar med flere refleksjoner rundt livet sitt. I episoden «Fame Is Bad» forteller han om hvor slitsomt og ødeleggende kjendislivet faktisk er. Her kommer det virkelige alvoret hans til syne. Selv har han ikke lenger interesse av dette livet, da han hatet å være kjent. Sånn sett får de intime episodene i Painting With John mer dybde. Alt skjer inne i huset eller på eiendommen hans, hvor det virker som han lever ganske isolert. Han har heller aldri nevnt hvilken øy i Karibien han bor på, antagelig grunnet en svært ubehagelig opplevelse med en stalker da han fremdeles bodde i New York.

Dette er en liten perle av en serie, underfundig og lett. Den er fylt til randen av livsglede og små betraktninger fra et enkelt hverdagsliv – langt unna det kule New York-livet John Lurie har lagt bak seg. Jeg er fristet til å se igjen «Fishing With John» med denne serien friskt i minne, for å virkelig få et bredere bilde av mannens herlige personlighet. I et år hvor vi alle har måttet isolere oss mest mulig fra omgivelsene, føles det dessuten befriende å se en serie om folk som lever tilbaketrukne liv, utenfor mange mennesker foran kamera. Det er rart hvor fort mennesker tilpasser seg. Selv etter flere episoder savnet jeg ikke flere mennesker på skjermen. På dette punktet minner Painting With John litt om den finske serien Eristyksissä – At Home Finland, som er små historier om hvordan pandemien påvirker enkeltindivider i Covid-isolasjon.

Serien kan strømmes på HBO. Hver episode er på 20 minutter, og alle seks ligger nå ute . Maleriene hans er også til salgs, og kan bestilles fra nettsiden johnlurieart.com.



Din kommentar


Relatert

HBOs nye krimserie Bored to Death

Blogg: Det er noe eget med halvdårlige skuespillere som har hatt høyprofilerte roller tidlig i karrieren: de får en egen patina etter som tiden går. Nå er det Ted Dansons tur - og dermed er vi klare for Bored to Death, den nye krimserien fra HBO.

Game of Thrones: HBO er fortsatt best i klassen

Blogg: Episk om maktkåte dynastier og renkespill. Game of Thrones begeistrer og befester HBOs posisjon [...]

Når mangfold underbygger kvalitet – seriene verden glemte

Blogg: Dette er artikkelen om tv-seriene som ble avlivet før de fikk slå ut i full blomst. Seriene som rørte de få de nådde ut til, men som ikke hadde den eksplosive seersuksessen de var ute etter å huke. Nå som seriestormen har holdt det gående et drøyt tiår er det på tide å ta fatt i de falne heltene.


Fra siste Z

Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?

Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Det er mer i livet enn døden – Harold and Maude

Hal Ashbys klassiske svarte komedie Harold and Maude (1971) kan kanskje kategoriseres som en romantisk komedie, i ytterste forstand. Men den er like mye et samfunnskritisk dokument som ikke har gått ut på dato. | kun utdrag


Fra arkivet

Ed Wood: Kalkunen som kunne fly?

Z #3 1995: 1995 ser ut til å bli kalkunenes år i Norge. Vi fikk vår første «ekte» [...] | kun utdrag

Kina, keiseren og Bertolucci

Z #2 1988: Bernardo Bertolucci intervjuet av Finn Skårderud | kun utdrag

Ut av verden – vandrermotivet

Z #1 2003: Den franske symbolisten Charles Baudelaire sier i det berømte diktet «N’importe où [...] | kun utdrag