Grunnforskning i Trondheim

Skuespiller Trine Wiggen og regissør Gabriela Pichler fant tonen i en samtale under Kortfilmkonventet 2021.

 

Tenet og andre blockbustere kan ikke redde kinoene. Det er det bare kortfilmen som kan. Kortfilmkonventet i Trondheim denne uka ga konkret kunnskap om hvordan.

Er kortfilm vesensforskjellig fra andre film- og serieformater, og bør den behandles som en adskilt kunstform av dem som bevilger penger til film? Spørsmålet står på dagsordenen, fordi Norsk filminstitutt skal endre sine støtteordninger og ønsker å legge kortfilm inn under en felles ordning med annen «fiksjonsfilm». På bransjenettstedet Rushprint har filmskapere uttrykt sin bekymring, mens NFIs konsulent for kortfilm, Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, har forsikret om at den nye ordningen vil være til det beste for kortfilmen.

Akkurat det var det – kanskje litt skuffende – lite debatt om da årets bransjetreff for kortfilmfolk, Kortfilmkonventet, ble arrangert tirsdag. Konventet bl arrangert av Midtnorsk filmsenter og er en del av Minimalen kortfilmfestival. Arrangementet ga derimot rikelig rom til å reflektere over hvorfor kortfilmen er så viktig for filmfeltet som helhet. Og over hvorfor den likevel nesten alltid havner på sidelinja når det skal snakkes film- og kulturpolitikk.

For eksempel er den fraværende i debatten om koronapandemiens innvirkning på filmbransjen. Debatten har handlet lite om hva som trengs for å produsere nyskapende film når pandemien en gang er over, og desto mer om sluttleddene, om distribusjon og publikum. Altså: Hva skjer med filmen når kinoen er stengt, er klikkefilm-tjenestenes dominans bra eller dårlig, hvilke filmer havner i korona-hullet, og kan blockbustere som Christopher Nolans Tenet være redningen (svar: nei). Mens samtalen om produksjon har dreid seg mye om støtteordninger, om kompensasjon for de som mister oppdrag når produksjoner blir lagt på is.

Pitchvinnerne av Signaturpitchen

 

Kortfilm burde ha en selvsagt plass i begge diskusjoner. For å ta ett eksempel fra Kortfilmkonventets program: I juryen for Signaturpitchen , en konkurranse om beste kortfilmprosjekt fra Norges sju regionale filmsentre, satt skuespiller Øyvind Brandtzæg. Han er kjent fra en rekke produksjoner ved Trøndelag Teater, og for TV-seere flest er han politimannen Eivind i serien 22. juli. Men han spiller også hovedrollen i en av fjorårets beste norske kortfilmer, Johanna Pyykkös The Manila Lover. At Brandtzæg og andre skuespillere kan få et mangfold av roller i ulike audiovisuelle produksjoner, er viktig for deres levebrød. Men alle andre fagfunksjoner – de som holder lydbommen, står for produksjonsdesign eller sminke på settet, klipper, gjør postproduksjon eller er innspillingsledere – jobber på kortfilmer like gjerne som på serier, spillefilm eller dokumentar. De er del av samme økonomi, eller snarere økologi.

Og selv om kortfilm sjelden distribueres på kino, har den samme utfordringer i møte med publikum som langfilmen. Skal filmen vises digitalt og er det penger å tjene på det, skal lanseringer utsettes til fysisk visning er mulig? Hvordan kan vi få kortfilmen ut til et internasjonalt publikum, og hva gjør det med filmopplevelsen på sikt når kinosalen ikke er førstevalg som visningssted?

Stilt overfor slike utfordringer kan kortfilmen vise seg å være vel så overlevelsesdyktig som lengre formater. Riktignok er det mindre penger å tjene på den, men nettopp derfor er risikoen lavere og produksjonen mindre sårbar. Kort spilletid er bedre tilpasset et publikum som ser film hjemmefra med de distraksjonene det fører med seg. Det passer også godt til alle slags nettplattformer, enten det er mediehus som The Guardian eller Aftenposten  (hvor norsk kortfilm blir sett av oppsiktsvekkende mange), strømmetjenester som MUBI og Draken Film [eller uavhengige nettsteder som Le Cinema Club /. Nordnorsk filmsenters pandemi-prosjekt Tidskapsel  fra våren 2020 viste også hvor dagsaktuell kortfilm kan være. Formatet tiltrekker seg ofte etablerte filmskapere – Yorgos Lanthimos, Luca Guadagnino, Spike Lee og Pedro Almodovar er eksempler bare fra det siste året. Og hvis den får sjansen, kan kortfilm også gjøre det skarpt i alle fall på arthouse-kinoer. Vega Scene i Oslo er i ferd med å bygge opp et entusiastisk publikum for kortfilm, og det samme er mulig også andre steder.

Hva kunne årets utgave av Kortfilmkonventet tilføre diskusjonen om kortfilmens plass i samtida? Arrangørene lot distribusjonstemaet ligge. Og i stedet for å fokusere på det særegne ved kortfilmen som format, formidlet de kunnskap om noe all filmskaping har til felles: Samspillet mellom regissøren og de som står foran kamera. Regissørene Marius Myrmel og Nina Grünfeld angrep temaet på hver sin måte. Grünfeld var opptatt av at også dokumentarfilm kan bruke fiksjon og iscenesettelse som virkemiddel. Myrmel snakket på sin side om regissørens språk, om hva slags ord hen må bruke på filmsettet for å legge til rette for skuespillerne i nøkkelscener. Særlig når innspillingen er nødt til å holde tidsskjemaet.

NFI-panel. Foto: Kjersti Greger

 

Nettopp tid som en uvurderlig ressurs ble tema i den nærmest improviserte digitale dialogen mellom skuespiller Trine Wiggen og den svenske regissøren Gabriela Pichler – for min del et høydepunkt på programmet. Pichler har brukt mange amatørskuespillere i sine filmer, og fortalte om hvordan de ofte trenger lang tid for å bli trygge nok til å åpne seg for kamera. Men også proffer som Wiggen trenger tid, til utforskning og til å framstille mennesker på en slik måte at de skaper gjenkjennelse og erkjennelse i oss som publikum. Til å finpusse på detaljer, få en replikk eller bevegelse til å sitte, skifte ut en rekvisitt eller legge inn en pause på rett sted.

Dette er del av den grunnforskningen som foregår på en filmproduksjon. Fordi mange filmskapere og skuespillere begynner med kortfilm, er det her de utvikler teknikker de skal ha med seg i et helt yrkesliv. Disse vilkårene for filmatisk grunnforskning må ikke regissører og produsenter forhandle fra seg når budsjett og innspillingsdager skal fastsettes, framholdt Gabriela Pichler i samtalen. «Jeg trenger denne tiden og dette rommet, ellers går det rett og slett ikke», som hun sa.

Å gi (kort)filmskapere gode nok rammevilkår til å ta risiko og utforske, er det eneste som virkelig kan sikre filmen en framtid som kunstform. Når vi alle er vaksinerte og skal tilbake til kinoen, må det være gode og originale filmer der som venter på oss.

Tida som var satt av under konventet til å snakke om hvordan disse vilkårene kan sikres, altså om finansiering, ble for knapp. NFIs nye støtteordninger ble bare presentert, ikke diskutert eller satt spørsmålstegn ved. Enda mindre tid ble det til å snakke om distribusjon. Det er litt synd, særlig siden NFI har trappet ned sitt arbeid for internasjonal promotering av norsk kortfilm, og ikke lenger bistår norske filmer med påmelding til internasjonale festivaler. Den jobben må filmskaper og produsent gjøre sjøl. Mange norske kortfilmer – som She-Pack, The Manila Lover og Tungene – har deltatt på prestisjetunge festivaler de siste årene og hentet hjem gjeve priser. Da er det desto viktigere å diskutere hvordan internasjonaliseringen av norsk kortfilm kan styrkes.

………………..

Coda: 33. utgave av Minimalen kortfilmfestival går av stabelen på nett fram til søndag 17. januar. Blant godbitene i det 253 filmer store programmet  er konkurranseprogrammene med knallsterke norske og internasjonale deltakere, et program med dansefilm, europeiske prisvinnende kortfilmer, ettminuttsfilmer fra hele Norge – og en presentasjon av produksjonene til Barbosa Film. For å nevne noe.



Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

Sluttspill – om «Ran», Akira Kurosawas «Kong Lear»

Z #3 1986: Joda, de gamle er fortsatt eldst. I de siste par årene har vi sett at filmverdenens veteraner har [...] | kun utdrag

På jakt etter filmkunstneren: Intervju med René Bjerke

Z #1 1986: Til tross for at norsk kortfilms tekniske kvalitet stadig blir bedre og produksjonsvolumet stadig [...] | kun utdrag

Neo-maxi-zoom-dweebie – Om John Hughes og The Breakfast Club

Z #2 2008: Det kommer neppe noen tykke avhandlinger om John Hughes med det første. Men regissøren som fikk [...] | kun utdrag