EN NYTTIG TIDSREISE

The Last Picture Show, Peter Bogdanovich

 

I «Filmkultur i krisetider»-serien vår tar Kalle Løchen oss med 50 år tilbake i tid: Til filmåret 1971.

Skal man tilbringe dager og netter i isolasjon, karantene eller lignende, så får man bare gjøre det beste ut av det. For meg er det beste å vende blikket bakover, til de formative årene for meg som filmelsker. Jeg har de siste ni månedene ikke sett så mye film fra 70-tallet … siden 70-tallet.

Jeg har alltid likt å se filmer flere ganger, og de beste filmene tåler utallige gjensyn. Jeg ser for eksempel Sunset Boulevard (Billy Wilder, 1950) en gang i året, gjerne sammen med noen som møter denne filmen for første gang. Jeg har ikke tålmodighet til å gå inn i alle de TV-seriene som ulike kanaler til enhver tid promoterer, og som bekjente anbefaler. Jeg vil aller helst ha mine filmopplevelser i kinoen.

Out 1: Noli Me Tangere, Jacques Rivette

 

Da kinoene stengte ned i fjor vår ble dette tomrommet erstattet med et abonnement på MUBI. Det må sies at dette har jeg forsøkt å holde på avstand i mange år, for jeg har alltid visst hva MUBI kunne tilby, men igjen redd for at dette ville bli en tidstyv for meg. Jeg tok sjansen, livredd for at jeg skulle gå glipp av noe i den begrensede tiden filmer var tilgjengelig. På forsommeren åpnet MUBI for tilgang til sitt bibliotek, og der var det mye å utforske. Det fine med en plattform som MUBI er at det er kuratert programmering, men med arkivet tilgjengelig var muligheten for å kuratere selv en mulighet. Da fant jeg min anledning til å gjenoppfriske 70-tallets filmer, år for år, med gjensyn eller nye opplevelser. Mine kilder var ikke bare strømming eller Video On Demand, men også en god mulighet til å bruke mitt eget arkiv av DVD (og VHS), samt bli en mer dedikert låner av film fra biblioteket. Jeg ble overrasket over hvor mye film som var tilgjengelig via Deichman i Oslo.

Out 1: Noli Me Tangere, Jacques Rivette

 

Det som satte i gang hele denne reisen tilbake i tid var oppdagelsen av et totalt utilgjengelig filmverk fra MUBIs bibliotek. Out 1: Noli Me Tangere av Jacques Rivette fra 1971. Tretten og en halv time lang film, eller en serie i åtte episoder? Hverken det ene eller det andre, for filmen har hatt et svært begrenset liv på kino, og jeg kjenner ikke til mange TV-kanaler som har villet vise dette verket. Av en eller annen grunn har jeg alltid «følt» at jeg har sett denne filmen en eller annen gang. Kanskje fordi jeg har hatt en særskilt interesse for den franske nybølgen, og Jacques Rivettes mystiske posisjon blant filmskaperne spesielt. Jeg så Out 1 i fire bolker, men jeg understreker; ikke som en TV-serie. Og dette var noe jeg garantert ikke hadde sett før. Det er ikke mulig å gjengi her hva dette verket er eller representerer, men det er en krevende og utmattende opplevelse. Som historisk og filmhistorisk tidsbilde er Out 1 veldig interessant, for den oppsummerer mye av ideene rundt hva de fem filmkritikerne i Cahiers du Cinema ville da de hver for seg begynte å lage egne filmer ti år tidligere. Godard, Truffaut, Rohmer, Chabrol og Rivette. Fem helt ulike stemmer som samlet ble «Nouvelle vague» i filmhistorien.

Walkabout, Nicolas Roeg

 

I 2021 er det en rekke filmklassikere som får sitt 50 års-jubileum, og det er det verdt å applaudere. For min egen del var jeg i mitt siste år på barneskolen, min lokale kino i Ås åpnet høsten 1970, jeg så alle filmer jeg kunne se og noterte ned dette i en notisbok. Mitt dilemma var at kinokontrolløren kjente min fødselsdato, og han slapp meg aldri inn på «voksenfilm» før i 1975. Så mine tilbakeblikk til 1971 er delvis basert på at jeg så filmene første gang i Ås Filmklubb, eller senere på 70- og 80-tallet på cinemateker eller kinoturer til Paris.

To filmer jeg så på kino (med grønn sensur – 12 år) i 1971 var Jan Troells Utvandrerne/Nybyggerne og Nicolas Roegs Walkabout. Jeg hadde sterke minner av begge filmene før jeg i år tok gjensynet. Troells film framstod i sin tid som naturalistisk med et rikt og variert karaktergalleri, om utvandringen fra Sverige til det forjettede land Amerika på slutten av 1800-tallet. Verdien av gjensynet er også knyttet til nyinnspillingen av Vilhelm Mobergs verk som Erik Poppe lager, og som skal ha premiere neste år. Troells film er en klassiker, og selv en ny generasjon ble med på visningen og satt gjennom alle timene (i to bolker), men de understreket at det gikk litt langsomt. Walkabout er en film som fremdeles er sterk i sin skildring av to australske barn som unnslipper farens desperate depresjon, og som i sin vandring i ørkenen møter en jevngammel aboriginsk gutt. Filmens miljøperspektiv er like aktuelt femti år senere, og Roegs fortellerstil der tid er et flytende filmatisk element oppleves fremdeles som innovativt.

Johnny Got His Gun, Dalton Trumbo

 

I 1971 var USA i krig i Vietnam, en hengemyr som ennå ikke direkte speilet seg i filmene. Og hippie-kulturen, med sin hyllest til frihet, kjærlighet og opposisjon til det bestående, ble satt på prøve. Enkeltindivets kamp mot systemet eller urettferdigheten speilet seg i mange ulike filmer.

Krig var ikke et tema for Hollywood, så derfor gikk to vesentlige filmer helt under den kommersielle markedsradaren dette året. Den svartelistede forfatteren Dalton Trumbo laget Johnny Got His Gun basert på sin egen roman, og Peter Watkins laget den kontroversielle «mokumentaren» Punishment Park. Begge disse filmene er klare i sitt antikrigsbudskap, og ble i Norge filmklubbfavoritter senere på 70-tallet. Samfunnskritikken kunne lett la seg spore i svært ulike og originale genrefilmer. Som den bitende svarte humoren i Harold and Maude (Hal Ashby), eller i bilfilmen Vanishing Point (Døden bak rattet, Richard C. Sarafian), eller satiren i filmer som Taking Off (Milos Forman) og Little Murders (Små, små mord, Alan Arkin).

Harold and Maude, Hal Ashby

 

Realismen var påtagelig i filmer fra begynnelsen av 70-tallet, og i 1971 utmerket det seg i politithrillere som French Connection (Brennpunkt New York, William Friedkin)) og Dirty Harry (Don Siegel), to filmer der politimannen ikke bare kjempet mot de kriminelle, men også mot systemet i form av politietaten. Robert Altmans alternative westernfilm McCabe & Mrs Miller var også preget av en annerledes og realistisk stil. Eller den ekstremt hallusinerende Wake In Fright (Ted Kotcheff) om tidenes hangover og forholdet mellom bygd og by, apropos det ekstreme, i Sam Peckinpahs hevnfilm Straw Dogs (Kjøterne). Det virkelighetsnære ble også påfallende i filmer om menneskets evne til å takle tilværelsen, i filmer som Ken Loachs Family Life (Tilfellet Janice) eller narkotikaproblematikken i Panic In Needle Park (Jerry Schatzberg).

A Clockwork Orange, Stanley Kubrick

 

Et par høydepunkter dreiet seg rundt beskrivelsen av ungdomskultur i et samfunnsperspektiv, både med et blikk bakover og et blikk framover. Jeg tenker på Peter Bogdanovichs The Last Picture Show og Stanley Kubricks A Clockwork Orange. Jeg så selvfølgelig ikke Kubricks dystopi før jeg var over 18, men min interesse for film var stor nok til at jeg husker debatten rundt denne filmen som kom til uttrykk i både dagspresse og fagtidsskrifter som Film & Kino, en debatt jeg fulgte fra en sofa på Ås Bibliotek.

Reisen gjennom året 1971 er ikke nødvendigvis slutt, for jeg har til gode å finne igjen filmer som Ken Russels The Devils, Monte Hellmans Two Lane Blacktop eller Dusan Makavejevs WR-organismens mysterier. Det har vært en fin reise, og jeg opplever at disse gjensynene har vært nesten bare positive. Og jeg har gjort lignende reiser gjennom de andre årene på 70-tallet. Og tenkt for meg selv; hvordan hadde jeg det da? Hvem var jeg?



Din kommentar


Relatert

Filmvitenskap er et viktig fag

Blogg: Det ble nylig kjent at Film- og fjernsynsvitenskapsstudiet ved Høgskolen i Lillehammer står i fare for å bli nedlagt. Bloggen peker på noe av det som gjør studiet så viktig - ikke bare for filmentusiaster!

Pordenone – festivalen som omskriver filmhistorien

Blogg: Kvinnelige slapstick-komikere, Japans første virkelige spillefilm og norske reklamefilmer fra 20-tallet: Gunnar Iversen har vært på stumfilmfestival, hvor filmhistorien aldri blir helt ferdigskrevet.

Har MUBI tatt for mye Møllers Tran?

Blogg: Ingen over, ingen ved siden. Men det gir et støkk når arthouse-strømmetjenesten MUBI nå legger mindre vekt på sin unike kuratering. I bloggserien «Filmkultur i krisetider» ser Cato Fossum på MUBIs nye biblioteksfunksjon.


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

Sommerfilmskolen 1984: ekspresjonisme og film noir

Z #3 1984: Endelig har Norge fått sin egen filmskole! Undervisningen ved skolen begynte i slutten av mai. [...] | kun utdrag

Anne Gjelsviks evige øyeblikk

Z #4 2014: Filmanalyse er en akademisk disiplin, men professor Anne Gjelsvik ser likevel sin subjektive kunstopplevelse som en styrke i arbeidet. | kun utdrag

Hockey feber

Z #4 1983: Ungdommen rammes av en rekke sykdommer for tiden. Vi har notert oss både Saturday night fever, [...] | kun utdrag