Lengselens år

The Dead. John Huston 1987

I julen vender mange av oss seg mot det kjente og trygge – også på filmfronten. Men som julen selv har også de beste julefilmene islett av melankoli. I serien vår «Filmkultur i krisetider», reflekterer vi over lengsel etter det som en gang var i Ingmar Bergmans Fanny och Alexander (1982) og John Hustons The Dead (1987).

Et år ulikt noe annet går mot slutten. Hele bøtteballetten vil avsluttes med det som kanskje er tidenes mest etterlengtede jul. En jul hvor folk mer enn noen gang har behov for på tradisjonelt vis å gjøre de samme tingene som de alltid har gjort i høytiden, spise den samme maten og se de vante filmene. Med et begrenset handlingsrom som følge av smittevernregler vil imidlertid også julen bli annerledes. Festene blir mindre eller ikke-eksisterende, familiens eldre medlemmer må skjermes, og den planlagte reisen til varmere strøk er definitivt avlyst. Når alt likevel ikke er som før: Hvorfor ikke vende seg vekk fra de vante julefilmene man uansett kjenner inn og ut og prøve noe nytt? Bort fra det mest søtladne og mot de filmene som ikke bare ser på julens høye topper, men også dens fallgruver og tristesse?

Når alt går til helvete

Svein Scharffenberg på stigende rus i Når nettene blir lange. Mona Hoel, 2002

 

Det finnes selvsagt en lang rekke julefilmer hvor alt går til helvete. Maten svis, gjestene oppfører seg ikke og gavene suger. Det finnes også gode filmer innenfor denne undersjangeren av julefilmer. En av de mest fornøyelige er vår egen Mona Hoels kultklassiker Når nettene blir lange (2000). Dette er Hjelp, det er juleferie! (Checick, 1989) lagt til den norske fjellheimen, filmet etter Dogme 95-reglene, med Kari Simonsen og Svein Scharffenberg i ellevilt samspill og med gjestespill fra to av Krzysztof Kieslowskis favorittskuespillere. Og ispedd alle ingredienser som potensielt kan spolere en feiring: Brokete familierelasjoner, utstrakt fyll, en trang hytte og manglende innlagt vann. Julen kan være et sant mareritt.

Der Hoels film tjener som et eksempel på iscenesettelsen av en jul man grøsser bare av tanken på, tar de to andre filmene i denne teksten for seg de store kontrastene høytiden kan by på.

Lengselen etter det som en gang var

Juleselskap i The Dead, John Huston 1987

 

En film som kanskje egentlig ikke er en julefilm, men allikevel hører den utvidede høytiden til er John Hustons svanesang; The Dead fra 1987. Filmen, basert på James Joyces novelle med samme navn fra novellesamlingen Dubliners (1914), finner sted i Irlands hovedstad en gang på starten av forrige århundre. De to enslige søstrene Julia og Kate, samt deres niese Lilly inviterer på sedvanlig vis til selskap rett over nyåret, med taler over året som har gått, musikalske innslag og et ordentlig gilde med mat. Blant gjestene er søstrenes favorittnevø Gabriel (Donal McCann) og hans kone Gretta (en absolutt fabelaktig Anjelica Huston, som igjen samarbeider med sin far) som har tatt seg barnefri og reist inn til byen ens ærend. De øvrige gjestene er en god blanding av faste gjester samt en gjeng studenter som er bedt inn. Huston den eldre tar seg god tid i anslaget med å bygge opp stemningen og dermed vise søstrenes genuine omsorg for sine gjester, gamle som nye. Det nærmest glitrer i de eldre søstrenes øyne når gjest etter gjest ankommer festen.

Likevel er festen drapert i det melankolske. En sorg over tidligere gjester som har gått bort, over en av gjestenes eskalerende alkoholkonsum, tapt ungdom og brytningstider i Europa. Når Gabriel holder sine årlige takk for maten-tale toucher han innom alle disse temaene, og det er som både vertskap og gjester skjønner at de gamle bare er her på lånt tid. Mye kan skje på ett år, og dette er kanskje aller siste gang akkurat denne forsamlingen er samlet til juleselskap.

Anjelica Huston mimrer tilbake til den tapte ungdomskjærligheten i The Dead

 

I et av de musikalske innslagene – hvor en av de gamle synger en gammel irsk folketone – er det som all verdens tristesse med ett ruller over Gretta. Tankene går til et eller annet i fortiden, og selv om hun deltar på festen utover kvelden, er det i stillhet. Måten Huston den yngre destillerer ektefølt sorg inn i sin rolle som Gretta er imponerende. De små nyansene i spillet sier alt om hvordan karakteren har det. Hun er tilstede, men samtidig ikke. De triste øynene, kroppsspråket og hele fokuset hennes er et annet sted. Kanskje hadde hun sin egen fars helse i tankene da hun spilte inn disse scenene? Faktum er i hvert fall at han var død innen filmen fikk sin kinopremiere. Det er som både far og datter visste at dette var sluttstrek for en karriere i filmindustrien som strakk seg over nærmere 60 år. At filmen ikke ga henne hennes andre Oscar-statuett er ikke annet enn skuffende.

Når Gretta og Gabriel returnerer til hotellrommet sitt sent på kvelden bryter hun ut i gråt og forteller hva som har plaget henne hele kvelden. Den gamles sang bragte minnene tilbake til hennes ungdomskjæreste, som på tragisk vis gikk bort i sykdom i en alder av bare 17 år. For henne var han den store kjærligheten, og den ellers så tilsynelatende selvsikre Gabriel ser at hun nå viser følelser som aldri har vært tilstede i deres samliv. Hvilken vei forholdet deres tar etter denne hjerteskjærende seansen får vi aldri vite, men med dette som bakteppe blir sannsynligvis neste års julefeiring enda mer melankolsk og patosfylt.

På samme måte som én enkelt sang i et langt juleselskap setter Gretta fullstendig ut av spill i The Dead, kan enkelte detaljer ved feiringen skape en reaksjon hos alle og enhver i høytiden. Kanskje er det en avdød farmors karamellpudding, en bestemt film man så sammen med den man trodde man skulle tilbringe resten av sitt liv med, en tom stol ved julefrokosten, eller noe helt annet. Akkurat dette gjør Grettas reaksjon så menneskelig og dypt rørende.

De store kontrastene

Julen i all sin prakt i det Ekdahlske hjem. Fanny og Alexander, Ingmar Bergman 1982

 

Høytidens kontraster har vel sjelden vært framstilt bedre og mer levende enn i Ingmar Bergmans magnum opus og siste film; Fanny och Alexander (1982). Tidlig i filmen blir vi vitne til den kanskje mest overdådige og varme julefeiringen vist på film, når teaterfamilien Ekdahl inviterer til fest. Selv åpenlys utroskap og andre familiefeider feies under teppet til fordel for sang, fantastiske måltider, og overdådige omgivelser og juledekorasjoner. Det nærmest spraker i farger, lys og liv i Sven Nykvists foto. Måten han panorerer kamera over husets mange stuer, men samtidig tar seg tid til å fokusere på ansiktuttrykkene til festdeltakerne, julepynt og gaver, gir seeren et akutt ønske om å være til stede i akkurat dette juleselskapet, sammen med akkurat denne forsamlingen av kreative, gøyale og levende karakterer.

Når lille Alexander, i Bertil Guves skikkelse, mot slutten av julekvelden sitter og beundrer et slags dukketeater i miniatyr han har fått i gave, føles det som verken film eller julegave kan bli bedre enn akkurat dette. Dette er julelykke i sin pureste form, og de som sier at man ikke kan bli lykkelig av å få gaver lyver.

Alexander (Bertil Guve) med julegaven.

 

Men når Fanny og Alexanders far og teaterdirektør, Oscar Ekdahl (Allan Edwall), dør en tid etter jul, og moren Emilie (Ewa Fröling) gifter seg med den pietistiske og sadistiske biskopen Edvard Vergerius (Jan Malmsjö), blir livet snudd på hodet for de to søsknene. De må flytte inn hos sin nye stefar, og i den spartansk innredede, men enorme presteboligen er det slettes ikke rom for noe som kan minne om kos. Her gjelder disiplin, måtehold og hierarkisk struktur. I dette hierarkiet står de to stebarna nederst, og tankene til jul og feiring føles kanskje enda fjernere enn det har gjort i et nedstengt vinter-Oslo i rød sone. Igjen er Sven Nykvists foto essensielt for å skape følelsen av det ugjestmilde og kalde. Han dveler ved de iskalde hvitkalkede veggene, barnas triste oppsyn og biskopens diabolske oppførsel i form av konstante korrekser og etter hvert fysisk avstraffelse. Biskopen nyter sin maktposisjon til fulle, og husets tjenerskap er kuet til lydighet.

Biskop Vergerius (Jan Malmsjö) med jerngrep på både barn og tjenerskap.

 

Når barna i en spektakulær og magisk scene blir reddet tilbake til den ekdahlske storfamilien av familievennen Isak Jacobi (Erland Josephson), er det seg som hør og bør at julefeiringen igjen står for tur i neste scene. Etter et år i utlendighet trenger man julen, det trygge og nære.

Og selv om Jacobis redningsaksjon kan tjene som et bilde på årets jul, som for en stakket stund redder oss fra Covid-19s klamme grep, er det allikevel en litt annen jul de to kommer hjem til. Far er borte og minnene fra prestegården sitter fortsatt i. En høytid som beror så mye på tradisjoner vil aldri bli helt den samme når sentrale aktører fra tidligere år mangler.

Når lengselens år, 2020, ebber ut er det kanskje ikke med en rosenrød jul, men forhåpentligvis heller ikke med en jul hvor alt er kjipt og vondt. Det er muligens akkurat denne julen du får tid til å mimre over det som en gang var, ta deg ekstra god tid med gavene du både gir og får, og setter ekstra stor pris på dine tilmålte ti gjester. Kanskje er til og med dette julen du får tid til å se over tre timer med tidenes beste «julefilm». For det er faktisk Fanny och Alexander.

Denne teksten er en del av en større Z-bloggserie som vi har valgt å kalle Filmkultur i krisetider. Her inviterer vi utvalgte stemmer til å reflektere rundt hvordan vi ser film i vår tid, og hva slags fortellinger det er verdt å snakke om. Serien er støttet av Fritt ord og Kulturrådet. Les også den forrige teksten, Aleksander Husers Den greske filmbølgen – om ny gresk film.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon