Den greske filmbølgen

Not to Be Unpleasant, But We Need to Have a Serious Talk, Giorgos Georgopoulos 2019

 

I serien vår «Filmkultur i krisetider» retter Aleksander Huser blikket mot Hellas. Til tross for at landet har opplevd en dyp økonomisk krise, har greske filmskapere i det siste tiåret levert en bølge av sterke, originale og til dels absurde filmer.

Koronapandemien er ikke den eneste krisen som har rammet Hellas de siste årene. For drøyt ti år siden havnet landet som kjent i en omfattende økonomisk krise. Samtidig med dette kom imidlertid også en bølge filmer av en ny generasjon filmskapere, som revitaliserte Hellas som filmnasjon og plasserte landet tilbake på det internasjonale filmkartet.

Den «rare» bølgen: Lanthimos og Tsangari

Dogtooth, Yorgos Lanthimos 2009. Foto: Tour de Force

 

Startskuddet for denne bølgen var Yorgos Lanthimos’ Dogtooth, som skildrer en svært dysfunksjonell familie hvor barna vranglæres om verden utenfor huset de aldri har beveget seg ut av. Filmen vant prisen for beste film i Un Certain Regard-programmet på filmfestivalen i Cannes i 2009, og ble senere nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film.

I 2010 kom Attenberg av Athina Rachel Tsangari, en bittersøt komedie om en ung kvinne som forholder seg til sin egen seksualitet, ikke helt ulikt den bevisst feilstavede britiske naturprogramlederen som har gitt filmen sin tittel. Tsangari og Lanthimos samarbeidet om å produsere hverandres filmer – ifølge ham av nødvendighet, uten å kunne så mye produsentrollen.

Mens Dogtooth har et filmspråk (og for så vidt også en tematikk) som kan føre tankene til Michael Haneke, er Attenberg en mer «quirky» dramakomedie beslektet med amerikanske indiefilmer. Felles er imidlertid fortellingenes til dels surrealistiske elementer, som behandles nærmest som de var trivielle. De to filmene ble markante eksponenter for den nye bølgen greske filmer, som skulle få den løse merkelappen «Greek Weird Wave» – en betegnelse filmskaperne selv riktignok ikke har vært særlig begeistret for.

Filmfestivalen i Thessaloniki

Miss Violence, Alexandros Avranas 2013

 

Siden 2013 har jeg hatt gleden av å reise årlig til Hellas’ største og viktigste filmfestival. Thessaloniki International Film Festival arrangeres i november i landets nest største by, og ble i år gjennomført digitalt på grunn av pandemien. I tillegg til filmer fra hele verden (samt fokus på resten av Balkan-regionen), har dette gitt meg muligheten til å se en god del av de siste årenes greske filmer.

Landets økonomiske krise har ikke overraskende begrenset mulighetene for nasjonal finansiering av filmproduksjon. Ikke desto mindre kommer det en imponerende mengde greske filmer hvert år. Grekerne synes å ha blitt dyktige til å skaffe private og/eller utenlandske midler, noe produsenter fra mange andre land for så vidt også har måttet venne seg til. Filmene er gjerne preget av et sterkt formidlingsbehov, og tar ikke sjeldent opp samfunnsaktuelle temaer. Og til tross for at mange av dem er laget på lave budsjetter, framstår de ikke nødvendigvis som spesielt billige i utførelsen.

En «snakkis» blant de greske filmene det første året jeg var i Thessalonki var Alexandros Avranas’ Miss Violence (2013), som hadde vunnet flere priser på festivalen i Venezia samme år. Filmen starter med at en jente begår selvmord ved å hoppe ut av vinduet under feiringen av hennes egen elleveårsdag. Den forstyrrende beskrivelsen av en familie som utad ønsker å framstå som perfekt er ikke uten tematiske likheter med Dogtooth, men det er først og fremst i tone og spillestil den innehar en form for «weirdness» som knytter Miss Violence til den nevnte greske bølgen.

Chevalier, Athina Rachel Tsangari 2015

 

Yorgos Lanthimos har etter hvert fått en internasjonal karriere med spillefilmene The Lobster (2015), The Killing of a Sacred Dear (2017) og The Favourite (2018), som alle kjennetegnes av filmskaperens særegne sans for det absurde. Det gjør også den greske filmen han lagde etter Dogtooth: Alps fra 2011 handler om en organisasjon som tilbyr å tre inn som erstattere for avdøde mennesker for å lette de etterlattes sorg. Athina Rachel Tsangaris Chevalier fra 2015 (som ble vist på Kosmorama, Tromsø Internasjonale Filmfestival og cinematekene her hjemme) skildrer på sin side en gruppe menn på en yacht som konkurrerer om det aller meste, for å avgjøre hvem som er den beste mannen. Denne filmen er en original og forfriskende maskulinitetsstudie – interessant nok av en kvinnelig filmskaper – som inneholder mye av den mørke og/eller skrudde humoren som også kjennetegner de greske «Weird Wave»-filmene.

Ikke bare rare greier

Amerika Square, Yannis Sakaridis 2016

 

Selv om det stadig lages filmer som kan sortere innunder denne bølgen, er gresk film mye mer enn «rare greier». Og formodentlig er dette en viktig grunn til at filmskaperne selv ikke er så glad i betegnelsen «Greek Weird Wave».

I 2016 satt jeg i den internasjonale filmkritikerjuryen (FIPRESCI-juryen) under festivalen i Thessaloniki, hvor vi ga prisen til Amerika Square av Yannis Sakaridis. Dette er en velfortalt og helstøpt flettverksfilm, som med både humor og brodd tar opp flere av problemene Hellas står ovenfor som et land i økonomisk krise midt i strømmen av flyktninger. Ikke minst evner den å omhandle rasisme uten å demonisere den sentrale karakteren som selv har fremmedfiendtlige holdninger.

En annen sterk film dette året var Sofia Exarchous debutfilm Park. Med poetisk realisme og en løs narrativ struktur skildrer denne filmen en gruppe ungdommer som henger på det nå forlatte idrettsanlegget som ble oppført til olympiaden i Athen i 2004, og kan muligens beskrives som et slags gresk møte mellom Harmony Korine og Andrea Arnold.

The Boy

Winona, The Boy/Alexandros Voulgaris 2019

 

Dette året var også da jeg først ble oppmerksom på Alexandros Voulgaris, som går under kunstnernavnet «The Boy» og er en spennende skikkelse innen gresk film (og som for øvrig er sønn av filmregissøren Pantelis Voulgaris og forfatteren Ioanna Karystiani). I tillegg til å være filmskaper er han skuespiller og musiker, og lager blant annet musikk til en rekke filmer av andre greske regissører. Til tross for at han ennå ikke har fylt 40, har «The Boy» hittil regissert hele seks langfilmer.

Filmen som introduserte meg for Voulgaris i 2016 heter Thread. Handlingen tar utgangspunkt i diktaturet i landet på syttitallet, men utvikler seg til en drømmeaktig skildring av kjærlighet og opprør i et alternativt Hellas. Denne eksperimentelle filmen er i overkant kryptisk, i hvert fall for oss som ikke kjenner alle lokale referanser, men like fullt en suggererende og fascinerende filmopplevelse som kan føre tankene til både Lynch og Jodorowsky.

I fjor kom Voulgaris med Winona, som forteller om fire unge kvinner som tilbringer en dag på en avsidesliggende strand, der de utfordrer hverandre med diverse leker og populærkulturelt inspirerte fortellinger. Winona er en leken, forførende og (i positiv forstand) gåtefull film, som får svært mye ut av et enkelt premiss. I år har han laget spillefilmen Gym, som nærmest er en slags metafiksjonsvariant av Yann Arthus-Bertrands dokumentar Human (2015). Med sin nesten tre timer lange spilletid skal det sies at denne filmen blir en smule utmattende, men Alexandros Voulgaris er så avgjort en filmskaper å følge med på. I denne sammenheng kan det nevnes at Winona skal vises i seksjonen Kritikeruka på Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar, valgt ut av undertegnede.

Mangfold av sjangre

Interruption, Yorgos Zois 2015

 

Verdt å trekke fram er også Yorgos Zois’ langfilmdebut Interruption fra 2015. Handlingen her utspiller seg på et teater i Athen, hvor en postmoderne oppsetting av en gresk tragedie fra antikken avbrytes av at en bevæpnet gruppe entrer scenen. En særegen, trykkende og formsterk film om forholdet mellom fiksjon og virkelighet (eller sal og scene, om man vil), inspirert av gisseltagningen i Dubrovka-teateret i Moskva i 2002.

På fjorårets festival i Thessaloniki satt jeg stor pris på Defunct, regissert av Zacharias Mavroeidis. Dette finstemte dramaet er lagt til 2012, da den økonomiske krisen toppet seg, og forteller om en ung forretningsmann som flytter til forstaden han vokste opp i, og sin avdøde bestefars hus. Snarere enn å handle direkte om finanskrisen er Defunct en bevegende fortelling om å forholde seg til fortiden, hvor hovedpersonen avdekker skjulte sider ved bestefarens historie fra tiden under og etter andre verdenskrig.

Et av høydepunktene fra årets festival var Georgis Grigorakis’ debutfilm Digger, som i likhet med Defunct er et nokså stillferdig drama – samtidig som den med rette omtales som en kontemporær western. Digger forteller om en standhaftig bonde som nekter å selge eiendommen sin til mineutbygging, og hans gjenforening med en sønn han ikke har sett på mange år. Andre greske filmer som utmerket seg var Sonia Liza Kentermans sjarmerende og elegant utførte dramakomedie Tailor, om en skredder av herredresser som prøver å tilpasse seg en ny økonomisk virkelighet, og den Tarantino-inspirerte, mørke gangsterkomedien Ballad for a Pierced Heart av Yannis Economides.

Profetiske pandemifilmer

Apples, Christos Nikou 2020

 

De muligens aller sterkeste greske filmene fra i år og i fjor (i tillegg til Winona, får jeg vel tilføye), var imidlertid begge filmer med flere trekk som kjennetegner den «rare» bølgen. Underlig – og profetisk – nok omhandler de hver sin type pandemi, selv om de er laget før koronaen brøt ut.

Med sin første spillefilm Tungsten fra 2011 var regissør Giorgos Georgopoulos en av eksponentene for den greske bølgens gjennombrudd. I fjor var han omsider tilbake med en ny spillefilm, med en tittel som er like treffende som den er omstendelig: Not to Be Unpleasant, But We Need to Have a Serious Talk handler om en mann som får beskjed om at han er smittet av et seksuelt overførbart virus. Menn er kun bærere av viruset, men for kvinner kan det føre til plutselig død. Dermed bestemmer hovedpersonen seg for å oppsøke de relativt mange kvinnene han har hatt seksuell kontakt med de siste årene for å ta den ubehagelige, men viktige samtalen. Not to Be Unpleasant er en utpreget formsikker film, hvor mye av styrken ligger i den underspilte tilnærmingen, både i spillestil og den øvrige gestaltningen av delvis surrealistiske elementer.

Apples, Christos Nikou 2020

 

Der kvinner faller om på grunn av viruset i Not to Be Unpleasant, rammes mennesker i Christos Nikous debutfilm Apples fra i år like brått og uventet av hukommelsestap. Tidlig i filmen skjer dette med hovedkarakteren, som så tar del i helsemyndighetenes program for å hjelpe folk med å mestre tilværelsen uten minner. På ett nivå handler begge filmene om å konfrontere sin fortid, men Apples er en sårere og mer melankolsk sort komedie om å forsøke å finne ut hvem man egentlig er. Handlingen har visse ekko av Charlie Kaufman og Spike Jonze, mens den stemningsfulle filmmusikken er signert «The Boy». Også dette er en stilsikker og underspilt film, og ikke minst skal hovedrolleinnhaver Aris Servetalis berømmes for sitt dempede og samtidig nyanserte skuespill.

Greske filmer får altfor sjelden kinodistribusjon her hjemme. Det er imidlertid grunn til å håpe at Apples vil finne veien til norske kinoer neste år, for det fortjener den så absolutt.

Felles for disse to siste filmene – og mange av de andre jeg har omtalt – er at det som finnes av «weirdness» og galskap er satt i system, i form av en besnærende og tankevekkende kontekst. Nyere greske filmer kommenterer gjerne sin samtid, men med tematiske perspektiver som peker og appellerer langt utover landets grenser. Og ofte er originaliteten i fortellingene vel så påfallende som de absurde innslagene.

Denne teksten er en del av en større Z-bloggserie som vi har valgt å kalle Filmkultur i krisetider. Her inviterer vi utvalgte stemmer til å reflektere rundt hvordan vi ser film i vår tid, og hva slags fortellinger det er verdt å snakke om. Serien er støttet av Fritt ord og Kulturrådet. Les også den forrige teksten, Ida Madsen Hestmans For the Sake of the Song, om rockedokumentarer.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon