Gledespiker, terrorister og zombier: den uforlignelige Betrand Bonello

Nocturama, Betrand Bonello 2016

 

Gjennom en rekke særegne filmer har Bertrand Bonello etablert seg som en subtil betrakter av kapitalismens dekadanse og nihilisme. Med Zombi Child – månedens film på landets cinemateker og med visninger også på Vega og Kunstnernes hus – er det kolonialismen som står for tur.

Bonello har alltid hatt en spesiell interesse for kulturelle og historiske strukturer, og liker å skape gjenklang gjennom tid og rom. L’Apollonide: Souvenirs de la maison close (2011, engelsk tittel: The House of Tolerance) er en særdeles vakker film om livet på et elegant fransk bordell, satt til Baudelaires Paris på slutten av det nittende århundre. Gledespikene som lever der tilbringer alle kveldene tilbakelent på sjeselonger i luksuriøse, velurbedekte boudoirer, tar av og på seg myke og skinnende satengkjoler, og hører på musikk mens de nipper til champagne. For verden omkring dem, inkludert mennene som besøker dem, kan det se ut som «alt er venleik i draumeland, ro, harmoni og elskhugsbrann», som Baudelaire skrev i diktet «Innbydning til reise».

Men L’Apollonide er ingen romantisering av «menneskehetens eldste yrke». Kvinnene lever et ufritt, kjedsommelig og tilbaketrukket liv i bordellen, som fremstår som et gyllent fengsel. Bonello inntar kvinnenes perspektiv, og skildrer hverdagen deres fra morgen til kveld, inkludert vaskeritualer, legebesøkene, husets daglige drift, og de familiære kundenes gjentagende fetisjer.

L’Apollonide, Betrand Bonello 2011

 

Filmen tar flere anakronistiske grep – blant annet bruken av The Moody Blues på soundtracken – for å skape en gjenkjennelig atmosfære av nedstemt lyst og melankoli. På slutten av filmen klippes det plutselig til nåtiden: Vi ser de samme pikene som vi har blitt kjent med gjennom filmen, men nå står de ute og tar imot kunder på en travel, støvete vei utenfor Bois de Boulogne, det berømte horestrøket i nåtidens Paris. Med dette brutale og uforventede tidshoppet kommenterer muligens Bonello hvordan deres status som vare har både bestått og endret seg – en forskyvning fra unike, sjeldne, og kostbare objekter til allment tilgjengelige, utbyttbare og billige størrelser.

På samme tid som bordellet i L’Apollonide muligens eksisterte, ble også de første store luksuriøse stormagasinene bygget i Paris: Majestetiske, luftige konsum-templer av stål, glass og lys, med en arkitektur et sted mellom kirke, jernbanestasjon og teater, fylt opp med luksusvarer fra hele verden. Og det er i et slikt galleri at de unge protagonistene i Bonellos Nocturama (2016) søker tilflukt, etter å ha begått flere simultane terrorangrep i nåtidens Paris. I denne klaustrofobiske atmosfæren avventer de deres skjebne, i et slags ekko av det berømte last stand på Monroeville Mall i Georges Romeros Dawn of the Dead fra 1978.

Nocturama, Betrand Bonello 2016

 

De unge terroristene i Nocturama er fulle av motsetninger: De har et behov for oppmerksomhet, men frykter å bli fanget; de vil at angrepene skal symbolisere noe, men innser ikke hvilken meningsløs vold de utøver. De tror på sin status som edsvorne fiender av samfunnet, men er i syvende og sist rene produkter av den moderne, kapitalistiske verden. Dette kommer tydelig frem i løpet av deres natt i det ærverdige stormagasinet, der de med stor glede fråtser i kostbare luksusvarer.

Det er noe råttent i en kultur som – tross varemagasinenes lovnader om luft, lys og luksus – også kan produsere slik meningsløs vold (alle protagonister ender forøvrig opp med å bli skutt ned uten nåde av politiet).

Med sin neste film, Zombi Child (2019), retter Bonello på sin sedvanlig uforlignelige måte det samme blikket mot kolonialismen. Og han søker igjen inspirasjon fra George A. Romero. Det er kanskje ikke så overraskende: Siden sistnevnte slapp løs sine døde tropper i sørstatene, og i kjøpesentre, har vi neppe hatt en mer tydelig popkulturell representasjon for nihilistisk vold enn den slappe zombien. Zombier kan være et negativt speilbilde av det moderne menneske og representanter for våre mest basale, dyriske sider, men de kan også være et speilbilde av oss som passive konsum-slaver.

Zombi Child, Betrand Bonello 2019

 

Bonello må ha vært seg meget bevisst zombiens status som meget anvendelig metafor.  Filmen hopper nemlig bukk over sedvanlige kulturelle representasjoner av «the undead», og søker istedenfor mot zombiemytens røtter i haitisk voodoo og kreolsk kultur – et kulturelt vitnesbyrd for det brutale møtet mellom afrikansk kultur, språk og religion og fransk kolonialisme.

I haitisk kultur var en zombie nemlig ikke en skapning som var ute etter å spise ens hjerne, men noe man var redd for å bli. En trollmann kunne bruke svart magi på et individ, og frarøve dets sjel. Det som ble igjen var da et tomt skall av et menneske – en kropp, som var meget anvendelig til arbeid på plantasjene. I denne myten ser vi helt klart en parallell med historien om slaveri, og frykten for å bli frarøvet fysisk og psykisk selvstendighet.

Zombi Child er dels teen horror movie, dels historisk allegori, og fletter sammen to epoker: Haiti i 1962, der en død mann gjenopplives ved hjelp av voodoo, og nåtidens Paris, representert ved en eksklusiv kostskole. Felles for begge disse fortellingene er bruken av sort magi for å oppnå diskutable formål.

Zombi Child, Betrand Bonello 2019

 

Den prestisjefylte kostskolen i nåtidshistorien er forbeholdt døtrene til mottagerne av den franske æreslegion-ordenen – et symboltungt sted, fullt av luftige idéer om republikansk opplysning, frihet og brorskap. Til dette vakre, men noe sterile stedet – der jentene lever isolert fra omverdenen og fortiden resonnerer i de tunge veggene – kommer Melissa, en ny elev fra Haiti. Hun blir tatt imot av de andre jentene med en blanding av skepsis og fascinasjon. Har hun virkelig voodoo-evner? Og kan disse være til hjelp – for eksempel til å lege kjærlighetssorg? Magi – om den er sort eller hvit – er ikke noe å spøke med, og det tar ikke lang tid før ting begynner å bli genuint uhyggelige.

Som inspirasjonskilder til filmen har Bonello nevnt – i tillegg til Romero – alt fra Jacques Tourneurs I walked with a Zombie til The Exorcist, The Goonies, De Palmas Carrie og Peter Weirs Picnic at Hanging Rock. I tråd med disse innflytelsene, er Zombi Child både underholdende og (lettere) skummel. Som i L’Apollonide, er 60-talls rockemusikk også med.

Zombi Child, Betrand Bonello 2019

 

Ved å flette sammen to tidslinjer, lager Bonello en original fortelling, full av historiske resonanser om Frankrikes historie og landets forhold til slaveri. Dette er en film som er opptatt av hvordan ting går i arv, og som viser hvordan både ideer, historier og symboler kan besitte en egen, og veldig reell magisk kraft. Og, ikke minst, en film om hvordan den stakkars, nedtråkkede zombien endelig kan finne tilbake verdigheten sin.

«Well, I stand up next to a mountain
And I chop it down with the edge of my hand (…)
Well, I pick up all the pieces and make an island
Might even raise just a little sand
‘Cause I’m a voodoo child
Lord knows I’m a voodoo child»

– Jimi Hendrix, «Voodoo Child».

 

Lær mer om zombiefilmens historie i Stacey Abbotts tekst i apokalypsenummeret av Z.



Din kommentar


Relatert

Dokumentarfilmskaperen Chris Marker er død

Blogg: En av verdens mest nyskapende og respekterte dokumentarfilmskapere døde den 30. juli, 91 år gammel. Marker har siden 1950-årene vært en sentral skikkelse i fransk kulturliv og i det internasjonale dokumentarfilmmiljøet.

Renoir og Romero speiler hverandre

Blogg: I ukens blogg ser vi på to filmøyeblikk som speiler hverandre.

P’tit Quinquin – det gode, det onde og dumheten

Blogg: Bruno Dumonts siste film er en parodi på krimsjangeren. På filmfestivalen i Tromsø stakk filmen av med både hovedpris og kritikerpris.


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Film på kino og aldersgrenser

Z #2 1992: Det hersker en viss forvirring omkring aldersgrenser for barnefilm i Norge. Artikkelforfatteren, [...] | kun utdrag

Kunnskapens voktere – filmarkivene og filmforskerne

Z #2 2006: Norsk film har opplevd store framganger i de siste årene. Publikumstallene har riktignok variert, [...] | kun utdrag

Maktens anatomi – Om Francesco Rosis filmproduksjon

Z #2 1987: Francesco Rosi er en av etterktigstidens fremste filmskapere. Han er først og fremst [...] | kun utdrag