Norge går under – om norsk katastrofefilm

Skjelvet, John Andreas Andersen 2018. Foto: Nordisk Film Distribusjon

 

I de nye norske katastrofefilmene slår til og med grunnfjellet tilbake mot menneskenes inngripen i naturen.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2020 Bestill nummeret



Relatert

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

Siste Z: De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Når verden går under på film

Z #2 2020: I dette korte essayet vil jeg gjerne reflektere over hva vi mener når vi snakker om «verdens undergang» på film. For det ser ut til å være en generell konsensus om at noe sånt eksisterer. Noen vil til og med gå så langt som å si at apokalypsen er spesielt egnet for lerretet, en egen genre.

Hva er cli-fi? Og hvorfor trenger vi det?

Z #2 2020: Fra The Day After Tomorrow til First Reformed – en introduksjon til klimafiksjon og hvordan genren har gått fra de store katastrofene til færre klisjeer. | kun utdrag


Fra siste Z

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag

Michelangelo Antonionis betydningsfulle overflater

I Michelangelo Antonionis filmer snakker rollefigurer og steder med hverandre. Når noen trer inn i et rom, vil rommet på sin side ikke bare reflektere deres sinnstilstand, men også skyte nytt innhold inn i vår opplevelse av dem. Regissørens fascinasjon for fremmedgjøring og identitetskrise er alltid dypt sementert i naturen og arkitekturen som omgir dem. | kun utdrag


Fra arkivet

Solanas og risikoens estetikk – notater om en mangfoldig filmfortelling

Z #2 1987: På slutten av 60-tallet var den argentinske regissøren Fernando Solanas en av Sør-Amerikas mest [...] | kun utdrag

Om Mildred Pierce som filmkunst og industriprodukt

Z #4 1993: Mildred Pierce fremheves ofte som en typisk Hollywoodproduksjon i lys av 2. verdenskrig med sin [...] | kun utdrag

Og nå, over til noe helt annet

Z #1 2000: Drømmen om proteseguden. | kun utdrag