Jakten på et verdig liv. Ken Loachs humanisme i vår tid

Apokalypsen kommer ikke alltid i form av jordas undergang. Den kan også komme i form av et enkeltmenneskes undergang i møte med umenneskelige livsforhold.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2020 Bestill nummeret

Relatert

Hva er cli-fi? Og hvorfor trenger vi det?

Av Julia Leyda

Z #2 2020: Fra The Day After Tomorrow til First Reformed – en introduksjon til klimafiksjon og hvordan genren har gått fra de store katastrofene til færre klisjeer. | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Av Jonny Halberg

Z #4 2021: Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag

Aardman animations – fra en fortegnet virkelighet

Av Jo Hjertaker Jürgens

Z #4 1994: Nest etter Walt Disney Pictures, har britiske Aardman Animations vært det viktigste [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film

Av Lucy Fife Donaldson

Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

Da popmusikk flyttet inn på lydsporet

Av Kevin J. Donnelly

Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag

David Bowie: Hooked to the Silver Screen

Av Stephen Glynn

En rask odyssé gjennom Bowies filmkarriere – kunstneren som stadig skiftet form, men alltid forble seg selv. | kun utdrag

Fra arkivet

I dødsfabrikken

Av Guri Kulås

Z #2 2016: Er deg mogleg å gjera ei sømeleg handling i ei umenneskelig verd? | kun utdrag

«Ved å synliggjøre forskjellene viser jeg likheten hos menneskene» – intervju med filmregissør Karoline Frogner om det å lage film om «det ubehagelige

Av Ingrid Kristin Dokka

Z #1 2008: Karoline Frogner har laget film siden 1989, både kortfilm, langfilm og dokumentar. Hun har også vært opptatt av å bryte sjangergrenser og har utviklet et eget filmspråk hvor grensene mellom det rent dokumentariske og fiksjonen krysses – og omvendt.