Den arketypiske jentehelten

Light of My Life, Casey Affleck 2020. Foto: Another World Entertainment

 

Vi har lett for å kalle dem guttejenter. Disse modige, sårbare jentene som utsettes for ekstraordinære omstendigheter på film, gjerne i post-apokalyptiske scenarier. I vår nye bloggserie «Filmkultur i krisetider» ser filmkritiker Øyvor Dalan Vik i sin tekst på filmer som kinoaktuelle Light of my Life.

«You said it was going to be about Goldie, and then it was about Art.»

Helt i begynnelsen av premiereaktuelle Light of My Life forteller far (Casey Affleck) sin elleve år gamle datter Rag (Anna Pniowsky) en lang historie som begynner med hunnreven Goldie. Det er en kraftig omdiktning av historien om Noas ark, hvor Goldie går om bord med en skinnende blankpusset hannrev. Tilbake står kjæresten hennes Art, forbløffet, men handlekraftig. Arken er truet av uvær, og Art tar grep, slik hanner i den slags historier gjør.

En storsinnet, uselvisk hannrev sørger for at alt går bra med Goldie og de andre. Yay!

Rag tenker seg om et øyeblikk, før hun sier: «You said it was going to be about Goldie, and then it was about Art.»

Hunnens biroller

Light of My Life, Casey Affleck 2020. Foto: Another World Entertainment

 

Det er en presis observasjon om enn ikke revolusjonerende. Det har vært nevnt før. Hunnkjønns fortellinger blir ofte glemt, underkjent eller redusert, enten det er snakk om komedie eller katastrofe.

I dette tilfellet er det en katastrofe. Far og datter ligger i telt i mørke skogen, og vi skjønner snart at det ikke er en vanlig campingtur. De befinner seg i vrakrestene av et samfunn etter en pandemi. Det er ikke korona, men et annet slags virus som har utryddet praktisk talt hele jordens kvinnelige befolkning. Rag var bitte liten da det inntraff og er en av få hunnkjønn igjen av menneskearten. Og når datteren ber faren om å fortelle en historie, dikter han friskt om Goldie, men mister tråden ganske fort. Til tross for at hunnkjønn – rett og slett på grunn av mangelen på sådanne – burde være det som lå fremst i pannebrasken hans.

Casey Affleck har både regissert og skrevet manus i tillegg til å spille faren i historien, og han er tydelig inspirert av Cormac McCarthys The Road, senere filmatisert med Viggo Mortensen i hovedrollen. Men Mortensen spiller faren til en liten gutt. Og selv om Rag i Light of My Life må late som om hun er gutt for at hun og faren skal kunne bevege seg blant folk når det er nødvendig, er det en vesensforskjell. Vi er selvfølgelig redde for at det skal tilstøte gutten noe, at han skal bli syk, skadet, kidnappet, drept – i denne fortellingen er det endog mennesker som i desperasjon har tydd til kannibalisme. Vi er dessuten redd for at noe skal skje med faren, slik at gutten blir alene i en brutal verden etter en ikke spesifisert katastrofe som har ødelagt naturen og samfunnet er brutt sammen.

Den livsfarlige puberteten

Light of My Life, Casey Affleck 2020. Foto: Another World Entertainment

 

Men hva er det første vi tenker idet vi innser hva som er premisset for fortellingen i Light of My Life? Jo, at vi vil at hun skal være liten. At puberteten er det verste som kan hende denne jenta. Pubertet er praktisk talt alltid det verste som kan skje med en jente. Og allikevel helt uunngåelig.

Det bringer tankene hen til en annen historie som nok har ligget i Afflecks bakhode, nemlig Margaret Atwoods roman The Handmaid’s Tale fra 1987, nå bedre kjent som tv-serie med tre sesonger foreløpig. Det er også en handling der det å være fruktbar riktignok redder kvinnens liv i bokstavelig forstand, men som samtidig er ensbetydende med slaveri og tortur, fysisk og psykisk. I Light of My Life er det en kort passiar der det mer enn antydes at man i Kina er i ferd med praktisk talt å dyrke frem kvinner slik at verden igjen kan befolkes med annet enn voksne menn så snart jentene er kjønnsmodne.

Bilder fra andre filmer man har sett flimrer over netthinnen. Den lille jenta på terskelen til voksenlivet i den georgiske filmen Corn Island som i løpet av handlingen går fra å leke med filledukken sin til å fange interesserte blikk fra soldatene på elvebredden. Det er ikke en flørt å ønske velkommen. Jennifer Lawrences rolle i Winter’s Bone. Sterk, men sårbar.

Sistnevnte er regissert av Debra Granik, som dessuten laget en av de beste filmene i 2018 – Leave No Trace. Også den tilhører en undersjanger med roller som er nært beslektet med Rag: Små jenter og unge kvinner som settes på prøve under ekstraordinære omstendigheter. Roller som ville gitt helt andre historier om de var blitt besatt av gutter og unge menn. Ofelia i Pans labyrint. Tittelrollen i Coraline. Chihiro i Chihiro og heksene. Før nevnte Jennifer Lawrence som Katniss i Hunger Games. Dorothy i Trollmannen fra Oz, og mange, mange flere.

Jentenes manndomsprøver

Light of My Life, Casey Affleck 2020. Foto: Another World Entertainment

 

Dette er roller der kvinnens fortelling ikke forsvinner, men rollene er likevel helt spesifikt kjønnede. Disse jentene utsettes for utfordringer vi kanskje helst ville tenke på og snakke om som manndomsprøver. De må forsere bøygen, som Peer Gynt, men begrensningene ligger ikke i dem selv. De er påført dem, og må takle dem.

I Leave No Trace spiller Thomasin McKenzie en tenåringsjente som også lever ute i skogen sammen med sin far. I likhet med Rag har hun et navn som ikke roper rosablogger; hun kalles Tom, kanskje et kallenavn for skuespillerens virkelige navn. I denne filmen er katastrofen i og for seg ikke global, men personlig. Men spørsmålene som melder seg er noen av de samme. Hva skjer når jenta vil forlate redet? Hvordan vil det foregå, og hvorfor? Det ligger implisitt at det er en annen prosess enn om det hadde vært snakk om en gutt eller en ung mann.

Mange observasjoner i Light of My Life går nettopp på det kjønnede. En eldre mann med liksom smilende, men mistenksomt blikk spør Rag hva hun leser. Vi ser av omslaget at det nok er en «jentebok». «It’s just a book,» svarer Rag. Men boken er selvfølgelig i dette tilfelle livsfarlig. Ingen gutt ville lest en bok med rosa omslag.

Light of My Life, Casey Affleck 2020. Foto: Another World Entertainment

 

I restene av et plyndret bibliotek leter faren etter selvhjelpsbøker som kan hjelpe ham med den tiden som nødvendigvis ligger foran en elleve år gammel jente. «How to Raise a Healthy Daughter». Nå skal det sies at i og med at hun ikke kjenner noe annet liv enn det på flukt og i skjul med faren, vil neppe den slags psykologiske betraktninger hjelpe ham særlig langt på vei. Men det understreker mystikken kvinner ofte blir belemret med, den antatte annerledesheten til dem som under normale omstendigheter utgjør halvparten av jordens befolkning.

Mens Rag og faren camper noen dager i et forlatt hus, blir Rag fra seg av begeistring over klesskapet i jenterommet der det er kjoler og skjørt og spesielt glad blir hun over å finne en olajakke med bling på kragen; et skingrende signal om at hun ikke er gutt. Også i dette tilfellet vil man kanskje tenke at Rags begrensede erfaring med miljøpåvirkning nok ikke ville ha gitt henne den slags preferanser, men mindre det ligger i kromosomene. Og etter hvert som handlingen utvikler seg, er det uansett ikke denne siden av personligheten hennes som dominerer. Her skjæres det ned til det det er bruk for; den rasjonelle siden, årvåkenheten, evnen til å handle raskt og resolutt.

Der gutteroller i samme situasjon ofte er mer passive, er disse arketypiske jenterollene heltens plass. Den modige, men sårbare helten. Den intelligente, kunnige. Vi har lett for å kalle dem guttejenter. Samtidig som det kan se ut som om det er helt avgjørende at de er jenter. De er som feminismens tveeggede sverd. Like tøffe som gutta, men med den feminine sårbarheten.

Dessuten må det påpekes hvor pussig det er å se en film der handlingens premiss er en rasende pandemi samtidig som vi står midt i en pandemi selv, den hittil første og eneste som har påvirket de aller fleste av oss som lever i et land med god økonomi og et fungerende helsevesen.

Korona på film?

Light of My Life, Casey Affleck 2020. Foto: Another World Entertainment

 

Den første koronafilmen foreligger allerede, horrorkomedien Corona Zombies – The Invasion Begins, og den har svært lite med koronaviruset å gjøre, annet enn noen slappe vitser om sosial distansering. De aller fleste filmer om verdensomveltende katastrofer som ikke er laget som ren underholdning, er fremtidsdystopier der samfunnet slik vi kjenner det er lagt i grus. Hva har pandemien gjort med oss? Noen har mistet livsverket sitt, andre har mistet noen de er glad i. Men sånt skjer. Det er vanlige, ikke nødvendigvis koronarelaterte hendelser.

Skjønt ellers? Svært lite. Færre sammenkomster. Bekymring for at en selv eller noen av ens nærmeste skal bli syke. Den oppgitte følelsen over tomme butikkhyller de første dagene etter 12. mars: Nordmenn har hamstret så mye toalettpapir at kloakken gikk tett i hovedstaden! Tragisk, ironisk, ergerlig, men ikke omveltende. Ikke noe særlig å lage film om. Infantiliseringen av norske borgere ved regjeringens daglige pressekonferanser der tidligere Jern-Erna, nå landsmoderen, minner oss om at vi må vaske hendene, er kanskje en bedre ide. De politiske brytningene som plutselig forsvant. Mer nærliggende er nok den skamløse politiseringen av viruset i land der bølgene går høyere; det finnes nok å ta av for eksempel i USA. Og den filmen kan godt handle om konsekvensene for en far og en datter.

…

Denne teksten er en del av en større Z-bloggserie som vi har valgt å kalle Filmkultur i krisetider. Her inviterer vi noen av landets fremste og mest spennende filmkritikere og skribenter til å reflektere rundt hvordan vi ser film i vår tid, og hva slags fortellinger det er verdt å snakke om. Serien er støttet av Fritt ord og Kulturrådet. Les også den forrige teksten Spontan samtidsrefleksjon og fortellerkunst av Kalle Løchen.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon