Satoshi Kon: Animepioneren som hadde verden i sin hule hånd

Paprika, Satoshi Kon 2006

 

Fra Perfect Blue til Paprika: Satoshi Kon rakk i løpet av sin korte karriere å trollbinde animefans verden rundt med sine surrealistiske visjoner.

Satoshi Kons karriere både startet og stoppet med tragedie. Gjennombruddet kom samtidig med det store jordskjelvet i Kobe i 1995. Opphøret kom da Kon døde av kreft i 2010. I løpet av sine 15 år som filmskaper rakk han imidlertid å regissere en tv-serie og fire filmer som har satt varige spor i en hel animeverden.

Kon lagde gjennom hele karrieren animefilmer om store ytterpunkter, og den indre kampen i menneskers sinn: Maskene vi tar på oss, fortiden vi ikke klarer å gi slipp på, familiene vi forsaker, og drømmene vi lever oss bort i. Grensen mellom gal og genial er like diffus hos karakterene til Kon som i hans regigrep.

Kons alternative virkeligheter

Perfect Blue, Satoshi Kon 1995

 

De fire filmene Perfect Blue (1997), Millennium Actress (2001), Tokyo Godfathers (2003) og Paprika (2006) handler alle om drømmer i en eller annen form. Drømmen om berømmelse, fantasien om tilhørighet, eller marerittene som plager oss i både våken og sovende tilstand. Surrealistiske trekk går også igjen i Kons filmunivers, da grensene mellom virkelighet og drømmer ofte er diffuse, både for filmkarakterene og publikum.

Det er sprøtt å tenke på hvor langt Kon kunne kommet. I 2006 var Paprika overalt, til og med i norske filmbutikkhyller. Kon var på nippet til å ta over animeverdenen. I 2010 var han i gang med det som skulle blitt hans femte film, prosjektet «Dreaming Machine», da han 46 år gammel ble diagnostisert med kreft og fikk vite at han hadde maks seks måneder igjen å leve. I likhet med filmene han lagde, fikk også hans egen historie en uventet tvist.

Animegenerasjonen som kunne ha vært

Paprika, Satoshi Kon 1995

 

Rundt årtusenskiftet vokste det fram en ny generasjon animeskapere. Disse benyttet seg i stadig større grad av dataanimasjon fremfor håndtegning. To av vår tids mest profilerte animeregissører – Makoto Shinkai og Mamoru Hosoda – fikk sine gjennombrudd på den samme tiden som Kon forsvant ut av bildet.

I likhet med disse flørtet også Kon med bruk av dataanimasjon, men han var i hovedsak tilhenger av håndtegnet anime. Også Hosoda (Summer Wars, Wolf Children, The Girl Who Leapt Through Time) er for øvrig en forkjemper av håndtegnet anime, mens Shinkai (Your Name, Weathering With You) ofte benytter seg av mer moderne teknikker. Noe som kanskje ikke er så underlig, med tanke på at Shinkai startet karrieren som grafisk designer.

Perfect Blue, Satoshi Kon 1995

 

Felles for alle disse tre er sterke, personlige regissørstemmer. Jeg vil likevel påstå at både Hosoda og Shinkai har mer tydelige inspirasjonskilder til sine filmer, og at det er enklere å sammenligne deres uttrykk med andre aktører i animebransjen. Kon la ikke skjul på at han hadde sine inspirasjonskilder, men hans design og fortellerteknikk er umiskjennelig hans egen. Hans personlige regissørstil har ingen like, verken før eller etter.

Her kommer vi igjen tilbake til ytterpunktene, som også ga seg til kjenne i Kons animasjoner. Tegnestilen er utvilsomt moderne, men den tar samtidig vare på arven etter klassikere som Akira og Ghost in the Shell. Kanskje det er nettopp derfor Kons filmer berører undertegnede på en helt annen måte enn Hosoda og Shinkai sine.

Perfect Blue

Perfect Blue, Satoshi Kon 1995

 

I 1995 var planen å lage en tv-serie av Perfect Blue. Men da kontorene til produksjonsselskapet ble hardt rammet av det store jordskjelvet i Kobe måtte budsjettet til Perfect Blue krympe kraftig. Og oppdraget, med det nye, vaklende budsjettet, ble nå gitt til en relativt ung og uerfaren animeregissør: Satoshi Kon.

Kon var ikke spesielt imponert over verken historie eller manus, og forvandlet derfor Perfect Blue til noe helt annet enn det opprinnelige oppdraget. Resultatet ble en film som Time Magazine og Total Film har kalt en av tidenes beste animerte filmer.

Perfect Blue handler om en idolgruppe-stjerne som ønsker å bli skuespiller. Hun plages med indre demoner og klarer ikke lenger å skille mellom karakterene hun spiller og sin egen personlighet. Det hjelper henne heller ikke stort at en spinnvill «stalker» utgir seg for å være henne på internett, og at en gal drapsmann slakter alle som utnytter henne i filmindustrien.

Perfect Blue, Satoshi Kon 1995

 

Perfect Blue kan ikke beskrives i et kort avsnitt. Likevel kan filmens viktigste egenskap sies å være hvordan den overfører protagonistens følelser til sitt publikum. Kons særegne ytterpunkter pipler frem, når både historiens protagonist og vi som ser på mister grepet om virkelighet og drøm.

Perfect Blue gjorde et så stort inntrykk på det vestlige publikummet at Madonna brukte scener fra filmen i sine liveshow. Terry Gilliam nevnte den som en favorittfilm, og Darren Aronofsky gjenskapte en av scenene i Requiem for a Dream. Mange fans har i tillegg påpekt likhetene mellom Perfect Blue og Black Swan, men i dette tilfellet har Aronofsky benektet at han lot seg inspirere.

Millennium Actress

Millenium Actress, Satoshi Kon 2001

 

Fire år senere var Kon tilbake med sin andre animefilm. I likhet med Perfect Blue var også dette en fortelling om en skuespillerinne med en fot i den virkelige verden og den andre i sine karakterers fantasiverden. I motsetning til sin forgjenger handler derimot Millennium Actress om en aldrende stjerne som ikke kan gi slipp på fortiden.

Historien er løst basert på livene til to av Japans mest legendariske skuespillerinner: Setsuko Hara og Hideko Takamine. Disse henvisningene til japansk filmindustri er imidlertid bare toppen av isberget på filmreferansene i denne filmen.

I Millenium Actress møter vi et dokumentarteam som vil lage en film om den aldrende, pensjonerte skuespillerinnen Chiyoko. Sammen med henne og teamet tas vi med på en surrealistisk reise gjennom Japans historie, der grensen mellom filmunivers og vår egen virkelighet viskes ut. Reisen tar oss med til historiske epoker som moderniseringen av Japan på slutten av 1800-tallet, og militariseringen av Det japanske keiserriket opp til slutten av andre verdenskrig.

Millenium Actress, Satoshi Kon 2001

 

På veien møter vi på en spøkelsesheks og samuraier som kunne vært snytt ut av Kurosawa sine Throne of Blood og Yojimbo. Vi besøker steder som refererer til klassiske japanske filmer som The Sisters of Gion, Tokyo Story, Black Rain og Godzilla. Hvilke minner som stammer fra Chiyokos filmkarakterer og hvilke som er hennes egne flyter i hverandre – like mye for oss som for henne.

Den bakenforliggende historien – Chiyoko bruker hele sitt liv på å prøve finne igjen sin ungdoms store kjærlighet – er ikke ulik fortellingen i Mikio Naruses Floating Clouds. Millennium Actress må først og fremst sies å være en film for filmelskere. Av Kon sine fire filmer er dette den eneste der filmkunsten til en viss grad distraherer tilskuernes mulige innlevelse i filmen.

Rent kunstnerisk befinner filmen seg imidlertid i en klasse for seg, noe som gjorde den til en enda større suksess enn Perfect Blue. Den inspirerte nok ikke like mange kunstnere og filmskapere som forgjengeren, men ble desto bedre mottatt av kritikere, festivaler og filmjuryer over hele verden.

Tokyo Godfathers

Tokyo Godfathers, Satoshi Kon 2003

 

To år etter Millenium Actress kom Kon med Tokyo Godfathers, som viste fram en ny side av regissøren. Her får vi atter en gang servert en animefilm om store ytterpunkter, denne gangen i form av familiene vi fødes inn i kontra familiene vi velger selv. Men selve historien – og karakterene – har aldri stått så sterkt i sentrum som i denne filmen.

Kon har selv fortalt at han med Tokyo Godfathers hadde et ønske om å plante føttene solid på jorden. Målet var å styre unna det teatralske uttrykket i fortellinger som tar plass i grenselandet mellom drøm og virkelighet kan inneha. Denne gangen ønsket han å belyse enkelthistoriene til tragiske skjebner i det japanske samfunnet.

Derfor gikk Kon denne gangen for en relativt lineær fortelling om en hjemløs mann, en avdanka drag queen og en ungjente på flukt fra egen familie. De sliter alle med sine egne demoner. Men når de finner en forlatt baby i en søppelhaug flettes skjebnene deres sammen.

Tokyo Godfathers, Satoshi Kon 2003

 

Konformitet er et sentralt aspekt av den japanske kulturen, så det er ikke så rart at Kon – når han først skulle avbilde «realistiske» karakterer – valgte å skildre mennesker som lever på samfunnets ytterkant.

Han sa selv at protagonistene i Tokyo Godfathers er et bilde på menneskers forhold til tingene vi kaster. Og at han ville understreke hvordan selv mennesker som samfunnet har forkastet kan være de som gir fellesskapet en ny start.

Kon er temmelig streng mot sitt eget samfunn. Han svartmaler det japanske familiesystemet og belyser mangelen på menneskerettigheter. Samtidig klarer han, som alltid, og holde tunge temaer lette og tragiske historier komiske. Det hele blir en oppvisning i kontraster. Ikke minst fordi Tokyo Godfathers er en julefilm om hjemløse utskudd, forkastet av et land hvis syn på juletradisjoner er frityrstekt kylling fra KFC og ekstremkapitalisme.

 

Paprika

Paprika, Satoshi Kon 2006

 

Historien i Paprika er antagelig Kons tyngst fordøyelige, men den er også den mest fargerike. Det tok undertegnede to-tre gjensyn før alle fortellingens deler falt på plass. Denne historien om det underbevisste i mennesker var likevel så fascinerende at DVD-platen min spant sine 3 runder på bare noen dager. Og Paprika har til dags dato forblitt en av mine absolutte animefavoritter.

Handlingen finner sted mellom fantasi og virkelighet, og er en historie der en teknologisk nyvinning tillater en gal forsker å tre inn i folks drømmer. De som får sitt drømmeland invadert smittes av både galskap og selvmordstrang. Jo flere mennesker som infiseres, jo flere drømmekarakterer dukker opp i den «virkelige» verden. Og jo vanskeligere blir det følgelig å skille realitet fra illusjon.

Det underbevisste og det bevisste er to ytterpunkter som preger alle Kons filmer i større eller mindre grad. Selv har jeg alltid tenkt at de marerittaktige drømmene i Paprika er det eneste som noen gang har vært i nærheten av å gjenskape atmosfæren i Akira. Begge filmene byr på noen av animehistoriens mest absurde drømmesekvenser.

Paprika, Satoshi Kon 2006

 

Det er så klart store forskjeller mellom 80-tallsklassikeren og Kons moderne klassiker. Men begge inneholder scener og atmosfærer som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en stakkars animenerd med alt for lav terskel for innlevelse.

Andre kritikere har påpekt at Paprika har mange likhetstrekk med Inception (Christopher Nolan, 2010). Noen har til og med gått så langt som å kalle Inception en rip-off. Nolan har riktignok erkjent kjennskap til Paprika, men har aldri bekreftet at han har latt seg inspirere av Kon.

Paprika ble uansett en internasjonal suksess som Kon bare så vidt fikk glede av. (Snakk om å ende karrieren på topp.) Time Magazine, Time Out og Rotten Tomatoes har listet opp Paprika som en av tidenes beste animefilmer. Newsweek Japan kategoriserer den som en av historiens beste filmer, mens Metacritic har den på sin liste over tidenes beste sci-fi-filmer.

Filmarven etter Kon

Satoshi Kon i 2007. Foto: Aaron Webb

 

Ingenting er svart-hvitt. Ingen av oss er endimensjonale. Vi har gode sider og mindre gode sider. Vi bryr oss om noe, og gir blaffen i andre ting. Våre store interesser tar stor plass, og resulterer gjerne i ignoranse i motsatt ende av interessespekteret.

Om det er de store kontrastene i Kon sin fortellerkunst som resonnerer med sitt publikum er ikke godt å si. Kanskje kjenner vi oss igjen, eller kanskje er det noe ved det ukjente som fascinerer oss. Følelser er ikke alltid lett å forstå seg på, og det er ikke Kon sine filmer heller. Heldigvis trenger vi ikke forstå for å kunne føle. Fra Perfect Blue til Paprika trollbandt Kon animefans verden rundt med sine surrealistiske visjoner. I vår bevissthet lever hans fantasier videre, og blir en del av vår virkelige verden.

 

Mer om anime og japansk film kan du finne på Robins engelskspråklige nettsted Japanese Cinema Archives.

Kilder

Anime News Network: Intervju med Satoshi Kon

The Artifice: Satoshi Kon’s Otaku: The Dangers of Technological Fantasy

Asahi: Årstidens farvel (Japansk)

Film School Rejects: The synergy of «Inception» and «Paprika»

Ortabasi, Melek. «National History as Otaku Fantasty.» Trans. Array Japanese Visual Culture. Mark W. MacWilliams. 1st ed. Armonk, NY: M.E. Sharpe, Inc., 2008. Print.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon