En omtumlende og rik livsreise

Er Vibeke Løkkeberg en av de viktigste filmkunstnerne vi har hatt i moderne tid? Gunnar Iversen anmelder Johanne Kielland Servolls omfangsrike bok om Løkkeberg. Citizen Iversen mener detaljene tidvis skygger for de store linjene i dette kunstnerlivet.

Jeg har bare møtt Vibeke Løkkeberg én eneste gang. Det var nesten tilfeldig, og jeg må innrømme at jeg var svært nervøs da det skjedde. På kortfilmfestivalen i Grimstad ble jeg for noen få år siden invitert på middag av festivalen, og kvinnen jeg hadde til bords viste seg å være Vibeke Løkkeberg. Før vi håndhilste, og presenterte oss, skalv jeg faktisk litt. Godt jeg satt på en solid stol. Ikke bare satt det en levende legende ved siden av meg. Jeg hadde i tillegg skrevet om noen av filmene hennes og ikke alltid likt det jeg hadde sett, og jeg visste at hun kunne være nådeløs mot kritikere.

Det ble et merkelig møte. Vibeke Løkkeberg har et formidabelt nærvær. Hun har ikke bare laget noen av de mest omdiskuterte filmene i norsk films historie, og er slik en viktig person for en filmhistoriker som meg, men hun har også en nesten overveldende personlighet. Håret var like brusende som jeg hadde sett på film, stemmen fast med den spesielle patos som levd liv kan gi, og hånden var som en myk knipetang. Vibeke Løkkeberg har det sjeldne som kalles utstråling. Ikke rart jeg var litt nervøs. Men det gikk godt, og jeg fikk ingen skyllebøtte. Vi snakket om alt mulig, men unngikk eventuelle betente emner, og jeg kunne puste ut og forlate restauranten med sikre skritt.

Få vil bestride at Vibeke Løkkeberg er en av norsk filmhistories mest markante, særpregede, omstridte og kontroversielle skikkelser. Men er hun også en av de viktigste? Til hjelp for å svare på et slikt spørsmål kan man kanskje lese Johanne Kielland Servolls omfangsrike bok Vibeke Løkkeberg – en kunstnerbiografi. Forfatteren har selv uttalt at dette ikke er en såkalt autorisert biografi, men det er definitivt en bok som indirekte holder fram Løkkeberg som en av de viktigste filmkunstnerne vi har hatt i moderne tid.

Vibeke Løkkeberg – en kunstnerbiografi forteller historien om hvordan Vibeke Kleivdal fra Laksevåg ble en kunstner og foregangskvinne som nesten alle i Norge hadde (og mange fremdeles har) en mening om, enten som menneske, filmskaper eller romanforfatter. Det er en omtumlende og rik livsreise Johanne Kielland Servoll i sikre strøk risser opp. Vi følger Løkkeberg fra oppveksten til livet som fotomodell, ekteskapet og samarbeidet med Pål Løkkeberg og etter hvert et knippe korte og lange filmer, før hun til slutt forlater filmens verden og blir forfatter.

Johanne Kielland Servolls kunstnerbiografi gir et nyansert bilde av Vibeke Løkkebergs første filmer, både samarbeidet om spillefilmene Liv (1967) og Exit (1970) sammen med hennes første ektemann, og de første kortfilmene. Sett fra dagens distanserte synspunkt er kanskje noen av hennes første kortfilmer hennes aller fremste og mest originale og nyskapende bidrag til norsk films historie.

Kortfilmen Abort (1972) var kanskje preget av sin tid, men den formet også sin tid og norsk kortfilmproduksjon med sitt politiske engasjement og solidariske kvinneskildring. Filmen vakte oppsikt og bante vei. Den har ufortjent havnet litt i skyggen av andre kortfilmer fra samme periode, men den fortjener en større plass i kortfilmens historie her i landet. Betydningen av den følsomme impresjonistiske novellefilmen Regn (1975) er også viktig. Etter min mening en mesterlig film. Ikke bare en av de aller første novellefilmene laget her i landet, men makeløs i sin skildring av et barns møte med en uforsonlig verden.

Det var med Åpenbaringen (1977) at Vibeke Løkkeberg ble et navn på alles lepper. Johanne Kielland Servoll presenterer den såkalte «rumpefeiden» på en god måte. Journalist Arne Hestenes skrev et innlegg i Dagbladet etter at han hadde sett filmen der han gikk til frontalangrep på Løkkeberg. Og på hovedrolleinnehaverens rumpe. Han ville ha seg frabedt en framstilling av en middelaldrende kvinnes uskjønne kropp. Resultatet var en av de villeste kulturdebatter vi har hatt i Norge. Og dem har det vært mange av.

Åpenbaringen er også en film jeg mener har tålt tidens tann. Den er selv i dag rystende i sin ekspressive kraft. Denne fortellingen om en middelaldrende kvinnes misere er nådeløs, og Løkkeberg viste til fulle at hun kunne kombinere hverdagsrealisme med et symbolmettet ekspressivt billedspråk som hadde en helt særegen kraft. Filmen slo ned som en bombe i Norge, men debatten sporet raskt av.

For mange er Vibeke Løkkebergs neste film, den såre oppvekstskildringen Løperjenten (1981), høydepunktet i hennes karriere. En lett selvbiografisk skildring av en ung jentes oppvekst etter krigen i Bergen fortalt med ekspressiv kraft. Om Løperjenten nærmest kan karakteriseres som en sjelden norsk klassiker, var Løkkebergs karriere etter denne filmen preget av uforsonlige mediestormer og kunstneriske nederlag. Storfilmen Hud (1986) splittet Norge med sitt stormende incest-melodrama, og hverken Måker (1991) eller Der gudene var døde (1993) maktet å finne et publikum. Var dette kritikerne og journalistenes skyld? Av og til får man nok inntrykk av at Johanne Kielland Servoll mener det, men hun tar ikke selv direkte stilling til filmenes kunstneriske kvalitet. Løkkeberg gjør riktignok et slags comeback med den sterke dokumentarfilmen Gazas tårer (2010), men på dette tidspunktet hadde Løkkeberg for lengst viet seg til forfatterskapet, og hun hadde lagt filmens verden bak seg.

Alt dette og mye mer kan man lese om i boken Vibeke Løkkeberg – en kunstnerbiografi. Dette er langt på vei en bok der forfatteren lar kildene tale. Det er først og fremst positivt, men det fører også til at deler av framstillingen blir noe refererende og litt for deskriptiv. Spesielt framstillingen av Hud-debatten mangler et riktig samlende grep. Det ble skrevet og sagt mye rart om denne filmen, spesielt i debattenes hete før og etter premieren i 1986, så her ville det vært interessant å vite hva forfatteren selv synes. Er Hud et miskjent mesterverk som har tålt tidens tann og bør tas fram igjen? Er det et makkverk? Eller er det en film som er ujevn, men har kvaliteter som har blitt klarere og tydeligere når man har fått avstand til samtidens dom? En av Løkkebergs forsvarere sier at filmen er like sterk som Munchs Skrik, og Løkkeberg selv sammenligner den med Tarkovskijs Offeret. Er dette virkelig gode sammenligninger? Spesielt i slike sammenhenger savner man en tydeligere forfatterstemme i boken, som tar stilling, som veier og vurderer, gir sammenheng og kontekst, og kommer til klarere konklusjoner og evalueringer.

Det samme gjelder bokens behandling av noen av Løkkebergs senere filmer. Er for eksempel Der gudene er døde så dårlig som kritikerne ga inntrykk av? Var pressens behandling urettferdig i den forstand at vi her står overfor en film med betydelige kunstneriske kvaliteter? I boken nevner Johanne Kielland Servoll at på premieren av Der gudene er døde i Trondheim dukket bare en person opp. Den ene tilskueren som så filmen på premieredagen i Trondheim var meg. Tok jeg helt feil når jeg ristet på hodet på vei ut av kinosalen den gangen? Johanne Kielland Servoll gir inntrykk av at kritikernes mobbing av Løkkeberg var et karakterdrap også på filmen, men tar ikke selv tydelig stilling til den kunstneriske kvaliteten. Dette gjør framstillingen litt tørr, og er ikke uproblematisk i en kunstnerbiografi. Det er mye undertekst her, og lite åpen evaluering. Mediene drev en uetisk heksejakt på regissøren, og det var avgjørende at Vibeke Løkkeberg var kvinne, det er viktig. Men hvor god eller dårlig er egentlig filmen, sett på avstand i dag?

Ingen bok med dette omfanget er uten lyter og skjønnhetsfeil, og forlaget må ta sin del av skylden for noe uvøren korrekturlesning her og der. Terence Stamp er for eksempel konsekvent feilstavet i Hud-kapitlet. Navnet er bare riktig på faksimilen av filmplakaten. Ikke spilte Stamp i Antonionis film Blow-up heller. Viktigere er kanskje at Servoll til tider har en hang til hyperbolen, altså overdrivelsene. Ord som «enorm» og «formidabel» brukes litt for ofte. Regissøren David Drury karakteriseres for eksempel som anerkjent, selv om han på det tidspunktet han dukker opp i boken bare hadde regissert et par filmer. Teksten preges av en pendlende tone der den sobre og nøytrale hovedformen av og til får en undertone av slike overdrivelser.

Det er journalistspråket som av og til skinner gjennom her med sine retoriske overdrivelser. Kanskje et resultat av det store arkivarbeidet til forfatteren. Det blir imidlertid av og til problematisk. Hvor stor suksess ble for eksempel Løperjenten på norske kinoer? Dét er viktig for framstillingen av filmen og den perioden i Vibeke Løkkebergs kunstnerliv og bedømmingen av filmen i boken. Hva får vi vite av forfatteren? På side 245 skriver Johanne Kielland Servoll at 22 000 tilskuere hadde sett filmen i Oslo tre uker etter premieren, og at i Bergen var tallet 14 000. Ville ikke et totalt tilskuertall ha vært bedre her? Og hva betyr disse tallene egentlig? En sammenligning med andre norske filmer i samme år ville gitt oss et bedre grunnlag til å bedømme filmens publikumssuksess. Ofte faller forfatteren også tilbake på festivalvisninger som symbolske tegn på at Vibeke Løkkebergs filmer ble anerkjent i utlandet selv om de ble slaktet av norske kritikere. Det er også et utslag av en retorikk som hører hjemme i avisspaltene og ikke i en stor kunstnerbiografi. Her vil vi ha større linjer og evalueringer, ikke impresjonistiske smådrypp om at filmer er blitt vist på festivaler få har hørt om.

Framstillingen i Vibeke Løkkeberg – en kunstnerbiografi er til tider også litt for monoman og detaljert. Det står nok mer om Løkkeberg og hennes ektemann Terje Kristiansens finansakrobatikk enn nødvendig. Forfatteren kunne med hell skjære gjennom detaljene og gi en vurdering, men iveren etter å «frikjenne», slik forfatteren selv bruker anførselstegn et sted, blir litt for stor. Vi får vite mye om Vibeke Løkkeberg i boken, om sykdommer i Paris og barnehageproblemer, men hvorfor hun egentlig har beholdt Løkkeberg-navnet hele sitt liv blir ikke fyldig diskutert eller besvart. Av og til tar detaljene over og skygger for de store linjene i dette kunstnerlivet. Filmene kommer dessuten litt i skyggen av mediebrus og finansakrobatikk. Og noen av filmene hennes nevnes så en passant at man stusser. Kortfilmene Serbokrat (1992) og Smertens ghetto (1993) er ikke engang med i filmografien bak i boken.

Et av de beste skussmålene man kan gi en bok om en filmkunstner er kanskje hvorvidt man etter å ha lest biografien får lyst til å se filmene igjen. Etter å ha lest Johanne Kielland Servolls bok fikk jeg lyst til å se noen av Vibeke Løkkebergs filmer igjen, men ikke alle. Få er tilgjengelige på DVD eller gjennom strømming. Det er synd. Kanskje kan denne kunstnerbiografien føre til at vi får tilgang til Hud igjen, og gjerne alle versjonene, så kan alle dømme om samtiden tok feil eller hadde rett. Jeg fikk lyst til å se Måker igjen, selv om jeg godt kan huske at den ikke berørte meg nevneverdig sist jeg så den.

Det store spørsmålet kommer alltid sist. Er Vibeke Løkkeberg en av de viktigste filmkunstnerne vi har hatt i moderne tid? Har filmmiljøet her hjemme vært for Jante-trangt, med misunnelige kunstnerkolleger og hevngjerrige kritikere? Johanne Kielland Servoll slutter litt svevende med å si at Vibeke Løkkeberg er en kunstner «med en usedvanlig kraft». Det er mye spennende og interessant i boken Vibeke Løkkeberg – en kunstnerbiografi, men vi må selv besvare spørsmålet om Løkkeberg en dag vil bli riktig anerkjent som en stor filmkunstner.