Hva norsk film kan lære av en av årets beste kinofilmer

Waves, Trey Edward Shults 2020. Foto: United International Pictures.

 

Kinofilmen Waves har mye å lære norske filmskapere om mangfold. Ikke fordi den gir noen oppskrift, men fordi den framstiller svarte amerikanere med så stor selvfølgelighet.

Det amerikanske dramaet Waves er en av det siste årets aller beste kinofilmer, punktum. Og selv om den foregår tusenvis av kilometer unna, aktualiserer den en pågående debatt om mangfold i den norske filmbransjen. Debatten får trolig nytt liv mandag 9. mars, da forskningsinstituttet Fafo presenterer en ny analyse om representasjon og mangfold i norsk film, på arrangementet «Øyet som ser».

Rapporten er laget på oppdrag fra Norsk filminstitutt, som gradvis kommer mer på banen i mangfoldsdebatten. NFI har selv finkjemmet den norske produksjonen av spillefilm og dokumentarer i perioden 2013–2018, og funnet forsvinnende få eksempler på at nasjonale minoriteter, skeive eller funksjonshemmede får spille hovedrollen på kinolerretet. Andregenerasjons innvandrere kommer noe bedre ut, mens kvinnelige karakterer utgjør litt under halvparten av rollene.

Waves, Trey Edward Shults 2020. Foto: United International Pictures.

 

Hva gjelder representasjonen bak kamera, ser vi mye det samme bildet. Der har NFI funnet noe av årsaken i en nettverksanalyse av norsk bransje (presentert av NFI-direktør Kjersti Mo i en kronikk i Aftenposten 20. november). I alle fall på spillefilmsida er bransjen dominert av få og store aktører som har en tendens til å gi tillit til menn som forteller om menn, og da som oftest hvite menn.

Mangfold: mer enn tall

Den som gjør den kommende rapporten fra Fafo spennende, er at den er kvalitativ: Den presenterer ikke regnestykker, men bruker utvalgte eksempler for å analysere hvorfor og hvordan minoriteter blir underrepresentert i faktiske filmer. Fra før har NFI laget en ni-punkts handlingsplan for mangfold med flere tiltak – som å vurdere representasjon i et prosjekt før det får støtte, talentprogrammer for minoriteter, tilbud om kurs og verksteder til produsenter, etc.

NFI har også et vedtatt mål om kjønnsbalanse i norsk film innen 2020, men selv om slike strukturelle endringer er nødvendige, er de ikke tilstrekkelige for å garantere for flere og bedre filmer om kvinner, skeive, urfolk eller innvandrere. For at det skal skje, må filmskapere, uansett bakgrunn, ta kunstneriske grep som gjør at publikum kan speile seg i det de ser på lerretet. Menneskene må være mer enn tall i en statistikk og temaene mer enn punkter på en liste – vi må kjenne oss igjen i det filmskaperne sier om våre liv, om vår måte å være i verden på.

Å plassere en karakter

Og da er vi ved Waves, et fyrverkeri av en amerikansk spillefilm signert Trey Edward Schults. Å se den er svært nyttig for den som vil gjøre seg opp en mening om mangfold på film. Ikke fordi den «tar opp viktige temaer» eller er «god på» representasjon, men fordi den er en sykt god og ambisiøs film som med så stor selvfølgelighet skildrer amerikanere fra alle bakgrunner.

Waves, Trey Edward Shults 2020. Foto: United International Pictures.

 

Fra start til mål er Waves en film hvor foto, klipp, iscenesettelse, skuespill og lydspor går opp i en høyere enhet. Etter en kort første scene, som vi først forstår betydningen av i filmens andre halvdel, er vi med ett på motorveien i Florida, i en bil med åpent soltak. Vi er der, inne i kupeen, i en kamerabevegelse som på grensen til det kvalmeframkallende slynger oss mellom personene i forsetet: Tyler, filmens hovedperson, og kjæresten Alexis. Begge synger av full hals mens de brøler av latter og kanskje prøver å holde bilen på veien.

Det er ekstatisk, som i en Xavier Dolan-film, men også urovekkende som i Irreversible av Gaspar Noé, og sirkelmotivet gjentas flere ganger gjennom filmen. Ikke minst i en åpningsmontasje som uhyre effektivt tegner opp Tylers plass i filmens univers, og som introduserer oss for en annen av fortellingens sentrale metaforer: bryteringen.

For Tyler er et stipend via bryteidrett en inngangsbillett til den høyere utdanningen han er forventet å ta. Han er smart, men ikke smart, flittig, men ikke flittig, og bryteringen virker som skapt for hans atletiske kropp. Men bryting er bare tilsynelatende en sport hvor den sterkeste vinner. Det handler også om teknikk og taktikk, om gemytt, om hvem du er utenfor ringen. Og det er nettopp de utenomsportslige faktorene som til sjuende og sist avgjør når Tyler i en nøkkelsekvens blir trøkt ned i matta av motstanderen og påføres et nederlag som får store følger for alle rundt ham. Slik blir også brytingen et godt bilde på den individ-fokuserte konkurransen i et amerikansk samfunn hvor noen har bedre odds til å lykkes enn andre.

Svarte kropper utsatt for vold

Det andre filmskapere kan lære av Waves, er at den unngår forklaringer av typen «det som skjer med Tyler skjer fordi han er svart». Filmen blir aldri den tradisjonelle undergangsfortellingen som svarte og brune mennesker så ofte inngår i på film. Den blir heller aldri en tematisk orientert film om rase, vold, eller utenforskap. Tyler og familien hans er svarte amerikanere, og kjæresten Alexis er latina, men ingen av delene nevnes i filmen. N-ordet kommer bare én gang, og da blir det en katalysator for Tylers oppdemmede raseri, men i en scene som handler om noe helt annet, ikke som en illustrasjon av rasisme.

Waves, Trey Edward Shults 2020. Foto: United International Pictures.

 

Derimot gjør filmen maksimalt ut av det fysiske miljøet den foregår i, som i kontrasten mellom den nådeløse Florida-sola ute, og det dunkle halvlyset og kvelende atmosfæren inne i familiens enebolig hvor faren til Tyler slenger rundt seg med floskler som «du aner ikke hvor godt du har det» og «da jeg var ung…». Selv fikk han aldri realisert egne ambisjoner, men sier bare indirekte noe om hvorfor, når han én gang bemerker at «sånne som oss må jobbe ti ganger hardere – vi har ikke råd til å være middelmådige». Hudfarge er åpenbart en del av årsaken, men fordi regissør Trey Edward Shults forteller som han gjør (han er for øvrig selv hvit og kaukasisk), trenger han aldri å si det i klartekst.

Selv om Waves ikke er en eksperimentell film, er den heller ikke tvunget inn i en konvensjonell form der handlingen bygges opp mot et forløsende klimaks, og der regi og instruksjon først og fremst handler om å bygge opp et troverdig karakterportrett. Tyler kveles av forventningene fra sin far, men dette gjøres aldri til noen psykologisk «forklaring» i tradisjonell forstand. Waves handler mye mer om fenomenologi, om kropper i bevegelse. Den plasserer Tyler i bilderamma som en svart mann, og dermed som en kropp som konstant står i fare for å bli utsatt for vold og selv utøve den. Den utsatte svarte kroppen er et hovedpoeng i filmen, slik det er det i bokessayet «Mellom verden og meg» av Ta-Nehisi Coates, en av USAs ledende samtidige intellektuelle.

Tilsvarende kommer filmens viktigste hvite karakter Luke, strålende spilt av Lucas Hedges, fra en mindre privilegert bakgrunn enn Tyler. Likevel er han mindre usatt, til tross for at han er klønete, tafatt og ikke minst naiv på en måte som utstråler «hvithet» uten at det sies med ord. Han kjenner Tylers skjebne, men verken han eller vi forstår den fullt ut før filmens hovedtema har blitt brettet ut i andre halvdel: at hvem vi er, og hvem vi ser oss selv som, er noe vi har arvet fra vår familie gjennom impulser som sprer seg gjennom generasjoner før de setter seg i kroppene våre.

USA: mer konservativt, mer radikalt

Er Waves relevant for den norske debatten om mangfold på film? Som produkt er den skapt under andre forutsetninger enn dem som rår i norsk film. Den er produsert av Focus Features, Universals label for uavhengig film, og laget på større budsjett og med andre finansieringsmekanismer enn i Norge. Bransjen i USA er mer konservativ, men bransjedebatten om mangfold og representasjon er også mer høylytt og mer levende. Den handler om #OscarsSoWhite, om fornyelsen av det amerikanske filmakademiet, og om rekrutteringen av unge filmtalenter til store, kommersielle filmfranchiser. Den foregår i et samfunn med et større mangfold av bakgrunner, men hvor en systemisk rasisme gjør at det står mer på spill for filmskapere som vil speile virkeligheten.

Waves, Trey Edward Shults 2020. Foto: United International Pictures.

 

Mens svarte filmskapere i mange år har vært nærmest usynlige for et bredt publikum (med viktige unntak som Spike Lee og John Singleton) har dette endret seg kraftig de siste ti årene. Vi har sett gjennombrudd av regissører som Ava DuVernay (Selma, When They See Us), Ryan Coogler (Fruitvale Station, Black Panther) Barry Jenkins (Moonlight, If Beale Street Could Talk) og Jordan Peele (Get Out, Us). I tillegg kommer regissører som Melina Metsoukas, kinesisk-amerikanske Lulu Wang, Cathy Yan og Chloé Zhao, og Janicza Bravo (fra Panama) blant mange andre.

Den norske virkeligheten er en annen, men som filmfortelling er Waves likevel hyper-relevant i norsk sammenheng. Måten den er fortalt på, og hvordan den plasserer karakterene i bilderamma og gir dem mening som hele mennesker, bør inspirere norske filmskapere til å få til noe av det samme.

For den som bor i Oslo, er inspirasjonen bare en kinobillett unna. At en så kunstnerisk ambisiøs dramafilm når norske kinolerreter er ingen selvfølge, men her har norske distributører vært ganske flinke de siste årene. United International Pictures Norge (UiP) har vært så begeistret for filmen at de ryddet plass for den på programmet midt i Oscar-sesongen. Filmen vises fortsatt på Vega Scene og på Nordisk Film Kino denne uka og kanskje neste. Gå og se den mens du ennå har sjansen



Relatert

Norsk populærmusikk på film

Z #1 2015: Populærmusikk kan ha en svært interessant symbiose med film, enten den er skrevet spesielt til den enkelte film, eller man inkluderer en tidligere skrevet melodi. Her er en liten gjennomgang av den norske filmhistorien og bruken av populærmusikk i den. | kun utdrag

”Norsk film dårligere enn noensinne”

Blogg: Hele 11 norske filmer har hatt premiere i første halvår 2015. Ingen av dem ble den helt store suksessen publikumsmessig. Er norsk film på et bunnivå, igjen?

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z #3 2018: Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

En popsang i en film

Z #1 2015: «If I ever» av Frode Johannessen feat Eili Harboe, i Kyss meg for faen i helvete (Kristiansen, 2013) | kun utdrag

Monty Python og alvoret

Z #2 2017: Manusforfatter og regissør Jakob Rørvik om betydningen av se Life Of Brian når man vokser opp i Bibelbeltet og hvordan de britiske komikerne kanskje - eller kanskje ikke - har noe å si om meningen med livet.

Hva skjer med musikkvideoen?

Z #3 2019: Klimakrise, akvarium og kvinne som frigjør seg fra krinoline: Årets musikkvideoprogram var innholdsrikt, men anmelderen etterlyser mer «bling». | kun utdrag