Monos – Et spill på liv og død

Monos, Alejandro Landes 2019. Foto: Arthaus Monos, Alejandro Landes 2019. Foto: Arthaus

 

Når dine nærmeste har et maskingevær må du planlegge neste skritt nøye, for før du vet ordet av det kan munningen rettes mot deg.

I et tåkelandskap spiller en gruppe ungdommer fotball med bind for øynene. Ballen hører de fordi den lager lyd. Som en gruppe zombier følger de lyden. Målet lager også lyd når ballen treffer det, og jubelen blir stor når en til slutt lykkes i å skåre.

Slik begynner Monos av Alejandro Landes. En film om vennskap og kjærlighet, men også en film om maktkamp og krig, både blant gruppas medlemmer og i omverdenen. Gruppa – kalt «Monos» – opererer som en gerilja i fjellene, og holder til ved ruinene av et gammelt fort. Deres eneste oppgave er å passe på «Doktoren», et gissel holdt av «Organisasjonen» som de opererer under. Monos’ forbindelse til Organisasjonen er «Budbringeren». Han kommer innom regelmessig for å trene gruppa, og en dag har han med seg en gave til gruppa fra Organisasjonen. Gaven blir en test på om de klarer å samarbeide og livnære seg på egen hånd. Måten de løser oppgaven på blir skjebnesvanger for gruppa, og samtidig kommer frontlinjen nærmere.

Monos betyr aper på spansk. Ungdommene vi møter i filmen får vi bare kjenne kallenavnet til, som om de skulle vært nettopp aper, og ikke mennesker. Vi får ikke vite noe om bakgrunnen for at de har havnet der de er. Oppførselen til gruppa minner også om den til aper, når ikke Budbringeren er tilstede og disiplinerer dem. Han er deres eneste forbindelse til sivilisasjonen, og så lenge de oppfyller oppgaven som fangevoktere for Doktoren får de stort sett være i fred. Dette minisamfunnet er skjørt når alle medlemmene er i en alder hvor hormoner og drifter styrer dem, og enhver konflikt som dukker opp dem imellom truer stabiliteten i gruppa.

Monos, Alejandro Landes 2019. Foto: Arthaus

 

Foruten medlemmene av Monos spiller naturen en stor rolle i filmen. Den er både en venn og en trussel for gruppa der den omhyller dem med tåke og fuktighet. I begynnelsen synes naturen å beskytte Monos. Det virker som om det bare er de som er igjen i verden. Det grå og øde fjellandskapet gir en følelse av en postapokalyptisk tilstand. Gruppa bor i huler og har ingen bekvemmeligheter annet enn lommelykter og en radio. Krigen foregår dessuten under dem, og det eneste vi ser av den i begynnelsen er som lysglimt under skydekket. Når Monos senere må relokalisere til jungelen synes vegetasjonen og varmen å kvele dem langsomt. Elva som renner forbi er en mulig fluktrute, men også farlig og truende å gi seg i kast med.

Krigen Monos er en del av får vi vite lite om. Er Organisasjonen et narkotikakartell i krig med regjeringsstyrker – eller er de opprørere som kjemper for en sak? Alejandro Landes er colombiansk, så det er nærliggende å tro at handlingen i filmen er inspirert av landets lange historie med narkotikakrig og gisselsituasjoner. Ungdommene vi følger virker uansett ganske uinteresserte i hva som foregår rundt dem. De er mer opptatt av hvem som skal lede gruppa, og hvem som ligger med hvem. Det er lite sivilisasjon å spore i denne filmen, og når den først opptrer, så virker den ikke som noe å trakte etter. Dette er spesielt tydelig på slutten når Rambo, et av medlemmene i gruppa blir “reddet” av et militærhelikopter. Det er ikke glede å spore i ansiktet hennes, snarere frykt og usikkerhet.

Monos, Alejandro Landes 2019. Foto: Arthaus Monos, Alejandro Landes 2019. Foto: Arthaus

 

Fotoet i filmen veksler mellom intense nærbilder av kyssende ungdommer og storslåtte panoramabilder av landskapet de oppholder seg i. Dette spennet gjør filmen interessant å se på. Både ungdommene og naturen er vakre i sin råskap, og de smelter sammen som noe primitivt og utemmet. Samtidig er filmen veldig taktil. Jeg fikk følelsen av å være konstant våt og kald i scenene fra fjellet, og svett og varm fra fuktigheten i jungelen. Det fysiske ubehaget blir ikke mindre av å hele tiden være midt i konfliktene og det psykologiske spillet mellom ungdommene. Scenene hvor man får slappe av er når ungdommene leker eller bader, som om både de og vi får lov til å være uskyldige og rene for et kort øyeblikk. Musikken i filmen er tidvis også veldig intens og ubehagelig, for å understreke det rå og utemmede som er blitt sluppet løs blant Los Monos.

Den sparsomme informasjonen filmen gir om hvordan gruppen av ungdommer har blitt til, og hva slags krig de befinner seg midt oppe i, er både befriende – fordi den gir stort rom for å trekke egne slutninger – og frustrerende fordi det ikke er opplagte forklaringer å finne i handlingen. Spørsmålene som hang over filmen gjorde Monos til en engasjerende film som jeg ikke kunne være likegyldig til. Den lykkes uansett i å skape et univers å fortape seg i, og forundre seg over, langt fra norsk virkelighet.

 



Din kommentar


Relatert

«Spionen» markerer neste fase i filmfortellingen om krigen

Blogg: Spionen er et brudd med norske filmer fra krigen. Her det lite heltefortelling, lite norsk natur, og lite karrighet og nøysomhet. Hva slags krigshistorier trenger vi til hvilke tider? spør Jan Storø.

Filmblikk på Vietnam

Z #2 1990: Vietnamkrigen var den første virkelige «fjernsynskrigen», men har etter hvert også [...] | kun utdrag

Kampen og krigeren på film

Z #1 2014: Vi beklager sterkt at side 10 og 14 av denne artikkelen har byttet plass i papirutgaven av Z nr. 1 2014. Her ligger artikkelen på nett i sin helhet.


Fra siste Z

Hva er cli-fi? Og hvorfor trenger vi det?

Fra The Day After Tomorrow til First Reformed – en introduksjon til klimafiksjon og hvordan genren har gått fra de store katastrofene til færre klisjeer. | kun utdrag

Slutten på verden slik vi kjenner den. Zombieapokalypsen på film

Zombiene er mer populære enn noensinne. Og de er overalt. | kun utdrag

Jakten på et verdig liv. Ken Loachs humanisme i vår tid

Apokalypsen kommer ikke alltid i form av jordas undergang. Den kan også komme i form av et enkeltmenneskes undergang i møte med umenneskelige livsforhold. | kun utdrag


Fra arkivet

Gus Van Sant og Milk. Fra det personlige til det politiske

Z #2 2009: «The personal is the political,» sier Gus Van Sants homofile helt i Milk. Er dette også drivkraften bak Van Sants nye filmskapning?

Før fortellingen: Om Halfdan Nobel Roede og «Under Forvandlingens lov»

Z #3 1992: Den aller tidligste pionertiden i norsk filmproduksjon har fått et ufortjent dårlig rykte. En av [...] | kun utdrag

God morgen Babylon: Brødrene Taviani drar til Hollywood

Z #2 1988: Paolo og Vittorio Taviani hyller i God morgen Babylon den store amerikanske filmregissøren D. W. [...] | kun utdrag