Knightsbridge, mon amour: Joanna Hoggs The Souvenir

The Souvenir

 

Med et subtilt observert og psykologisk autentisk drama om den første kjærligheten – og det å finne sin egen stemme som kunstner– befester Joanna Hogg sin posisjon som en av våre tid fremste regissører.

Tittelen henviser til et utsøkt lite maleri i duse pastellfarger som henger i The Wallace Collection i London, Jean-Honoré Fragonards rokokko-bilde The Souvenir. I filmen blir filmstudenten Julie (spilt av Honor Swinton Byrne) introdusert for dette maleriet av Anthony (Tom Burke) – en mann som snart kommer til å spille en sentral rolle i hennes liv.

Maleriet avbilder en – noe tankefull? – ung kvinne, i det hun skjærer sin elskers navn inn i barken på et tre. «I think she looks sad.» sier Julie. «I think she looks determined.» svarer Anthony kontant. «And very much in love».

I The Souvenir kommer vi tett på forholdet mellom Julie og Anthony, i lavmælte, episodiske øyeblikk fra de treffes, og frem til forholdet overskygger alt annet i Julies liv. Dette er en intrikat og følsom fortelling, som gradvis bygger seg opp i emosjonell intensitet.

The Souvenir representerer et vendepunkt i Joanna Hoggs filmografi, fra bitende, men ømme portretter av eksistensielt løsrevne middelklasse-individer, til dette selvbiografiske prosjektet – en form for kunstnerisk selvransakelse – der hun retter sitt skarpe analytiske blikk mot seg selv, og sin egen fortid.

Understekte perlehøner

Archipelago, Joanna Hogg 2010

 

Typisk for Hoggs filmer er en noe kjølig, observerende stil, kombinert med et ømt og ærlig blikk på den godt bemidlede britiske middelklassen.

Med sine tre tidligere langfilmer har Joanna Hogg etablert seg som en av de mest respekterte britiske auteurene i nyere tid. Felles for disse filmene er en løs, nærmest episodisk konstruksjon og møysommelig bruk av landskap, sted og rom, for å skildre et spesifikt klasseperspektiv, men også til å understreke fysisk og emosjonell løsrevenhet.

Hennes første film Unrelated (2007) tar for seg en enslig kvinne i 40-årene som strever med å tilpasse seg gruppedynamikken på en vennetur til Toscana. I Archipelago (2010) drar en velstående familie til deres feriehus på en øy utenfor Cornwall. Det tar ikke lang tid før personlige frustrasjoner, anklager og bitterhet dukker frem under den tynne overflaten av familiekos (i en spesiell kostelig scene, der familien spiser perlehøne på en restaurant, faller stemningen når datteren klager til kokken at den var for lite stekt). I Exhibition (2013) opplever et suksessrikt kunstnerpars ekteskapelige gnisninger når de bestemmer seg for å flytte ut av sitt arkitekttegnede hus.

I Hoggs filmer finner vi veien tilbake til de litterære, kanskje til og med Bergmanske skildringene av det borgerlige hjem – med dets ensomhet, erotikk og eksistensielle livslede. Sosiale enheter som familien, vennegjengen eller ekteskapet fungerer som sosialt midtpunkt og psykologisk malstrøm, hvor mennesker vakler mellom forsøk på å nå ut til hverandre på den ene siden, og inntrengende behov for å rive hverandre i stykker på den andre.

I forsøk på å beskrive Hoggs filmatiske univers har filmkritikere også trukket linjer til regissører som Eric Rohmer og Michael Haneke. Klassisk for Joanna Hoggs visuelle estetikk er lange, statiske tagninger, naturlig lys og en mesterlig plassering av figurer i rom.

Nonchalant, dominant brite

The Souvenir

 

Der hvor hennes tidligere filmer til tider kan føles litt krevende og strenge i sin tablåaktige estetikk, representerer The Souvenir noe av en stilistisk omdreining. Her møter vi en mer åpen filmform, med utstrakt bruk av en drivende 80-talls new wave soundtrack, nærbilder og noen nøye utvalgte, men ekstremt kraftfulle kamerabevegelser. I tråd med filmens personlige karakter, får vi en stil som også i større grad inviterer tilskueren inn i sin fortelling.

Dette er den mest personlige av Joanna Hoggs filmer, og tar for seg perioden da hun som filmskolestudent på 80-tallet inngikk et komplisert forhold med en eldre mann. Joanna Hogg går langt med å nitidig rekonstruere hennes gamle Knightsbridge-leilighet, og filmen inkluderer direkte sitater og brev fra hennes tidligere elsker.

Filmen starter med svart-hvitt stillbilder fra den aspirerende filmskaperen Julies første filmprosjekt – en fiksjonsfilm satt til det forfalne urbane verftsmiljøet i Sunderland i Nord England. Til tross for hennes privilegerte bakgrunn, føler den unge filmstudenten en dragning mot den britiske filmtradisjonen for sosialrealisme. Med 16mm- og reflekskamera i hånden, har hun et inderlig ønske om bruke fiksjonsfilm for å skildre liv og mennesker utenfor sin egen «boble», som hun kaller det.

The Souvenir

 

På en fest møter hun Anthony, en elegant og verdensvant Foreign Office-byråkrat, som inviterer henne via postkort til en vakker tesalong for å diskutere hennes filmprosjekt. Han viser en genuin interesse for henne, men stiller også poengterte spørsmål til hennes kunstneriske visjon.

Anthony tar den dominerende rollen i flørten og i forholdet som etterhvert oppstår. Vi blir bedre kjent med ham gjennom Julies øyne, etterhvert som hun lærer å navigere i dette forholdet. Han fremstår som en mørk og mystisk mann, sjarmerende, arrogant og karismatisk, og med tilsynelatende høy grad av selvbeherskelse.

Mannen har et uanstrengt forhold til å snakke om kunst i særdeles hovmodige toner – noe skuespiller Tom Burke treffer perfekt med sitt selvsikre, men nonchalante toneleie. (Sitat: «We don’t know the machinations of their minds, and of their hearts … But we do want to know how life is experienced, within this soft machine». Om Powell og Pressburger: «I’m very fond of them. They’re truthful, without necessarily being real»). Han hører på opera ved frokostbordet, gir Julie undertøy og skreddersydde ballkjoler i gave, og tar henne med på tur til Venezia.

The Souvenir

 

Den noe yngre Julie, på sin side, er hans rake motsetning, med føttene i nåtiden, og en åpenhet mot verden, som også kan fremstå som usikkerhet. Den ikke profesjonelle skuespilleren Honor Swinton-Byrne (og datter av Tilda Swinton) er hjerteskjærende som den ferske og sjarmerende tyveåringen, hvis åpenhet, naivitet og livskraft etterhvert lar seg oppsluke av denne vampyriske relasjonen.

En av grunnene til at The Souvenir er så gripende, er at den føles livsnær og realistisk. The Souvenir er delvis skutt på film, og til tross for at vi sjelden forlater Julies studentleilighet i Londons eksklusive Knightsbridge-nabolag, lykkes Hogg med å skape en autentisk følelse av tid og sted, med utgangspunkt i storbyens lyder, den post-punk og new-wave musikken Julie hører på. Filmstudentenes diskusjoner i produksjonsbilen («er Godards politiske og estetiske strategier utdatert?») føles som de er løftet rett ut fra miljøet hun vanket i. Det bugner av referanser til en mer analog tid, fra Julies 16mm kamera, platespiller og skrivemaskin, til reisebrosjyren hun bruker til å planlegge Venezia-turen.

The Souvenir

 

I tråd med sin realistiske tilbøyelighet, legger ikke Joanna Hogg vekt på unike hendelser, men lar heller fortellingen ta form gjennom en sakte aggregering av øyeblikk, bevegelser, dialoger, eller fravær derav. Nøkkelscener forsvinner, og vi ser bare etterdønningene, eller fraværet av dem. Tidsfølelsen vår blir også utfordret, i det man aldri helt vet hvor mye tid det har gått mellom hver episode.

Denne sekvensielle strukturen gir et subtilt, nyansert, og desto mer engasjerende og rørende helhetlig bilde av en kjærlighet, som vi etterhvert skjønner ikke bare er konstruktiv for den unge kvinnen. Vonde og kjærlige episoder følger etter hverandre, og katastrofer kan plutselig inntreffe uten forvarsel. Det er vanskelig å ikke la seg gripe av denne såre relasjonen – hvis forløp vekker et helt spektrum av følelser fra frustrasjon, til beskyttelsesinstinkt, ømhet og forståelse.

Når regissøren vender blikket innover

The Souvenir

 

The Souvenir er mer enn bare en tragisk kjærlighetshistorie. Den er en fascinerende øvelse i kreativ rekonstruksjon, der vi ser en filmkunstner rette søkelyset mot seg selv.

Jeg har nylig skrevet om Pedro Almodóvars filmatiske selvransakelse, den mesterlige og rørende Smerte og ære, der han blant annet kikker tilbake til sin ungdom, og minnes sin mor, samt en smertefull kjærlighetshistorie. Der Almodóvar dyrker filmskaping som katarsis og behandling av egne traumer, er Hoggs The Souvenir en mer åpen form for selvanalyse, der hendelser settes i en større psykologisk og erkjennelsesmessig kontekst. Det blir kanskje riktigere å dra paralleller til Mia Hansen Løves lyse, selvbiografiske drama Un amour de jeunesse (2011) eller Arnaud Desplechins Mine beste dager (Trois souvenirs de ma jeunesse, 2015) – begge psykologisk autentiske oppvekstskildringer fra fremtredende regissører.

Joanna Hogg retter et nysgjerrig og ikke-dømmende blikk på de ulike omstendighetene og impulsene som ligger bak hennes kreative visjon. «You were fascinated in the rot» kommenterer Anthony, når han hører om hennes filmprosjekt fra verftsmiljøet. Det kan spekuleres hvorvidt kunstneren i Julie også utvikler en morbid fascinasjon for Anthonys forfalne indre, og delvis finner seg til rette i hans dominans av henne. Tilda Swinton (som har kjent Hogg siden 80-tallet), har også en fantastisk rolle som Julies beskyttende overklassemor, en viktig psykologisk brikke i den unge kvinnens utvikling.

En hyllest til det analoge

The Souvenir

 

The Souvenir viser også en forkjærlighet for film som medium. Analog filmskaping på 16mm-film blir omhyggelig skildret som håndverket det var, både når Julie fotograferer og filmer sine venner på fest, eller står ved klippebordet hjemme. Som nevnt er The Souvenir delvis skutt på film, delvis digitalt, avhengig av stemning og behov. Analog 35mm-film gir en mer organisk og nostalgisk 80-talls følelse; mens den digitale filmens mer presise, kjølige preg, egner seg godt til Anthony og Julies noe grusomme Venezia-tur.

Sammenlignet med Joanna Hoggs tidligere filmer, er The Souvenir mindre tablå-aktig, og mer dynamisk og åpen i sitt filmspråk. Det improvisatoriske skuespillerarbeidet får virkelig skinne, og Hogg lar hver scene leve, puste og utvikle sin egen dynamikk.

Kameraet er ofte tilbaketrukket og observerende, og rammer figurer inn i større rom. Men vi kommer også tettere innpå karakterene, i en subtil balanse mellom nærhet og avstand. I en scene i filmen diskuterer filmstudentene Hitchcocks Psycho, der mesterregissøren i stor grad benytter seg av et konvensjonelt filmspråk, for så å klokelig bryte det i nøye utvalgte scener, for eksempel i den berømte dusjscenen. Joanna Hogg ser også ut til å være på jakt etter slike subtile brudd og tilpasninger. Særlig nærbilder brukes til praktfull effekt, etterhvert som filmen også bygger seg opp i emosjonell intensitet (bare vent på filmens to avsluttende tagninger).

I noen innskutte tagninger, ser vi Anthony slik Julie ser ham, som om hennes øye var et 16mm-kamera. Det er som om den unge kvinnen allerede fantaserer om å lage den filmen den eldre Joanna Hogg kommer til å lage, og som vi nå ser.

Felles for både maleriet The Souvenir og filmen, i tillegg til deres raffinerte og intime karakter, er at begge er forbundet med det å minnes en kjærlighet. Ved å gi sine egne minner konkret virkelighet, skjærer Joanna Hogg sin elskers navn i barken på filmmediets tre.

Du kan lese mer om Joanna Hogg i Zs temanummer om britisk film, Z nr. 4 2017.

 

 



Din kommentar


Relatert

Intet menneske er en øy? Mennesket, blikket og rommet i Joanna Hoggs filmer

Blogg: Tre filmer av den britiske filmkunstneren Joanna Hogg er blitt vist på cinemateket i Oslo denne våren. I bloggen ser vi nærmere på temaer i Hoggs filmer.

To nærbilder

Blogg: Jeg har sett to filmer i det siste, som ligner litt på hverandre, Juvenile Liaison og My Ain Folk. Begge er britiske og fra samme tiår, og begge gjorde sterkt inntrykk på en menneskelig og filmatisk måte – måter som selvfølgelig henger uløselig sammen.

Ta det som et menneske

Blogg: Ny debattbok hevder at kvinner selvfølgelig lager minst like gode filmer som menn. Hvorfor er da kvinner underrepresentert i filmbransjen?


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Hva er cli-fi? Og hvorfor trenger vi det?

Z #2 2020: Fra The Day After Tomorrow til First Reformed – en introduksjon til klimafiksjon og hvordan genren har gått fra de store katastrofene til færre klisjeer. | kun utdrag

«Look at me and tell me if you’ve seen me before» Identitetsproblematikk i Inland Empire

Z #2 2011: «It’s supposed to make perfect sense!» – David Lynch i pressekonferansen etter visningen av INLAND EMPIRE i Venezia i 2006. | kun utdrag

Fire anekdoter om Flaherty – Fire trekk ved dokumentarismen

Z #4 1985: Bjørn Sørenssen formulerer noen forsiktige anekdoter om dokumentarismens teori. | kun utdrag