Ny bok: Drømmepalasset

Cinema Paradiso var filmen som gjenåpnet Frogner kino (Foto: Another World Entertainment)

 

Med Drømmepalasset har Kjetil Lismoen skrevet en tilsynelatende beskjeden bok der han bruker Frogner kino som prisme for å si noe om selve kinoopplevelsens historie.

Jeg vokste opp nord for Sinsenkrysset, langt fra de aller fleste Oslo-kinoer. Den nærmeste kinoen var Ringen kino på Carl Berners Plass. Men den lå likevel langt unna der jeg bodde, og det var sjelden vi gikk dit. Derfor besøkte jeg heller aldri Frogner kino som liten eller ung, selv om jeg hadde en bestemor som bodde et steinkast unna kinoen. Frogner var en helt annen verden for en Disen-gutt. En gammel bydel og en gammel verden. Og første gang jeg gikk på Frogner kino var det fordums drømmepalasset allerede blitt en nedslitt hule. Man trådte ikke bare inn i en verden av drømmer, man gikk samtidig inn i en annen tid.

I 1920-årene var kinoen blitt de vestlige nasjonenes fremste underholdningssentrum, selve symbolet på en ny og moderne tid. Filmen var det store mediet, uten konkurranse fra andre medier eller underholdningsformer. Helt stueren var den imidlertid ikke, og måtte kontrolleres nøye. Ikke bare filmene, men også selve kinoopplevelsen. En ny og moderne, og helt sentral lokkelse for kinopublikum, var rett og slett at man kunne sitte i mørket i en stor blandet flokk, kanskje med en fremmed av det andre kjønn ved siden av seg. Bare med et armlene mellom seg. En grense man delte, og respekterte, eller snek seg over med en forsiktig arm eller en freidig hånd. Kinoen var selve møteplassen for både unge og gamle, i en tid da ungdommer brukte hatt.

Kinokulturen hadde utviklet seg eksplosivt siden filmen ble oppfunnet. Siste nytt var storkinoer, de rene palass. I USA kalte man dem picture palaces, overdådige rom for overveldende opplevelser uten sidestykke, drømmenes Soria Moria der man ble transportert til fremmede land hver eneste kveld. Også Oslo var i ferd med å få staskinoer på denne tiden. Da Frogner kino skulle bygges var utfordringen at kinoen skulle inngå i det ordinære boligområdet. Arkitekten Lars Backer hadde utfordringer, men han lot seg ikke stoppe. Snarere ble begrensningene en inspirasjon, et hinder man måtte overkomme. Da første film ble vist i Frogner kino fredag 26. februar 1926 trådte publikum inn i en sal som ikke lignet andre norske kinoer. Det moderne møtte tradisjon, og maleren Axel Revold hadde dekorert salen med en gresk hage og en blå evighetshimmel.

Svenske Gustaf Molanders Fædrenes jord fra året før var selve åpningsfilmen, et siste pust av den svenske gullalderen, basert på en roman av Selma Lagerlöf. Victor Sjöström, Mauritz Stiller, Greta Garbo og Lars Hanson var for lengst i Hollywood, men på Frogner Kino viste Molander at svenskene fremdeles hadde talent igjen. Anmelderne var imidlertid like opptatt av det nye og eksotiske kinolokalet som av selve filmen, og Dagbladets kritiker erklærte at filmen i hovedstaden gikk inn i en helt ny æra. Et forsterket orkester spilte opp til unike kinoopplevelser i en ny kinotid. Samtidig var stumfilmen snart historie, og Frogner kino skulle i årene som fulgte gjennomgå store endringer.

Journalist og redaktør Kjetil Lismoen skildrer historien til Frogner kino i den lille, men vakre boken Drømmepalasset. Han risser opp kinoens historie i effektive og slående penselstrøk, og gir samtidig leseren noe mer enn bare fortellingen om Frogner kino. Det er viktige blad av kinoopplevelsens historie som Lismoen vender og rapporterer om. Store og små forandringer fanges inn, og den gode anekdoten som skildrer hvordan kinoen og filmmediet endrer seg får en sentral plass. Det bidrar til underholdningsverdien, men selv de små og tilsynelatende prosaiske historiene får et preg av historiens sus over seg.

Da filmen gjennomgår sin store estetiske revolusjon på slutten av 1920-tallet, og blir talefilm med synkronisert musikk, blir ikke bare selve filmopplevelsen en annen. Stumfilmmusikerne blir arbeidsløse. En av dem er Alma Ølnes. Hun var i en årrekke kinopianist i hovedstaden, men forstod at arbeidet var i ferd med å bli usikkert. Hun skiftet jobb, og åpnet en melkebutikk i Frognerveien, bare et steinkast fra Frogner kino. «Melkebutikken i Frognerveien 13 ble hennes anker i stormfulle og usikre tider», skriver Lismoen med tilbakeholden patos.

Den store illusjonen, Jean Renoir

 

Frogner kino var en lokalkino på vestkanten, og formidlet ofte det som gjerne kalles «den gode smaken», men repertoarlistene i tiår etter tiår viser også at denne smaken var mangfoldig. På Frogner som på de fleste andre kinoer fikk tilskuerne oppleve alle genre, og et bredt oppbud av glamorøse filmstjerner bidro til at kinoen for mange forble et drømmepalass. På Frogner kunne man se Garbo og Dietrich, se og høre Ginger Rogers og Fred Astaire gjøre dans til kunst, og oppleve stor filmkunst gjennom Jean Renoirs anti-krigsdrama Den store illusjonen (1937) eller senere mørke noir-filmer og fargesprakende musicals.

Lismoens bok veksler mellom detaljrik kulturhistorie og personlig minnebok. Han har selv opplevd Frogner kino som et sted for drømmer, ikke minst da han var for ung til å bli medlem av Oslo filmklubb, som en kort periode på 1980-tallet holdt til på Frogner kino. Den personlige tonen fungerer godt. Den framhever kinobesøkets karakter av fellesskapsritual, stedet for uskyldig – og ikke alltid like uskyldig – erotisk lengsel, en filmskole, og en inntreden i en annen verden enn hverdagens.

Med seg på sin reise i minner om Frogner kinos formative betydning har Lismoen andre tidsvitner, som Mona Levin og Andreas Diesen, eller filmentusiastene Ellen Lande og Inger Leiner. De forteller om hvilken rolle denne kinoen spilte i deres barndom og oppvekst, ofte i en tid lenge før fjernsynet tok over som formidler av bilder og lyd, og lenge før andre nymotens medier og teknologier. Kinoen var en viktig del av folks hverdagsliv i tiår etter tiår, på en måte som dagens unge kanskje har vanskelig for å forstå fullt ut. Kinoen var stedet der man kunne ende på kjærlighetsbenken bakerst, om man var heldig, eller der lengselen materialiserte seg i form av glamorøse filmstjerner man kunne gråte over eller lengte etter.

Frogner kino blir i Lismoens bok en prisme som hele filmens historie kan ses gjennom i konsentrert form. Staskinoen som en gang var gjeveste siste nytt endte opp som reprisekino, huset filmklubben i noen år på 1980-tallet, og stengte tilslutt dørene. Inntil kinoen gjenoppsto i 2019 i nyoppusset prakt.

Cinema Paradiso, Guiseppe Tornatore, 1988. Foto: Another World Entertainment

 

Som mang en god filmklassiker har Kjetil Lismoens bok også en virkelig helt. Det er Jan Vardøen, mannen som nå har restaurert Frogner kino slik at den har fått tilbake sitt fordums preg av drømmepalass. Historien om utelivsgründeren Vardøen rammer inn fortellingen om Frogner kinos utvikling. Vardøen kom til et Oslo som framsto som et ganske dødt sted i 1980, gikk på Frogner kino og opplevde en film sammen med to andre tilskuere. Det gjorde inntrykk på ham. Den kinoen som en gang var fattigmanns tempel, som Vardøen kaller kinoen som utested, var nå nedslitt og i ferd med å rives. Han reddet kinoen i siste øyeblikk, og lot Frogner kino gjenoppstå.

Kinoen er drømmenes palass. Et sted der verden kan åpne seg for tilskueren, selv om man sitter inne i mørket. For Jan Vardøen, som for Kjetil Lismoen, er kinoen «en portal til verden; der vi fikk utløp for våre lengsler og ble konfrontert med vår frykt, og der vi ble formet på måter som vi fortsatt ikke aner rekkevidden av». Mange vil sikkert kjenne seg igjen i slike tanker.

Drømmepalasset er tilsynelatende en beskjeden bok, både i omfang og ambisjon. Men den er samtidig en bok som rommer mange gode historier, treffende anekdoter, mye historisk kunnskap, og en helt spesiell følsomhet overfor filmopplevelsens magiske mangfold. Åpningsfilmen på nye Frogner kino, da drømmepalasset slo opp igjen sine porter for kort tid siden, var Giuseppe Tornatores Cinema Paradiso. Den filmen får også avslutte Lismoens bok. Ikke bare en av forfatterens egne favoritter, men også en av Jan Vardøens favorittfilmer. Det er et godt valg, både for kinoen og for boken. Cinema Paradiso er en film som hyller filmmediets særegne evne til å gripe oss, og som oppsummerer hvilken rolle og betydning kinoen har hatt som kulturell institusjon. Og som også viser hvordan film og kino er følelsesmaskiner. Som gjør verden litt større. Som bringer oss latter og tårer. Som lar oss vende tilbake til verden. Det gjør Kjetil Lismoens bok også.

…

Redaksjonell kommentar: Gunnar Iversen var en av flere faktasjekkere under Lismoens arbeid med boken.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon