Gi damen en pistol – Thelma og Louise som feministisk milepæl

Thelma & Louise, Ridley Scott 1991

 

Zs redaktør om en film som forandret henne. Basert på innledningen hun holdt før visningen av den under TIFF denne uka.

Dette er en film jeg har et veldig nært forhold til. Og hvis noen hadde spurt meg, hvilke filmer har faktisk forandret deg, så ville denne filmen være på topp ti-listen min.

Da Thelma & Louise ble satt opp på norske kinoer høsten 1991 så kom den hit til Norge i en «pakkeløsning»: Vi fikk 1 stk film, og en stk overopphetet mediedebatt. Time Magazine hadde kjørt et oppslag som hyllet den, andre anmeldere advarte mot filmen som del av den nye bølgen av «toxic feminism», en forgiftet og forkvaklet form for feminisme. Og i Norge skrev blant annet Harald Kolstad i det daværende Arbeiderbladet: «Fundamentalt er Thelma og Louise en maskulin hevnfantasi i «drag», moralsk og politisk like frastøtende for en tenkende tilskuer som en hvilken som helst Clint Eastwood-bravade».

Jeg så filmen en tung høstdag og kom ut fra kinosalen med masse deilig sinne. Og en liten porsjon skyldfølelse på slepet. Akkurat skyldfølelsesbiten håper jeg man slipper når man ser filmen i dag.

Thelma & Louise, Ridley Scott 1991

 

Det som var så fantastisk med Thelma og Louise da den kom, og som gjør den til en feministisk milepæl, var at to kvinnelige hovedpersoner fikk lov til å erobre det amerikanske drømmelandskapet. Det landskapet man kjente igjen fra utallige filmer og reklamer. Det er det samme landskapet som Travis i Paris, Texas vandret rundt i. Og som gutta i Easy Rider kjørte gjennom. Og det var ikke så rart at Brad Pitt dukket opp i dette landskapet i filmen. Rett før filmen hadde vi i 1991 nemlig sett Brad Pitt slippe ut av fengsel i det samme landskapet. Da i en reklamefilm for Levis.

Thelma og Louise var for meg en film som fikk meg til å skjønne at mannlige regissører også kan lage feministiske filmer. Og at underholdningsfilmer kan gi minst like sterke inntrykk som kunstfilmer. Regissøren av filmen, Ridley Scott, gav oss jo allerede i 1979 en fantastisk sterk kvinnelig hovedperson med Ripley i den første Alien-filmen. Og han har uttalt: Jeg har aldri hatt noe problem med sterke kvinner. Så kanskje det gjør meg til feminist?

Thelma & Louise, Ridley Scott 1991

 

Manusforfatteren til filmen, Callie Khouri, er imidlertid en dedikert feminist, som elsket å skrive et manus om to kvinner on a crime spree. Hun fikk Oscar for manus til filmen, og det synes jeg er vel fortjent. Den er så helstøpt.

Og jeg elsker mange av replikkene og replikkvekslingene i filmen. Filmens viktigste slagord er kanskje «You get what you settle for» … Selv elsker jeg replikkvekslingen der Thelma sier til Louise «Jeg ble kanskje litt gal?». Og Louise svarer: «Du har alltid vært gal. Det er bare først nå du har fått sjansen til å realisere deg selv.»

Thelma og Louise skulle faktisk egentlig spilles av Jodie Foster og Michel Pfeiffer. Og George Clooney var lei seg for at han ikke fikk den rollen Brad Pitt fikk … Og når dere ser line-dansen i filmen er den koreografert av Patsy Swayze, moren til Patrick Swayze fra Dirty Dancing.

Da Thelma og Louise kom var vi mange som trodde at den kom til å sette en slags standard, og at det kom til å bli mange flere kvinnelige hovedroller i genrefilmene framover. Slik gikk det ikke. Der håper jeg vi kommer et steg videre i neste tiår.

Thelma & Louise, Ridley Scott 1991

 

Men som Thelma sier i filmen «Something crossed over in me, and I can’t go back». Filmen ble et vendepunkt for meg, og mange andre også. Dette er den filmen som gjorde at jeg ble feminist. Og feminist av den typen som mener: Gi damen en pistol! I hvert fall på film.

 

Og som en liten fun fact. Her er Brad Pitt i Levis-reklamen:

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon