Skal vi danse eller holde oss til tradisjonene?

I morgen danser vi, Levan Akin 2019. Foto: Arthaus I morgen danser vi, Levan Akin 2019. Foto: Arthaus

 

Dans er et av fundamentene i Georgias kultur. Danser med røtter fra militære bevegelser, idrett og danser fra middelalderen. Danser der menn er menn og kvinner er kvinner. Gud forby om en eller flere av danserne er homofile!

Mot dette bakteppet utspilles I morgen danser vi av Levan Akin, og filmen begynner med arkivopptak av danseforestillinger foran store publikum i ærverdige teatre. Merab (Levan Gelbakhiani) har talent som danser, og kjemper for å følge i sine foreldres fotspor i Georgias nasjonale dansekompani. Han er kjæreste med Mary som han har danset med hele livet. Ved siden av dansen jobber han som servitør for å holde familien sin på rett kjøl, han skal ta vare på både en syk mor, en bror som stadig roter seg bort i trøbbel og en bestemor han forguder. Tilværelsen er i balanse helt til Irakli (Bachi Valishvili) dukker opp som nytt medlem av dansekompaniet. Han er en god danser, kjekk og selvsikker. Og Merab faller pladask.

I morgen danser vi, Levan Akin 2019. Foto: Arthaus I morgen danser vi, Levan Akin 2019. Foto: Arthaus

 

Husker du følelsen av at en gutt eller jente du liker fikk hjertet til å slå litt fortere, og rødmen til å flamme opp når han eller hun kom inn i rommet? Denne følelsen fra de første forelskelsene klarer Levan Akin å gjengi i I morgen danser vi, og Merab og Iraklis blikkveksling lykkes i å gjenskape en slik spenning. Levan Akin ville ha skuespillere det var kjemi mellom. Og når Levan Gelbakhiani, som spiller Merab, rødmet da han prøvespilte rollen visste regissøren at han hadde funnet den rette skuespilleren. Gelbakhianis tolkning av Merab er glødende, og følelsene skinner gjennom lerretet.

Dansen i filmen er også et kraftfullt uttrykk for prøvelsene Merab utsettes for, hvor han bytter mellom Mary og Irakli som partnere, og ofrer blod, svette og tårer for karrieren. Irakli ser tilsynelatende ut til å ikke streve med hverken Merab eller dansen, men blir til slutt innhentet av realitetene når faren blir syk.

I morgen danser vi, Levan Akin 2019. Foto: Arthaus I morgen danser vi, Levan Akin 2019. Foto: Arthaus

 

I morgen danser vi er en film hvor nærbilder av karakterene dominerer, og blikk kommer tydelig frem. Alle ansiktsuttrykk fanges opp, karakterene blir tydelige å lese, man lever seg inn i deres sinnsstemninger. Spesielt Merabs ansikt blir vi godt kjent med, forventningene og skuffelsene han opplever leses lett. Levan Gelbakhiani, som debuterer som skuespiller i rollen som Merab, har også et spennende ansikt hvor små nyanser gjør store forskjeller. I en scene blir fokus på blikk aksentuert gjennom bruk av speil, hvor brutte vinkler og gjenspeiling av avdelte kropper understreker handlingen. Sterke visuelle virkemidler og sterke følelser.

Filmen omtales som et kjærlighetsbrev til Georgia, og regissør Levan Akin behandler det nasjonale i filmen med stor respekt. Ved siden av dans spiller sang og musikk en betydelig rolle. Sang synes som et viktig uttrykk for sinnsstemninger, og alle karakterene lytter andektig når sanger blir fremført. Musikken er tilstede som akkompagnement til dansen, og ellers i filmen. Her hyller Levan Akin også sitt andre hjemland Sverige med å bruke musikk fra både Abba og Robyn. Passende nok danser Merab og Irakli til «Take a chance on me» av Abba (musikken deres er fremdeles veldig populær i Georgia).

I morgen danser vi, Levan Akin 2019. Foto: Arthaus I morgen danser vi, Levan Akin 2019. Foto: Arthaus

 

Mat spiller også en viktig rolle i I morgen danser vi. Måltider binder karakterene sammen i samvær og samtaler, og særlig i kontakten mellom yngre og eldre karakterer. Maten gir pauser fra slitet i prøvesalen, og presentasjonen av den er innbydende. Levan Akin gir oss et realistisk bilde av Georgia, det som problematiseres i filmen er forholdet til seksuell legning.

Både Merab og Irakli slites mellom å leve fritt, eller følge de sterke tradisjonene, men der Merab begynner å utfordre konvensjonene, lukkes Irakli mer og mer inn i det som forventes av ham av omgivelsene. I morgen danser vi nyanserer heldigvis også bildet av georgiske menn gjennom utviklingen Merabs bror går gjennom, i synet på homofili, i løpet av filmen.

I morgen danser vi, Levan Akin 2019. Foto: Arthaus I morgen danser vi, Levan Akin 2019. Foto: Arthaus

 

Filmen etterlater et inntrykk av hvordan det er å være ung i Georgia i dag, der de unge dras mellom Russland i nord, og Europa i vest. Et sted i filmen snakkes det om russernes økende nærvær som noe negativt, men det er de eldre karakterer som uttrykker dette. Filmen problematiserer heller brytningen mellom tradisjon og et moderne liv. På en Q & A i Bergen under BIFF fortalte Levan Akin at homofili i økende grad aksepteres blant ungdom og unge voksne. Merab kommer ikke ut av skapet overfor moren og bestemoren i filmen, så det er tydeligvis ikke viktig for filmen at de eldre generasjonene skal konfronteres med homofili. Skuespillerne Levan Gelbakhiani og Bachi Valishvili gikk begge i tenkeboksen før de tok rollene, men familiene støttet dem, og det ble utslagsgivende. Å spille en homofil karakter kunne vært uheldig for karrieren, men begge mente at Georgia var på vei fremover i holdninger til LGBT+.

I morgen danser vi, Levan Akin 2019. Foto: Arthaus I morgen danser vi, Levan Akin 2019. Foto: Arthaus

 

I morgen danser vi er en film som ble hos meg lenge etter at jeg så den. Den handler om å følge hjertet, og handle deretter. For det er en ting er å ønske noe, en annen å leve det ut. Det tror jeg alle kan kjenne seg igjen i, uansett legning og livssituasjon.

Jeg ble også sittende å fundere på den norske tittelen. Kan vi danse i morgen, men ikke i dag? Er det sånn at Georgias skeive må vente på at det skal bli mer akseptert å ikke leve et heteronormativt liv, eller at uansett utvikling skal vi fortsette å danse? Svaret får bli at vi danser, men som vi vil, og ikke etter tradisjonenes pipe. Og at vi danser sammen er viktig, uansett hvem vi er.

 



Din kommentar


Relatert

Årets Skeive filmer

Blogg: - På festivalen kan man se filmer man vanligvis ikke ville få sett, sier festivalleder i Skeive filmer, Bård Ydén, som her trekker frem noen favorittfilmer fra årets program.

«Girl, give me those motherfucking heels!» – Et filmatisk streiftog i drag queen-kulturen

Blogg: I 1990 kastet den legendariske dokumentarfilmen Paris is Burning lys over den afroamerikanske skeive undergrunns-kulturen i New York. 25 år senere er denne scenen igjen aktuell i en ny dokumentarfilm: Kiki.

Tom of Finland

Blogg: Denne uka arrangeres Oslo Fusion International Film Festival på Cinemateket i Oslo, og et av høydepunktene er Tom of Finland (Karukoski, 2017), historien om den finske tegneren som ble et ikon med sine homoerotiske tegninger.


Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Fra politisk pamflett til klassiker

Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag


Fra arkivet

Hvem er jeg? Om far og sønn-forholdet i Scolas «Hva er klokka?»

Z #4 1990: Et førstesideoppslag i avisen Dagbladet satte nylig et spørsmålstegn ved farsrollens eksistens. [...] | kun utdrag

Akademikernerden – intervju med Iver B. Neumann

Z #4 2013: Mange av oss fikk våre nerdeeinteresser i formative år, og falt pladask for noe vi har fortsatt å dyrke resten av livet. Men for noen kommer interessen i voksen alder. Som når en kollega kommer trekkende med en VHS med Star Trek. - Ingen kan komme noen vei med en kunnskapsasse uten å være litt nerdete, mener Iver B. Neumann. | kun utdrag

Og det ble lyd! Om overgangen til lydfilm i Norge

Z #1 2011: Tore Helseth ser på lydfilmens ankomst til Norge, og tar også for seg de to første norske spillefilmer med lyd, Den store barnedåpen (Ibsen 1931) og Fantegutten (Sinding 1932).