Pordenone – festivalen som omskriver filmhistorien

The Silent Man, William S. Hart 1917 The Silent Man, William S. Hart 1917

 

Citizen Iversen har vært på stumfilmfestival, og forteller spennende historier fra filmens barndom i sin 24. rapport fra Ottawa

Hvert år gjør jeg som trekkfuglene, jeg flyr sydover. Høsten senker seg over Ottawa, og jeg setter kursen mot Italia. I den lille nord-italienske byen Pordenone, en drøy time med tog nord for Venezia, finner stumfilmfestivalen Le Giornate del Cinema Muto sted hvert år tidlig i oktober. Stumfilmdagene, som man kan oversette festivalens navn med, er noe mer enn bare en filmfestival. Det er selve møtestedet for alle filmforskere som jobber med tidlig filmhistorie og stumfilmperioden. Det er også møtestedet for filmarkivarer fra hele verden, som sørger for at filmarven bevares og at den finner veien ut til filmentusiaster.

Dette gjør festivalen i Pordenone til en helt spesiell opplevelse. I køen inn til den praktfulle kinoen Cinema Verdi på piazzaen kommer man lett i snakk med filmarkivarer fra hele verden. Om man tar motet til seg kan man også slå av en prat med filmhistorikere som Charles Musser, Richard Abel, Vanessa Toulmin og André Gaudreault. Eller til og med den som inspirerte det hele: Stumfilmentusiasten og filmskaperen Kevin Brownlow.

Oppstart

Cinema Verdi Cinema Verdi

 

Det var fjernsynsserien Hollywood som Brownlow lagde sammen med David Gill i 1980 som ble inspirasjonen til festivalen – og for en hel generasjon av filmelskere og filmarkivarer. I Pordenone var Paolo Cherchi Usai en av de som så serien på fjernsynet. Og sammen med en gjeng venner som alle var filmgale og hadde oppdaget stumfilmen, startet han festivalen i 1982. I løpet av noen få år skulle festivalen få et helt spesielt omdømme som stedet man skulle valfarte til om man ville se de delene av filmhistorien som ellers lå gjemt i utilgjengelige filmarkiv.

Festivalen skulle i løpet av 1980-årene bidra til at filmhistorien ble skrevet om og revidert. Tradisjonelt hadde filmforskere hatt liten tilgang til filmarkivene. Dette fikk store konsekvenser for de som ville skrive filmens historie. Store deler av filmarven var rett og slett ikke tilgjengelig. Den lå på is, nesten bokstavelig talt, i utilgjengelige filmarkiv. Om man ikke tilfeldigvis oppholdt seg i Paris, og kunne frekventere Cinémathèque Française, var det slett ikke lett å se stumfilm før 1980-årene. Arkiv eller filmsamlere tviholdt på nitratfilmene, og var i liten grad interesserte i å vise filmene til folk flest. Eller til filmhistorikere for den saks skyld. En av grunnene til at filmvitenskapen som en ny disiplin gikk i retning av teori var at tilgangen til film var en helt annen på 1970-tallet enn i dag.

På slutten av 1970-årene begynte denne situasjonen å endre seg. Ikke bare fordi VHS-formatet ble lansert, men også fordi filmarkivarer og filmforskere begynte å snakke sammen på en ny måte. Filmhistorikere og filmarkivarer møttes for første gang til en stor konferanse i Brighton i 1978, og interessen fra filmarkivenes side ble vekket. Filmhistorikere begynte å slippe inn i arkivene, uten å betale store summer, og filmarkivarene ble mer interesserte i de perspektivene som filmforskerne kunne bidra med. Det skulle bli begynnelsen på et vakkert vennskap, kan man si med en berømt filmreplikk.

Revisjon av filmhistorien

Daydreams, 1915 Daydreams, Yevgeny Bauer 1915

 

Festivalen i Pordenone kom på det best tenkelige tidspunktet. Kevin Brownlow og David Gills Hollywood-serie hadde vakt stor allmenn interesse verden over, og filmhistorikere og filmarkivarer trengte et sted å møtes i mer avslappede omgivelser enn store arkivarkonferanser. Dermed klarte de unge italienske entusiastene å overtale filmarkiver til å åpne sine hvelv, og den nye tilgangen på filmer førte til at filmhistorien i mange tilfeller ble revidert, supplert eller skrevet om. Et eksempel er filmen i Russland før revolusjonen i 1917.

Det var skrevet lite om filmen i Russland før Sovjetunionen ble et faktum. I beste fall var filmene laget i Russland før revolusjonen et anekdotisk forord til en diskusjon av det geniale ved Sovjet-montasjens regissører. Det var med Eisenstein, Vertov, Pudovkin og Dovsjenko at det hele begynte, sto det i alle historiebøkene. Inntil festivalen i Pordenone i 1989 viste en lang serie før-revolusjonære russiske filmer. Da ble det klart at den før-revolusjonære filmen, med regissøren Yevgeny Bauer i spissen, representerte noe helt unikt i filmsammenheng. Filmene til Bauer var svært annerledes enn de revolusjonære montasje-mesternes klassikere, men likefullt verdifulle, originale og særegne. I dag er det umulig ikke å trekke fram Bauer og den før-revolusjonære filmen om man skal formidle denne delen av filmens historie.

Tidligere serier om nordisk og tysk film før Weimar-ekspresjonismen bidro også til at filmhistorien ble skrevet om og nyansert. I senere år har man ofte fokusert på spesielle serier eller markeringer. Et år ble alt materiale som Dziga Vertov hadde hatt en hånd på vist. I mange år viste man dessuten alle filmene til D. W. Griffith. Noe for spesielt interesserte kan man si, men amerikanske filmhistorikere dro til Italia hver høst. Der fikk de se de Griffith-filmene som ellers var låst ned i filmarkivenes hvelv. Dette gjør at Le Giornate del Cinema Muto er en helt spesiell filmfestival.

Musikalsk akkompagnement

The Lodger, Alfred Hitchcock The Lodger, Alfred Hitchcock 1927

 

Et annet avgjørende trekk ved festivalen i Pordenone er at den har bidratt til å dyrke fram en helt spesiell musikalsk kompetanse. Hver eneste forestilling, hver eneste film, akkompagneres av levende musikk. Som oftest et piano, eller et mindre ensemble, men også større orkestre spiller til filmene. Musikerne er de beste i verden. Ingen kan akkompagnere stumfilm som Neil Brand eller Günther Buchwald, Donald Sosin eller Maud Nelissen, og hvert år vender de tilbake. Ikke bare for å spille selv, men for å lære opp andre musikere. Å gå på en av masterklassene til Antonio Coppola eller Neil Brand er en øreåpnende opplevelse. Filmmusikk blir ikke det samme etter det.

Le Giornate del Cinema Muto har dermed vært mer betydningsfull for filmen enn de fleste andre filmfestivaler. Den har etter hvert fått en lang og ærverdig historie. Selv kom jeg meg ikke til Pordenone før i 1998, men da ble jeg desto sterkere bitt av basillen. I 2019 kunne jeg oppleve min festival nummer 22. Det er årets vakreste eventyr.

Årets festival

The Kid, Charlie Chaplin 1921 The Kid, Charlie Chaplin 1921

 

Årets festival serverte et variert måltid av forskjellige filmserier og spesialvisninger. Hele stumfilmperioden ble dekket. De spektakulære åpnings- og avslutningsfilmene, Charlie Chaplins The Kid (1921) og Alfred Hitchcocks The Lodger (1927), i nyrestaurerte kopier akkompagnert av fullt orkester, rammet inn et variert tilbud av ulike filmretter. Franske og italienske melodramaer fra 1910-tallet, tidlige aktualitetsfilmer, og britiske komedier, ble blandet med spesielle forestillinger av nyoppdagede filmer.

Størst inntrykk gjorde kinesiske Fen Dou (Dongshan Shi, 1932), et trekantdrama fra Shanghai som nylig ble funnet bortgjemt i et arkiv, og en ny versjon av det som regnes som japansk films første virkelige spillefilm. Makino Shozos Chushingura (1910-17) er den første omfattende filmatiseringen av historien om de lojale 47 samuraiene, en av Japans nasjonalfortellinger. Nylig ble en ny kopi av filmen funnet, og ved å kombinere de tre kopiene som nå eksisterer, er filmen nærmere det den var for over hundre år siden enn noen gang siden premieren. Visningen i Pordenone ble akkompagnert av et lite orkester og en fargerik benshi, en filmforteller som forklarte handlingen og spilte med i det som gjerne ble kalt «skygge-dialog», noe som gjorde forestillingen til en helt spesiell og magisk opplevelse.

Europeisk slapstick og kvinnelige komikere

Højt på en kvist, med Pat og Patachon. Lau Lauritzen Sr., Danmark, 1929 Komikerne Pat og Patachon i Højt på en kvist, Lau Lauritzen Sr. 1929

 

Et av hovedtemaene i årets festival var europeisk slapstick. Når ordet slapstick dukker opp i filmlitteraturen er det gjerne de amerikanske komikerne som trekkes fram. Slapstick er Charlie Chaplin og Buster Keaton, Harry Langdon og Harold Lloyd. Men det hele startet i Europa. De amerikanske stumfilmkomikerne var inspirert av europeiske mestere som André Deed og Max Linder. Begge var storstjerner på kino også i Norge ved inngangen til 1910-tallet. Og etter at Chaplin og Keaton og Mack Sennett hadde foredlet den europeiske komikerarven, ble en ny generasjon av europeiske komikere inspirert av amerikanerne. Mest åpenbart i de danske komikerne Fyrtårnet og Bivognen, som under navnene Pat og Patachon var internasjonale storstjerner på 1920-tallet.

I Pordenone fikk vi se en rekke europeiske filmer både før og etter at amerikanerne hadde overtatt føringen i denne komiske genren, og disse filmene ga et spennende innblikk i en universell komisk form som i stumfilmtiden nærmest bølget fram og tilbake over Atlanterhavet, i en dans av inspirasjon og foredling av fysisk humor i USA og Europa. I tilknytning til dette fikk vi også se en lang rekke korte filmer med tidlige europeiske kvinnelige komikere, som Léontine eller Cunégonde, som med sin villsinte anarkistiske humor snudde alle kjønnsroller på hodet. At det fantes så mange kvinnelige komikere i slapstick-genren i filmens første tjue år er kanskje en nyhet for mange, og her trengs åpenbart mer folkeopplysning. Kvinnene var mye villere på kino for hundre år siden enn de er i dag.

Western med William S. Hart

The Aryan, William S. Hart 1916 The Aryan, William S. Hart 1916

 

Westernstjernen og regissøren William S. Hart ble også presentert i full bredde ved årets festival, og det var også en øyeåpner. I 1914 hadde Hart blitt ansatt hos produsenten Thomas Ince, og fire år senere var Hart den fjerde mest populære filmstjernen i USA. Hans filmer er smidd over samme lest, så mønstrene var tydelige når man så et dusin to-aktere, men som westerndramaer er Harts filmer både spennende og nyskapende. William S. Hart spiller nesten alltid skurk, gjerne en banditt som røver banker og diligencer, men under innflytelsen fra en vakker kvinne mildnes røveren og blir snill gutt. Ofte ender imidlertid filmene tragisk. Harts rollefigurer kan ikke inkluderes i det gode selskap på grunn av sin fortid, og han må forlate kvinnen han elsker. I stedet søker han trøst i villmarken. Selvsagt var Harts filmer fulle av klisjéer, men det var i disse filmene de senere så velkjente konvensjonene ble skapt og formet. Samtidig er filmene preget av en type overflaterealisme som gjør dem severdige. Få kan ri som Hart, han er en ekte cowboy, og hans framtoning og ansikt har en særegen karismatisk utstråling.

Norske reklamefilmer

Mary og Douglas eller da Stockholm og Christiania stod på hodet, Oscar Gladtvedt 1924 Mary og Douglas eller da Stockholm og Christiania stod på hodet, Ottar Gladtvet 1924

 

Norge var også representert i år. En lang rekke norske reklamefilmer ble vist som forfilmer eller som del av spesialprogram. På 1920-tallet gikk norsk reklamefilmproduksjon gjennom store endringer, og forskjellige bransjekriger mellom vareprodusenter, for eksempel tobakksvarer, førte til at store summer ble brukt på kinoreklame. Dette ga verdifulle inntekter til regissører, som Ottar Gladtvet, og holdt filmbransjen i live i en vanskelig tid. Klassiske reklamefilmer som Konstabelens drøm (Gladtvet, 1922) eller Hvad Diogenes søkte og fant (O. Trygve Dalseg, 1923) ble vist i egne korte reklamefilmprogram, eller som forfilmer til forskjellige spillefilmer i årets festivalprogram.

Den franske regissøren Jean Grémillons Fyrvokterne

Fyrvokterne (Gardiens de phare), Jean Grémillon 1929 Fyrvokterne (Gardiens de phare), Jean Grémillon 1929

 

Det største høydepunktet i årets festivalprogram var imidlertid for min del Jean Grémillons Fyrvokterne (Gardiens de phare, 1929). Grémillon er i dag kanskje mest kjent for sine filmer fra det sene 1930-tallet og begynnelsen av 1940-årene. Filmer som Hunndjevelen (Gueule d’amour, 1937) og S.O.S. bergingsbåt (Remorques, 1941) regnes gjerne til den såkalte poetiske realismen, og i begge filmene gjør Jean Gabin uforglemmelige tolkninger av menn som rives i stykker av indre følelser og konflikter. Fyrvokterne ligger nærmere den franske filmimpresjonismen, med sin visuelle oppfinnsomhet og spennende optiske effekter og montasjer.

Helt i begynnelsen av Fyrvokterne forlater Yvon og hans far fastlandet. I en måned skal de passe et fyr. Tidevannet og stormene gjør det umulig for dem å forlate fyret i denne perioden, og Yvon lengter allerede etter sin forlovede Marie. Dagen før avreise spaserer Yvon og Marie på stranden. En stor svart hund angriper dem, og den biter Yvon i armen. På den lille klippen der fyret ruver blir det tydelig at Yvon har blitt smittet av rabies. Faren kan ikke gjøre noe. Ingen båt kan hjelpe dem. I stedet blir faren vitne til at sønnen langsomt brytes ned, og forvandles til en besatt villmann.

Fyrvokterne (Gardiens de phare), Jean Grémillon 1929 Fyrvokterne (Gardiens de phare), Jean Grémillon 1929

 

Siste del av Jean Grémillons film er en hallusinatorisk dans der vi kastes mellom tre forskjellige steder i en villsint montasje av bilder. På land forstår Marie og hennes mor at forloveden er alvorlig syk, og vil bli gal dersom han ikke får behandling. Det samme forstår Yvons far, som vet godt at ingen båt kan legge til og hjelpe sønnen. Yvon barrikaderer seg i selve tårnet, og slår ikke på lyset, og dette fører til at et skip nesten går på grunn. Yvons far rives mellom bekymring for sønnen, som han vet er hinsides redning, og skipet som tuter og tuter i stormen. Til slutt slåss far og sønn for livet. Sønnen er som et vilt dyr som også vil drepe faren, og skipet i nød ber om lys. Yvon faller fra tårnet, og skipet reddes når fyrlykten slås på, men Yvons far har måttet ofre sin sønn for å gjøre sin viktige jobb. Grémillions film er en intens tragedie, med et hallusinatorisk billedspråk som ikke ligner på mye annet. Filmmediet blir ikke mer høyoktant enn i filmer som dette.

Som vanlig var Le Giornate del Cinema Muto i Pordenone et smörgåsbord av ulike delikate og sjeldne retter. Vi nøt av nyrestaurerte filmer, som lyste vakrere enn noensinne, men også av sjeldne kopier som ikke var blitt vist på nesten hundre år. Dersom man vil lære om filmens røtter, og mediets første år, er en tur til Italia i oktober den beste måten å skaffe seg kunnskap på. Hver oktober de siste drøye tjue årene har jeg tilbrakt en uke i Pordenone. Jeg lengter allerede etter neste års festival.

 

 



Din kommentar


Relatert

La det bli lys!

Blogg: Thierry Frémaux’s dokumentar Lumière! Eventyret begynner er en poetisk hyllest til filmkunsten som også gir et fascinerende innblikk i filmene til to av filmhistoriens store pionerer.

Verdens første kvinnelige filmregissør gjenoppdages

Blogg: Pamela Green lager dokumentarfilm om verdens første kvinnelige filmskaper. Z har intervjuet henne.

Citizen Iversen på nitratfilmfestival – 19. rapport fra Ottawa

Blogg: Det er ikke bare på grunn av en nerdete teknologisk nostalgi at nitratfilmen i filmkretser og blant historikere og arkivarer har en helt spesiell stilling og aura. Les mer om nitratfilmen i Gunnar Iversens blogg fra filmfestivalen The Nitrate Picture Show.


Fra siste Z

Z-enquete. Tre kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Odd Magnus Grimeland, Fanny Ovesen og Kaveh Tehrani om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Jakten på kortfilm-gullet

Utvalgte favoritter fra de 29 titlene i årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Anmeldt: Norsk kort 2019

Alle kortfilmene fra kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. De fleste omtalene er basert på bare en gangs gjennomsyn av filmen på visningen under Kortfilmfestivalen. | kun utdrag


Fra arkivet

Sommerfilmskolen 1984: ekspresjonisme og film noir

Z #3 1984: Endelig har Norge fått sin egen filmskole! Undervisningen ved skolen begynte i slutten av mai. [...] | kun utdrag

Om trappen, seilduken og Daumier i «Panserkrysseren Potemkin» – Noen refleksjoner omkring en klassiker

Z #2 1986: Enkelte filmer blir bestandig forbundet med en bestemt scene eller sekvens, som blir sett som [...] | kun utdrag

Weirdo, Psycho – en gjennomgang av Dressed to Kill

Z #4 2015: Arnstein Bjørkly "fotfølger" De Palmas stalker-film Dressed to Kill. | kun utdrag