De fem beste historiene om verdens ende

Apokalypsefilm pleide å være spektakulært og lettbent. Nå som vi lever i en strøm av nyheter om klimakrise og polarisert politikk kan det se ut som filmen har fått eksistensiell angst også. Eller er det bare meg?

I år har vi i Norsk filmklubbforbund og Z filmtidsskrift brukt mye tid på å tenke på dommedag og krisetid. Tema for vårt årlige filmseminar er Apokalypse – nå igjen, og gjennom filmer og foredrag ønsker vi å se på hva som skjer med filmen i krisetider.

Det finnes kanskje i overkant mange filmer, serier og bøker om apokalypsen. Men heldigvis er mange av dem skikkelig gode. Her er mine favoritter.

First Reformed, Paul Schrader 2018 First Reformed (2018) Paul Schrader

 

1) First Reformed (2017) Paul Schrader. Film.

Få filmer har gjort meg så euforisk og så deprimert på samme tid som Paul Schraders First Reformed. Ethan Hawke spiller Toller, en forsoffen prest. En dag kommer en ung kvinne i menigheten til ham med et dypt eksistensielt problem: Hun er gravid, og mannen hennes er hellig overbevist om at verden går til helvete, og at de ikke kan bringe et barn inn i verden. 

Hawke må bruke alle sine sjelesørgerevner for å overbevise mannen om å tro på livet, og ikke skade det ufødte barnet. Men samtidig begynner Toller å tvile selv. Hvilken rolle skal en prest ha i krisetider? Er det ikke på tide at noen gjør noe?

First Reformed er en cinematisk fryd som fyller meg med glede over hvor visuelt velkomponert en film kan være. Det er slike historier som er meningen med å sette seg i en kinosal. Det er ikke tilfeldig at tema for årets filmseminar ble valgt rett etter at vi fire som jobber i Filmklubbforbundet hadde sett denne filmen. Verden koker, men slike filmer gir meg troa på at det er i kinosalen vi kan tenne en kollektiv vilje til å gjøre noe med det.

Mad Max: Fury Road. Foto: SF Studios Norge Mad Max: Fury Road. Foto: SF Studios Norge.

 

2) Mad Max: Fury Road (2015) George Miller. Film.

Det fantes en tid da Mad Max-filmene var herlig eskapisme hvor lærkledde landeveiskrigere slåss, og Tina Turner rocket som hersker over sitt post-apokalyptiske samfunn.

Men så skjedde det noe, både med Mad Max, og med sci-fi. Det gikk fra å være gøyalt og tongue in cheek til å bli noe som ikke virker like dystopisk og fjernt lenger. I Fury Road tar Furiosa (Charlize Theron) med seg en håndfull kvinner som blir brukt som slaver for å lage barn, og kjører dem rett ut i ørkenen, på jakt etter the green place.

Fury Road er en to timer lang biljakt der de egentlig bare slåss om ressursene. Vann, bensin og kvinner som kan føde barn er mangelvare, og i ekte filmstil sløser de med ressursene over en lav sko. Det hele er både åndeløst spennende, filmatisk råtøft og tematisk alt for tett på en mulig nært forestående fremtid. Men med en kompanjong som den ordknappe, stoiske Tom Hardy som Mad Max blir bilturen langt bedre.

Severance (2018) Ling Ma

 

3) Severance (2018) Ling Ma. Bok.

Om jeg syns sci-fi har blitt mer virkelighetsnært over årene er det ingenting mot hva som har skjedd med zombie-sjangeren. Men her er jeg usikker på om det er zombiene som har blitt mer woke, eller om det bare er jeg som er hakket nærmere å begynne å hamstre hermetikk.

Etter en spesielt intens fase der jeg og ektefellen spilte oss gjennom Playstation-spillet/egentlig en slags spillefilm The Last of Us fikk jeg et nytt blikk på folk og by rundt meg. Er ikke den damen på trikken litt blek og apatisk? Går det an å klatre opp i lufteanlegget på Carl Berner t-banestasjon? Hvor skal du gjemme deg når zombieapokalypsen inntreffer? Jeg har fus på hovedutlånet av Deichman. Særlig når bøkene snart flytter ut og det bare står igjen et deilig virrvarr av gode utkikkstårn og hemmelige ganger som folk har gjemt seg i siden krigens dager.

The Last of Us ga meg også en ny iver over zombie-sjangeren, og de mange stilige variantene av zombieapokalypsen som har kommet de siste årene, som The Girl with all the Gifts (som slekter mye på The Last of Us, og som vi viser på filmseminaret), Train to Busan (2016, Yeon Sang-ho) og en bok som kom i fjor: Severance av Ling Ma.

Boka handler om Candace som jobber i forlagsbransjen i New York. Hun er barn av kinesiske immigranter, og vi følger henne over tid når verden angripes av et zombie-virus, mens hun fortsetter å gå på jobb i et stadig tommere og mer spøkelsesaktig New York. Historien hopper også tilbake i tid når hun tar turer til Kina for å overvære bokproduksjon på fabrikker der, og hun kjenner på all den tilpasningen hun og foreldrene har vært gjennom siden de selv flyttet fra denne kinesiske provinsen.Hvordan hun nå er helt fremmedgjort fra både landet og arbeiderne der.

Severance lager et uhyre godt stemningsbilde av en verden befestet av zombier, men hvor alt skjer så langsomt at vi fortsetter å gå på jobb, vi fortsetter å oppdatere fotobloggen vår, og vi fortsetter å finne måter å tilpasse oss på, for hva ellers skal vi gjøre?

Jeg skal ikke begi meg ut på noen forklaring på hvorfor zombier er så fascinerende som et bilde på vår tid, det skal Stacey Abbott gjøre på helgas seminar.

Saga (2012–) Brian K. Vaughan og Fiona Staples.

 

4) Saga (2012–) Brian K. Vaughan og Fiona Staples. Tegneserie.

Planetene har kriget med hverandre i en årrekke, og det er ingen fred i sikte. Det er steile fronter mellom de ulike folkeslagene som befolker dette spinnville universet, og de fleste er bare ute etter å utslette hverandre. Helt til Alano og Marko – hun har vinger, han har horn og de kommer fra rivaliserende arter – finner sammen og får et barn. Ingen trodde en slik artsbladning var mulig. Nå er ikke folk bare opptatt av å utslette hverandre. Nå har de også ulike motivasjoner for å drepe barnet.

Tegneserien Saga har kommet med 54 nummer så langt, eller tre mer stuebordsvennlige delux hardback-utgaver. Dette er en nyskapende, fantasifull, visuelt storslagen, episk romopera. Den er leken, men samtidig røft menneskelig. Her er vesener som lever i kriger som har vokst seg stygge og hatefulle over generasjoner, men hvor det fortsatt er nydelige øyeblikk av folk som hjelper hverandre på tvers av konfliktlinjer, og mødre, fedre, robotkongelige og myke, små sel-bønder som tør å drømme og håpe for kommende generasjoner.

Silent Running (1972) Douglas Trumbull

5) Silent Running (1972) Douglas Trumbull. Film.

Jeg startet med en nydelig og sørgmodig spillefilm, og slutter med en også. En ung Bruce Dern spiller den fredelige planteelskende botanisten Freeman Lowell. Han lever på en romstasjon og tar seg av små hager av planter og trær, det kan ikke  lenger gro planter på jorda. Så kommer beskjeden om at det hele må avvikles, og at de må ødelegge drivhushagene. 

Silent Running har en herlig syttitalls-produksjonsdesign, og det er en vakker film med nydelig musikk av Peter Schikele. Men det er også en historie om hva du gjør når ordren om ødeleggelse kommer. Hva skal vi ta vare på for kommende generasjoner, og når er det greit å stoppe opp og si: “Dette. Det gjør vi bare ikke”.

Se og lær mer om apokalypsefilm på filmseminaret som skjer 12. og 13. oktober på Vega scene. Julia Leyda gir både en introduksjon til klimafilm – cli-fi – og et innlegg om klimafilm og humor. Jasper Sharp snakker om japansk cyberpunk og tidligere nevnte Stacey Abbott forteller om zombieapokalypsen etter år 2000.

Vi viser filmene First Reformed, The Girl with all the Gifts, Ghost in the Shell 2: Innocence og Kvinne på krigsstien.

Meld deg på her. Seminaret arrangeres av Norsk filmklubbforbund og Z filmtidsskrift, med støtte fra Norsk filmkritikerlag og Norsk filminstitutt. 



Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Z-enquete. Tre kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Odd Magnus Grimeland, Fanny Ovesen og Kaveh Tehrani om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Jakten på kortfilm-gullet

Utvalgte favoritter fra de 29 titlene i årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Anmeldt: Norsk kort 2019

Alle kortfilmene fra kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. De fleste omtalene er basert på bare en gangs gjennomsyn av filmen på visningen under Kortfilmfestivalen. | kun utdrag


Fra arkivet

Ronin noir – Desillusjonerte menn og falne kvinner i Hideo Goshas føydale Japan

Z #4 2011: Slik westernfilmen har sine underkjente mestere, som Budd Boetticher og Anthony Mann, byr også den erkejapanske chanbarasjangeren («samuraifilm») på begravde skatter som venter på å bli oppdaget. Hideo Gosha er en av disse. | kun utdrag

Gjør som du vil!

Z #2 2014: På 1960-tallet begynte man å anse barn som hele mennesker. Det skulle forandre svensk barnefilm totalt. | kun utdrag

Mad Men og gale (nord)menn

Blogg: av Gry Rustad

Det virker som om Norge er bitt av en Mad Men-basill. Hvorfor? Kan svaret ligge i seriens demokratiserte og polyfoniske – flerstemte - struktur?