Almodovar da og nå, del 2: Smerte og ære

Smerte og ære, Almodóvar 2019. Foto: Norsk Film Distribusjon Smerte og ære, Almodóvar 2019. Foto: Norsk Film Distribusjon

 

I en alder av 70 har den gamle provokatøren laget en enestående melankolsk, poetisk og rørende meditasjon over sitt liv og karriere. 

Det har gått nesten førti år siden Almodóvars første rufsete sex-komedie, og både regissøren og samfunnet rundt ham har endret seg. Almodóvar har gått bort fra de rå, energiske og provokatoriske 80-talls filmene jeg skrev om i Almodóvar da og nå, del 1: Glede og utukt, og frem mot fortsatt dristige, men mer omhyggelige konstruerte og perfekte melodramaer.

I tråd med hva vi har kommet til å forvente fra Almodóvar, er Smerte og ære en vakker og nitidig fotografert juvel av en film, med elegante, fargesprakende dekorer, intrikat handling og et følsomt musikalsk akkompagnement signert Alberto Iglesias. I likhet med hans forrige film Julieta (2016) balanseres stilistisk overflod med en markant tristesse, nøkternhet og tilbakeholdenhet, særlig i skuespillerprestasjonene. I tillegg til å være usedvanlig vakker å se på, er Smerte og ære en dypt personlig tilnærming til den kunstneriske behandlingen av minner, og den transformative kraften film kan inneha.

Smerte og ære, Almodóvar 2019. Foto: Norsk Film Distribusjon Smerte og ære, Almodóvar 2019. Foto: Norsk Film Distribusjon

 

Antonio Banderas spiller Salvador Mallo (et slags anagram av regissørens eget navn), en middelaldrende filmskaper med en rekke smertefulle helserelaterte problemer som hindrer ham i å utøve sitt yrke. De fysiske smertene tar livsgnisten fra ham. Han kan pryde seg med en høy grad av offentlig anerkjennelse for sin filmografi, men frykter at de beste og mest kreative årene i livet ligger bak ham. Vi møter ham i det han hjemsøkes av minner om sin mor og tidlige barndom. Når en av hans tidlige filmer skal restaureres, får dette ham til å både revurdere sitt eget verk, og til å forsøke å løse en gammel konflikt med en av sine tidligere skuespillere.

En av de største gledene i Smerte og ære er å se Antonio Banderas, som Almodóvar har samarbeidet med i mange år, forvandle seg til regissørens alter ego, ikle seg hans manerer, klær og litt pønkete sveis. Banderas var lenge et av Almodóvars viktigste mannlige ansikter, i et filmatisk univers som ellers er kjent for å fronte kvinnelige figurer. Som ung regissør brukte han ham i en rekke banebrytende filmer. I hans – ofte skeive – roller, som i Kjærlighetens matadorer (1986) og Begjærets lov (1987), evnet Banderas å projisere en intenst undertrykt såret maskulinitet.

Da skuespilleren omsider ble en stjerne og flyttet til USA for å være med i en rekke store Hollywood-produksjoner (Assassins, Desperado, The Mask of Zorro …), følte Almodóvar seg “bedratt” – noe han har innrømmet i nyere intervjuer – og nektet å caste Banderas i filmene sine. De to gamle vennene ble først gjenforent i 2011, da med den fantastiske Under huden, en mørk og erotisk thriller inspirert av George Franjus Les Yeux sans visage. Om noen har vært i tvil om Banderas’ talent, er Under huden bevis på den intense og mørke magnetismen han evner å utstråle foran Almodóvars kamera. Og kanskje det er nettopp fordi vi er vant til å se den karismatiske Banderas i mer fysiske roller at hans kontrollerte, introverte gestalting av den eldre, fysisk reduserte og deprimerte regissøren i Smerte og ære blir desto mer gripende.

Smerte og ære, Almodóvar 2019. Foto: Norsk Film Distribusjon Smerte og ære, Almodóvar 2019. Foto: Norsk Film Distribusjon

 

En av Smerte og æres narrative tråder involverer Salvadors forsøk på å reetablere et vennskapelig forhold til skuespilleren Alberto, hvis heroinpåvirkede prestasjon i en av Salvadors filmer skapte en splittelse mellom dem. Sett fra Salvadors nåtidige, mildere og livstrette blikk bidrar imidlertid denne skuespillerprestasjonen til å gjøre filmen rikere. For en artist som liker å utøve kontroll, er dette en paradoksal innrømmelse – en fatalistisk erkjennelse av at et kunstverk lever sitt eget liv, uavhengig av skaperens opprinnelige intensjoner.

Salvador prøver heroin sammen med Alberto med en nonchalant nysgjerrighet, muligens i sympati med sin gamle venn, muligens fordi han har gitt opp livet og ikke lenger har noe å tape. Stoffet, som Salvador snart begynner å handle på gata, bedøver hans fysiske smerter, og forsterker hans noe morbide tilbaketrekning fra livet og fordypning i minner fra fortiden.

Smerte og æres fortelling følger en sakte sirkulær bevegelse mellom fortid og nåtid, og det er uklart om Salvadors dypdykk i egne erindringer fungerer som en nostalgisk tilflukt til et varmere, mer primalt livsstadium eller som en kilde til selvransakelse.

Barndomstiden på den spanske landsbygda på 50-tallet skildres som et varmt, solfylt sted, fylt av rennende vann, jord og vind. Den nedstrippede hulen som blir familiens bolig er bakteppet for hans oppvekst sammen med moren, spilt av Penelope Cruz, og for hans seksuelle og estetiske oppvåkning.

 

Smerte og ære, Almodóvar 2019. Foto: Norsk Film Distribusjon Smerte og ære, Almodóvar 2019. Foto: Norsk Film Distribusjon

 

I en særdeles vakker scene faller varme solstråler gjennom en luke i taket, ned på hvite, bølgende kalkvegger og på en guddommelig, naken mannlig kropp som skaper en dyp uro hos den unge Salvador. I dette, en slags urscene som blander estetisk nytelse og fysisk utløsning, finner vi muligens de første spirene som vil lede Salvador mot en karriere som artist. Men de gryende følelsene som vekkes til live leder også – om enn på en indirekte måte – mot en traumatisk separasjon fra moren, som sender ham bort fra familiehjemmet og til et presteseminar, den eneste formen for skolegang som var åpen for en fattig familie.

Barndommens lyse intensitet står i kontrast til nåtiden, som preges av alderdom og fysisk forfall. Sykdom og kronisk smerte kan være vanskelig å representere visuelt. Almodóvar løser dette i en slående animert sekvens – bokstavelig talt en radiografi av regissørens indre – signert den visuelle artisten Juan Gatti, som har laget Almodóvars mest kjente åpningstitler. Med en estetikk inspirert av radiologisk bildediagnostikk og medisinsk anatomi blir tinnitus, ryggsmerter, migrene, angst og depresjon til glødende linjer innenfor lysende kroppskonturer og fysiologiske systemer.

Nåtidens dekorer og kostymer er også proppet med sterke primærfarger, men lyset besitter et skjærende og kjølig preg. I motsetning til barndomsminnene, som bugner av sollys, luft og vann, er det flere innendørsscener, blant annet i Salvadors leilighet, der han ofte ligger i mørket, i et forsøk på å avverge de verste migreneanfallene.

Smerte og ære, Almodóvar 2019. Foto: Norsk Film Distribusjon Smerte og ære, Almodóvar 2019. Foto: Norsk Film Distribusjon

 

Almodóvars egen leilighet brukes som dekor i filmen, og det er gripende å se Antonio Banderas som Salvador i denne settingen. Leiligheten er full av kostbare kunstobjekter – regissøren har gjennom hele livet samlet på kunstverk – og virker som besjelet av fortidens ånd. At så mye tristesse og smerte kan eksistere i en verden så gjennomsyret av farge skaper en dissonans: Den vitale energien i dekoren blir som en påminnelse om alt som er blitt tapt.

Almodóvar anvendte denne særegne kombinasjonen av slående estetikk med en mer melankolsk tone i sin forrige film Julieta (2016), en studie i hvordan uforløste traumer preger en mor-datter relasjon gjennom livet. I likhet med hovedpersonen i Julieta er Smerte og æres Salvador oppslukt av sin egen sorg, og fordyper seg på patologisk vis i fortiden. Veien ut av denne depresjonen går via artistens egen transformative, kreative kraft. Ved å gjenfortelle sin historie i kunstnerisk form, begynner Salvador å akseptere tidens tann. Det er her gjenfortellingen endrer karakter fra nostalgisk flukt, til terapeutisk behandling og kunstnerisk inspirasjon.

Som ofte hos Almodóvar finner vi en fortelling inn i fortellingen. Når skuespilleren Alberto insisterer på å spille Salvadors selvbiografiske monolog “Avhengighet” på en teaterscene, begynner den kreative gjenfortellingen av fortiden å få en forsonende effekt på Salvador. Teksten levendegjør Salvadors første filmatiske minner og ville første år som regissør, da han bugnet av kreativitet – samtidig som han privat led av kjærestens kamp mot heroinavhengighet. Når Salvadors gamle elsker Federico kjenner seg igjen i stykket, og tar kontakt, blir gjenforeningen en anledning for Salvador til å kjenne på at tidens tann ikke bare er destruktiv.

Smerte og ære, Almodóvar 2019. Foto: Norsk Film Distribusjon Smerte og ære, Almodóvar 2019. Foto: Norsk Film Distribusjon

 

Julieta Serrano, som Almodóvar castet i en rekke filmer på 80-tallet, opptrer i filmen som regissørens aldrende og fysisk reduserte mor i nåtiden. Mor og sønn, nå i voksen alder, har en rekke ærlige samtaler, og filmen takler også Salvadors sorg over hennes død. I en scene på et sykehus, forteller hun om en drøm der en tidligere bekjent fra landsbygda hjemsøkte henne som spøkelse. Hun forbyr ham også fra å bruke henne og andre ekte mennesker i en film (“Jeg er ikke glad i auto-fiksjon”, sier hun indignert). Det er noe både komisk og rørende ved hennes frykt for å bli framstilt feilaktig. Morsskikkelser er tilbakevendende i hele Almodóvars filmografi, og finnes i alle registre – fra den psykotisk strenge og religiøse til den pragmatiske, kjærlige og sorgfulle. I denne inkarnasjonen trer moren frem som en lettere gretten kritiker av regissøren og hans verk. Almodóvars egen mor døde noen få måneder etter hans hyllest til henne, Alt om min mor, hadde premiere under filmfestivalen i Cannes.

Smerte og ære har blitt utropt som Almodóvars 8 ½, og den besitter sannelig en del fellestrekk med Fellinis verk. Den er et enestående flettverk av film og virkelighet, minner og fantasi, sorg og erotikk, patos og humor. Det er stor kunst, flettet sammen fra livets stoff, som viser oss den transformative, kreative kraften av filmskaping.

 



1 kommentar

  1. Helencax sier:

    Hallo.

    Hvor kan jeg laste ned XEvil for gratis på nettstedet ditt?
    Fikk beskjed fra din Støtte. XEvil er virkelig det beste programmet for captcha løse, men jeg trenger siste versjon av den.

    Takk.

Din kommentar


Relatert

Almodovar da og nå, del 1: Glede og utukt

Blogg: Før han ble en auteur-superstjerne, var Almodóvar kjent som en sexy provokatør. I denne teksten ser vi på hans 80-talls filmer. Neste uke hopper vi 30 år frem i tid til hans sjelfulle selvbiografiske mesterverk Smerte og ære.

Machomenn, myke helter og tøffe kvinnfolk – kjønnsroller i nyere spansk film

Z #4 1994: Det er noe med de spanske filmene vi har blitt presentert for de siste åra. Noe med [...] | kun utdrag

Carlos Saura: Spanias borgerlige anarkist

Z #4 1983: Den spanske filmregissør Luis Buñuel døde i Mexico i sommer. Som seg hør og bør omtales [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Fra politisk pamflett til klassiker

Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag


Fra arkivet

«I begynnelsen var Filmen, og Filmen var hos Godard, og Filmen var…Godard.»

Z #1 1984: Ovennevnte sitat er en formulering som verserte i hodet på vår utsendte da han overvar Jean-Luc [...] | kun utdrag

Absolutt pang pang? Om krig og dataspill

Z #1 2014: Er krigsspill i seg selv problematiske, eller kan sjangeren også utvikle spillerens evne til innlevelse og refleksjon? Med utgangspunkt i et seminar om krig og dataspill, avholdt under Movies on War-festivalen på Elverum, presenteres her noen aktuelle problemstillinger knyttet til krig og dataspill.

Evas døtre – om kvinnefilmfestivalen i Creteil ’93 og om feministisk film

Z #4 1993: Hva er nå denne helvetes kvinnefilmen? Annet enn mas og kjas over hvor fælt vi har det alle [...] | kun utdrag