Morsom og dødelig seriøs

Barn, Dag Johan Haugerud 2019. Foto: Arthaus Barn, Dag Johan Haugerud 2019. Foto: Arthaus

 

Dag Johan Haugeruds Barn er en film som går under huden på den norske samfunnsdebatten.

Jeg hadde ganske høye forventninger da jeg gikk for å se Dag Johan Haugeruds nye film Barn. Etter å ha fulgt Haugeruds karriere gjennom bøker og bemerkelsesverdige kortfilmer, samt den egenartede kinofilmen Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta, opplevde jeg at filmkarrieren hans gjorde et gigantisk byks fremover med spillefilmen Som du ser meg i 2012. Filmen gjorde da også rent bord ved utdelingen av både Kanonprisen (Kosmorama i Trondheim) og Amandaprisen i 2013. I 2014 kom så filmen Det er meg du vil ha, etter min mening den beste norske kinofilmen det året, tross at den bare hadde en lengde på drøye 50 minutter. Her gjorde Andrea Bræin Hovig en av sine aller beste roller, en lærer som hadde et erotisk forhold til sin unge elev.

Med Barn er Haugerud tilbake i fullt spillefilmformat og gjenbruker et knippe av de samme skuespillerne som har fulgt ham gjennom flere filmer. Først og fremst Henriette Steenstrup, som også spilte i Origamijenta og Som du ser meg, men også Bræin Hovig, Anne Marit Jacobsen og Jan Gunnar Røise med flere.

Barn, Dag Johan Haugerud 2019. Foto: Arthaus Barn, Dag Johan Haugerud 2019. Foto: Arthaus

 

Barn forteller historien om et barn som skader et annet barn, fatalt, på skolen og hvilke konsekvenser dette får for barna, for familiene, for skolen, lærerne og samfunnet for øvrig. At barnet som skades er sønn av en fremstående FrP-politiker, og den som forårsaker skaden er datter av en kjent Arbeiderparti-politiker, setter hele historien i et større perspektiv. Gjennom denne hendelsen klarer Haugerud kunststykket å gi et ganske omfattende bilde av aktuelle utviklingstrekk i det norske samfunnet og av menneskene som lever oppi dette.

Filmen har egentlig ingen klar hovedperson, selv om Henriette Steenstrups rolle er den mest sentrale i filmen. Hun spiller rektor på skolen der ulykken, om det er en ulykke, finner sted. Og hun spiller rollen veldig bra. Steenstrup er ofte å finne i mer høyrøstede roller, men her er skuespillet ganske nedpå og viser dermed skuespillerens store spennvidde. Også de øvrige skuespillerne gjør gode rollefigurer, Trine Wiggen som nestleder på skolen, Jan Gunnar Røise som rektors bror og Anne Marit Jacobsen som deres mor, Torbjørn Harr som enslig far til det skadde barnet. Andrea Bræin Hovig og Hans Olav Brenner er foreldrene til Lykke, det uheldige barnet som forårsaket skaden. Sistnevnte for øvrig overbevisende spilt av Ella Øverbye. Også de mindre rollene spilles godt. Skuespillerne framstår ofte annerledes enn jeg har sett dem i andre roller, og jeg tenker at vi har å gjøre med en regissør som har en usedvanlig god kommunikasjon med sine skuespillere.

Barn, Dag Johan Haugerud 2019. Foto: Arthaus Barn, Dag Johan Haugerud 2019. Foto: Arthaus

 

Filmen har en dvelende stil, men oppleves likevel ikke som langtekkelig. Allerede fortekstene, en slags grafiske bilder på en bunn som skifter farge og som tilslutt glir over i bildet av en fotballbane, setter stemningen. Her er vi kommet inn i kjernen av det norske samfunnet. Institusjonen som skal forme nasjonens fremtid, eller rettere sagt de unge, de som er fremtiden. Og i det institusjonaliserte samfunnet er det mange og motstridende krav som skal oppfylles. Foreldre, besteforeldre, politikere og lærere skal alle ha et ord med i laget, men ingen kjenner fremtiden og de eldre kjenner knapt samtiden som de unge vokser opp i.

Filmen har mye velskrevet dialog og er til tider svært morsom, samtidig som filmen forholder seg seriøst til temaene den tar opp. Musikken er for en stor del komponert av den franske komponisten Arnaud Fleurent-Didier, som Haugerud også samarbeidet med på Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta. Den understreker ikke handlingen, slik filmmusikk ofte gjør, men kommer inn og utfyller filmen i de rolige dialogløse scenene Haugerud legger inn for å understreke tematikken, skape stemning og rom for ettertanke. Veldig virkningsfullt synes jeg.

Filmen inntar et samfunnskritisk perspektiv, men det lar seg ikke uten videre plassere langs den klassiske høyre/venstre-aksen. Både Frp-ere og Ap-ere skildres med all sin menneskelighet, med styrker og svakheter. Dette er også en film der en av hovedkarakterene er homofil, helt uten at det lages noe spesielt poeng ut av dette. En av filmens karakterer med annen etnisk bakgrunn, men umiskjennelig norsk, overbevisende spilt av Selome Emnetu, får heller ingen særbehandling av regissøren.

Barn, Dag Johan Haugerud 2019. Foto: Arthaus Barn, Dag Johan Haugerud 2019. Foto: Arthaus

 

I en scene jeg opplever som veldig vellykket, takler en av lærerne litt «uanstendig» skribling på tavla ved å spøke dette bort på en «kul» måte. En lærerpraktikant, svensk riktignok, tar opp dette og argumenterer godt for at dette heller burde vært tatt opp på en seriøs måte og at læreren skulle ha sagt klart ifra at slikt ikke kan tolereres. Praktikanten spilles for øvrig med stor innlevelse av den svenske skuespilleren Adam Pålsson, kjent fra Broen og en rekke andre TV-serier.

Barn er en film som viser stor kjærlighet for sine rollefigurer selv om de utleveres med alle sine styrker og svakheter. Jeg opplever den delvis også som et oppgjør med politisk korrekthet og med drømmen om at menneskeliv kan leves helt uten farer og risiko. At bare skolen og samfunnet passer på og gjør de rette tingene så kan alle leve lykkelig. Mye av handlingen i filmen skildrer nettopp de situasjoner der klisjeene ikke stemmer, der folk ikke gjør det de «burde» gjøre, ikke tar de «rette» valgene. Kanskje det er nettopp da de lever autentiske liv? Jeg opplever at et av spørsmålene filmen stiller er hvordan et samfunn kan åpne for mangfoldet i hvert enkelt menneske uten å bryte sammen som samfunn.

Barn føles som en film i rett tid for en tid med skolemassakrer og terrorangrep, med gale ledere i storpolitikken og med økt polarisering i den norske, politiske andedammen. Den fortjener definitivt et stort publikum i vårt lille land.



Din kommentar


Relatert

WOW, FILMEN JEG VIL HA!

Blogg: Med filmen Det er meg du vil ha skriver Dag Johan Haugerud seg inn som en ener i den norske filmhistorien og Andrea Bræin Hovig gjør tidenes mest troverdige rolletolkning i norsk film.

Lite nabolandsfilm på kinoer i Norden

Blogg: Representanter for de fem nordiske land møttes nylig til et seminar om nordisk film på Voksenåsen i Oslo. Utgangspunktet var at alle de nordiske land har få filmer fra sine naboland på kino.

”1001 gram” – et veloverveid Hamer-verk

Blogg: Noen tanker rundt Bent Hamers kinoaktuelle film 1001 gram, norsk filmpolitikk og livet sånn generelt i ukens Z-blogg.


Fra siste Z

En ny verdensomspennende filmindustri fra Kina

Kina lager nå like mange filmer årlig som USA. Men hva slags filmer lager de? Og hvilke produksjonsforhold har de i et land preget av både kommunisme, filmsensur og kapitalisme? | kun utdrag

Jia Zhangke: Urokråke og samfunnsrefser

Jia Zhangke er ikke redd for å vise fram problemene i dagens kinesiske samfunn. Det har gitt ham mye motstand. Her er et dypdykk inn i hvordan Jias filmer viser et helt annet Kina enn det myndighetene vil du skal se. | kun utdrag

Å gå på kino i Kina

Hva kan en vanlig tilskuer forvente å se på kino i Kina?


Fra arkivet

Intergalaktisk lapskaus – science fiction-filmen i Hollywood på 90-tallet

Z #4 1998: De bråker mye, men sier lite, de nye filmene fra Hollywoods verdensrom. Mens vi venter på de nye [...] | kun utdrag

Rumensk språk – som skapt for humor og poesi

Z #4 2016: Rumensk er et rikt og morsomt, ja på en måte «begivenhetsrikt» språk, i den forstand at det rommer spor av landets historie, har mange spenstige uttrykk og ikke minst en «tøyelighet» som gir gode muligheter for både hverdagspoesi og humor. | kun utdrag

Levende bilder i Norge – Et film- og fjernsynshistorisk prosjekt

Z #3 1990: Senhøstes 1989 ga Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) klarsignal til å støtte [...] | kun utdrag