Almodovar da og nå, del 1: Glede og utukt

Kjærlighetens matadorer, Almodóvar 1986 Kjærlighetens matadorer, Almodóvar 1986

 

Før han ble en auteur-superstjerne, var Almodóvar kjent som en sexy provokatør. I denne teksten ser vi på hans 80-talls filmer. Neste uke hopper vi 30 år frem i tid til hans sjelfulle selvbiografiske mesterverk Smerte og ære

Å se en Almodóvar-film er en altoppslukende opplevelse. Allerede fra de første slående tittel-sekvensene blir vi dratt inn i et unikt univers, gjennomsyret av fargen rød, full av overskridelse, seksuell dristighet, vold og klassisk melodrama. Det er et spennende og fargerikt univers fylt med kjoler, hæler og dødelige våpen. Hans komplekse intriger involverer homofile, transpersoner, heterofile og kvinner, derunder mange mødre. Verdenene han skaper har alle Almodóvars unike signatur og stil, og har inspirert mange filmskapere.

Almodóvar lagde sin første film i 1980, men slo definitivt gjennom internasjonalt i 1988 med Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd, som ble nominert til Oscar. Gjennom 90- og 2000-tallet befestet han sin status som en av verdens fremste kunstfilm-regissører, og ble et slags ikon for den subversive og estetiserende europeiske auteur-filmen.

Pepi, Luci, Bom, Almodóvar 1980 Pepi, Luci, Bom, Almodóvar 1980

 

Men da en ung Pedro Almodóvar begynte å lage eksperimentelle super 8-kortfilmer på 70-tallet, var han “bare” en skeiv, selvlært multikunstner. Han var en aktiv figur i La Movida Madrileña, den hedonistiske motkulturelle bevegelsen med fokus på seksuell frigjøring i kjølvannet av Francos død. På dagtid jobbet Almodóvar for et telefonselskap; om natten lagde han tegninger for undergrunns-magasiner, skrev en biografi om en fiktiv pornostjerne og sang i drag-kostyme i et punkband. Kortfilmene han lagde ble gjerne både skutt og vist samme dag, med visninger på puber, eller fester i private bakgårder. Det hendte, når lydbåndet ikke fungerte, at han måtte spille ut dialogene selv, noe som må ha vært nokså festlig. Det var antageligvis en del dop involvert.

Ut fra disse erfaringene springer hans første spillefilm, Pepi, Luci, Bom (1980) med blant annet Carmen Maura, en skuespillerinne som han arbeidet mye med, i en av hovedrollene. I likhet med mange tidlige Almodóvar-filmer er dette en lavbudsjetts-, vill og camp sex-komedie med mye rå energi, dop og sex. Tre ellers ulike kvinner allierer seg med hverandre: den late arvingen Pepi, husmoren Luci og den lesbiske punkeren Bom. De deler en felles forakt for en voldelig, macho politimann. Han er gift med Luci, og har voldtatt Pepi. Pepi ergrer seg over voldtekten og er lysten på hevn – men mest av økonomiske årsaker, siden hun hadde tenkt å selge bort sin jomfrudom til en høy pris.

Pepi, Luci og Bom er blant annet beryktet for en scene der Luci mottar en golden shower av Bom – hjemme i stua, under et strikkekurs. I en annen scene arrangeres det en penismåling-konkurranse (“General erections”) på en bakgårdsfest. Vinneren får lov til å velge en seksuell akt, og gjøre den med hvem han vil på festen. Men ikke minst, så inkluderer filmen en rekke skeive og bifile karakterer som enten lever eller ikke lever ut sin seksualitet.

Pepi, Luci, Bom, Almodóvar 1980 Pepi, Luci, Bom, Almodóvar 1980

 

Det må ha vært noe revolusjonerende med en slik løssluppen tilnærming til seksualitet på film i et ellers ganske konservativt samfunn. Almodóvar hadde som hensikt å provosere, og i 1983 kom han med det som kanskje bør anses som den definitive nonne-komedien. Mørkets søstre er et hakk mørkere og mer subversiv enn debutfilmen, men også skandaløst morsom. En kabaretsanger søker tilflukt fra politiet i et kloster etter at kjæresten hennes tar en overdose. Klosteret viser seg å være bebodd av en gjeng nonner dopet på heroin og LSD, som kaller hverandre “Søster Rotte” og “Søster Slange”, har en tiger som kjæledyr, og skriver romantiske kiosknoveller i det skjulte. Overhodet på klosteret, abbedissen, forelsker seg i kabaretsangeren, og lager samtidig en plan om å redde klosteret fra økonomisk ruin – “for at alle narkomane og horene endelig skal få mulighet til å komme tilbake”.

I likhet med Pepi, Luci og Bom, har Mørkets søstre en ganske løs fortellerstruktur: Den baserer seg i stedet på å levere flust av skandaløse og noe surrealistiske vitser i et halsbrekkende tempo. Visuelt har begge to et kornete, lavbudsjettspreg, og slekter mer på John Waters og Andy Warhol enn de nøye, visuelt polerte filmene til auteuren Almodóvar slik vi kjenner ham i dag.

Som ofte hos Almodóvar oppløses også de vanlige kjønnsmønstrene: Han lager en absurd komedie med disse lesbiske nonnene uten å erotisere dem. Det noe overfladiske karaktergalleriet av kvinner dekker et helt register av følelser og forhold, uavhengig av de mer perifere mannlige karakterene: Samhold og søsterskap, lyst, opportunisme og sjalusi. Til tross for sin mange løse tråder og komiske lettbeinthet har filmen også en melankolsk undertone. Abbedissen blir en slags tragisk skikkelse, et offer for heroinavhengighet og umulig kjærlighet.

Mørkets søstre, Almodóvar 1983 Mørkets søstre, Almodóvar 1983

 

Utover 80-tallet vil Almodóvar etterhvert befeste sitt omdømme som sexy provokatør, men modner også en del som regissør. Vi finner fortsatt den lekne og rå overskridende energien som fort ble hans varemerke. Men Kjærlighetens matadorer (1986) og Begjærets lov (1987) bevitner om en ambisiøs filmkunstner som flekser sine stilistiske muskler. Filmene blir mindre naturalistiske og kornete, og mer elegante og kontrollerte – mindre John Waters, mer Douglas Sirk og Alfred Hitchcock. I disse filmene møter vi Almodóvar slik vi kjenner ham: En stilist, som skaper en total audiovisuell opplevelse, gjennom en nitidig organisering av fargesprakende dekorer, kostymer og lyssetting (i likhet med sin britiske kollega Peter Greenaway, som lagde filmer omtrent samtidig).

Kjærlighetens matadorer beveger seg i et noe mørkere terreng enn Almodóvars forrige filmer. Den smykker seg med en smørbrødliste av seksuelle tabuer, som skildres etter tur på en nokså eksplisitt måte: Voyeurisme, fetisjisme, sadistiske drap, masochisme, voldtekt, og, ikke minst, nekrofili.

Filmen er en mørk, hitchcockiansk thriller der en ung tyrefekter – Ángel, spilt av Antonio Banderas – prøver å begå en voldtekt og påta seg drap han ikke har begått for å bevise sin maskulinitet overfor sin mentor. Hans mentor har på sin side mørke nekrofile drifter, og føler seg tiltrukket av en vakker morderisk kvinne med en fetisj for tyrefekting. Paul Verhoeven deler utvilsomt noen av Almodóvars fascinasjoner – derunder Hitchcock, overskridende volds- og sexskildringer og sterke kvinneskikkelser. I sin Basic Instinct ser han ut til å ha hentet direkte inspirasjon fra åpningen av Kjærlighetens matadorer, der en femme fatale dreper en mann med en hårnål under samleie. (Det skal heller ikke ses bort fra at Michelles reaksjon på egen voldtekt i Elle kan ha blitt inspirert av de mange kvinnene i Almodóvars filmografi som nekter å bli redusert til offerrollen, og tar kontroll over deres egen situasjon på kjølig, pragmatisk vis).

Kjærlighetens matadorer, Almodóvar 1986 Kjærlighetens matadorer, Almodóvar 1986

 

I tillegg til den økte interessen for stil – vakre dekorer, skimrende tyrefekter-kostymer, rødfargen som går igjen i nesten hver eneste innstilling – signaliserer Kjærlighetens matadorer en interessant omdreining mot en mer subtil refleksjon rundt filmmediet, seksualitet og vold.

Seksualitet er ikke lenger en frigjørende, vital kraft som trenger å komme til uttrykk, men noe farligere og mer komplekst. Begjæret, eros, går hånd i hånd med sitt motstykke, dødsdriften thanatos. Begjæret som søker sitt motstykke blir per natur aldri helt tilfredsstilt, og dette skaper en dyp eksistensiell smerte.

I filmens anslag ser vi tyrefekteren Diego onanere foran TV-skjermen til en rekke sammenklipte grusomme voldsscener. I de kornete VHS-bildene, som ser ut til å være hentet ut fra giallo-filmer, kappes vakre kvinner opp og skjæres i biter. Med dette stiller Almodóvar spørsmål til vårt eget voyeuristiske forhold til estetiseringen av vold. Diegos nekrofile, og muligens misogyne drift mot destruksjonen av vakre kropper, blir bare et overdrevet eksempel på en morbid tendens vi ser i kulturen forøvrig. Samtidig virker det som om Almodóvar skildrer den nekrofile Diego, og Maria, filmens femme fatale, fra perspektivet til en medskyldig, ikke en dommer. I filmens siste scene (spoiler alert!) ligger de to døde, nakne og i full omfavnelse. “Det er bedre på denne måten”, kommenterer den homofile politimannen som oppdager dem. “Jeg har aldri sett noen se så lykkelig ut.”

Kjærlighetens matadorer, Almodóvar 1986 Kjærlighetens matadorer, Almodóvar 1986

 

I Screening Sex, bruker medieforskeren Linda Williams Kjærlighetens matadorer som et eksempel på en vending i den europeiske kunstfilmens skildring av seksualitet fra noe ekspressivt og frigjørende, mot noe mer komplekst og mangfoldig:

“But here we encounter an important difference between the eighties and the seventies. Where a director like Almodóvar can make films that offer a compendium of perversions, and the on/scenity of these proves central to his work, his diverse sexual representations are not viewed, as they might have been viewed in the sixties and seventies, as liberations of formerly repressed sexual minorities. This a major difference between the generation today working “in the realm of the senses” and that of Oshima or Bernardo Bertolucci. Almodóvar is not likely to believe that the mere expression of the diverse sexual predilections will be automatically liberatory. Indeed since the eighties art film directors face the much more difficult task of representing sex beyond the older dynamic of repression and release – beyond the language of revolution with which it had so long been associated.”

Mørkets søstre, Almodóvar 1983 Mørkets søstre, Almodóvar 1983

 

Med en karriere på 40 år, og over 20 filmer, har Almodovar siden sine første frenetiske dager modnet veldig som regissør. Siden sent 80-tall har hans verk beveget seg bort fra slike upolerte, energiske og provokatoriske filmer, frem mot de fortsatt dristige, men mer omhyggelig konstruerte og perfekte melodramaene som anses som hans mesterverk: Alt om min mor (1999) og Snakk med henne (2002).

Den dop-konsumerende, skeive provokatøren fra 80-tallet er blitt en eldre mann. I en alder av 70 ser Almodóvar nå tilbake på sitt tidligere liv og karriere i den selvbiografiske filmen Smerte og ære (2019). Neste uke ser vi på filmen som er blitt omtalt som hans 8 ½ –  et enestående melankolsk, poetisk og rørende verk, som vitner om en dyp refleksjon rundt tidens tann og egen fysisk dødelighet.

 



Din kommentar


Relatert

Almodovar da og nå, del 2: Smerte og ære

Blogg: I en alder av 70 har den gamle provokatøren laget en enestående melankolsk, poetisk og rørende meditasjon over sitt liv og karriere.

Årets Skeive filmer

Blogg: - På festivalen kan man se filmer man vanligvis ikke ville få sett, sier festivalleder i Skeive filmer, Bård Ydén, som her trekker frem noen favorittfilmer fra årets program.

«Girl, give me those motherfucking heels!» – Et filmatisk streiftog i drag queen-kulturen

Blogg: I 1990 kastet den legendariske dokumentarfilmen Paris is Burning lys over den afroamerikanske skeive undergrunns-kulturen i New York. 25 år senere er denne scenen igjen aktuell i en ny dokumentarfilm: Kiki.


Fra siste Z

Z-enquete. Tre kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Odd Magnus Grimeland, Fanny Ovesen og Kaveh Tehrani om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Jakten på kortfilm-gullet

Utvalgte favoritter fra de 29 titlene i årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Anmeldt: Norsk kort 2019

Alle kortfilmene fra kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. De fleste omtalene er basert på bare en gangs gjennomsyn av filmen på visningen under Kortfilmfestivalen. | kun utdrag


Fra arkivet

Å gripe virkeligheten – Norsk dokumentarfilm anno 2014

Z #3 2014: Dokumentarfilm handler om å gripe virkeligheten. Med bilder, ord og lyd fanger man inn deler av vår mangfoldige verden, og gjør disse delene forståelige. Slik at vi kan begripe dem, og slik at vi kan bli grepet; av stemmer, mennesker, historier og argumenter. | kun utdrag

Sveits har penger, men ikke til film

Z #5 1986: Bruno Moll intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Mange barnefilmkonsulenter

Z #2 1994: Et utslag av den offentlige satsingen på barn og medier er opprettelsen av egne stillinger med [...] | kun utdrag