Lærde nerder

Booksmart, Olivia Wilde, 2019. Foto: SF Studios.

 

De morsomste og mest solide filmene for tida handler om boksmarte, veslevoksne tenåringsjenter som baler med å finne ut hvem de er.

Det er få miljø som har så klare troper og arketyper på film som high school. Ungdommene spilles av plettfrie skuespillere langt oppi tjueåra, du kan umiddelbart skille mellom jocks, nerds, cheerleaders og theatre kids, og på papiret virker dette som et forutsigbart univers som snart må være ferdigfortalt.

Men nei, det amerikanske skolesystemet viser seg å være perfekt setting for tre av de fineste og mest kritikerroste filmene som har kommet de siste årene: Lady Bird (2017), Eighth Grade (2018) og Booksmart (2019).

Den nyeste av disse ligger tettest på high school-filmsjangeren. Venninnene Molly (Beanie Feldstein) og Amy (Kaitlyn Dever) har sin siste dag på high school. De har jobbet beinhardt og fått kjempekarakterer, men får bakoversveis når det viser seg at det har alle andre også. Og de andre har hatt det moro underveis i tillegg.

Molly blir rasende. For en flink pike som skal prestere maks er det bare én løsning: Her gjelder det å finne en skikkelig fest før morgendagens avslutningssermoni.

På tide å bryte noen regler

At premisset i Booksmart ikke er spesielt originalt er ikke noe problem. At plottet er underordnet gir hovedkarakterene tid til konstant banter, og den energiske måten Feldstein og Dever fyrer hverandre opp er hjertet i filmen. Både når de riffer mot hverandre i en ertende tone, men også rutinene de går inn i når de møtes i dance-off hvor bare de kan høre musikken, eller når de ser hverandre i festpynta modus, og går inn i en agressiv komplimentssirkel («Who allowed you be this beautiful? Who allowed you to take my breath away?»). Om du misliker replikkrytmen i Gilmore Girls, er ikke dette en film for deg.

Beanie Feldstein er til å spise opp som den snusfornuftige elevrådspresidenten som har bilde av Michelle Obama og høyesterettsdommer Ruth Bader Ginsburg hengende på jenterommet. Molly er et naturtalent på skolens debattlag, hun vet hun har det i kjeften, og hun tar det for gitt at hun er bedre enn alle andre.

Kaitlyn Dever spiller den mer sobre Amy som skal redde verden og som er åpent lesbisk, men som ikke ser på noe av det som en big deal. Dever får vise frem god komisk timing, men også en mer finstemt spillestil når hun havner utenfor komfortsonen og skal gjennom de uhyre kleine øyeblikkene som oppstår på tenåringsfest.

Så kleint at det gjør vondt

På overflaten er Lady Bird, Eighth Grade og Booksmart nokså like. Beanie Feldstein er til og med å finne i to av dem (hun spiller bestevenninna i Lady Bird).

Lady Bird, Greta Gerwig 2017. Foto: UIP.

 

I Lady Bird følger vi Saoirse Ronan som Christine «Lady Bird» McPherson, som går sisteåret på katolsk high school i Sacramento. Hun lengter etter et mindre provinsielt liv, og drømmer om å gå på college i en «city with culture», men familien har ikke råd til å sende henne til noe prestisjested.

Lady Bird krangler konstant med sin mor (råtøft spilt at Laurie Metcalf), og manuset er pepret med Lady Birds syrlige og tørrvittige refleksjoner. Dette er solo-regidebuten til Greta Gerwig (hun regisserte Nights and Weekends sammen med Joe Swanberg i 2008) som også har skrevet filmen , og med en film på 1 time og 35 minutter kaster hun ikke bort et eneste bilde. Dette er effektivt og medrivende fortalt, og Ronan gir en forbløffende karaktertolkning der hun klarer å uttrykke alle de kroppslige og mentale endringsprosessene som kan ligge i et tenår.

Eighth Grade, Bo Burnham 2018. Foto: UIP.

I Eighth Grade går Kayla Day (Elsie Fisher) det siste året på middle school, og skal snart over til high school. Kayla lager motivasjonsfilmer på Youtube for å lære andre hvordan ha tro på seg selv, men hun har lite faktisk erfaring med å ha mange venner. Fisher har en forbløffende fysisk tilstedeværelse, der karakteren hennes forsøker å ha et kroppsspråk som sier «jeg eier denne situasjonen», samtidig som det er åpenbart at hun egentlig føler seg keitete og klein. Regidebuten til stand-up-komiker Bo Burnham (som også har skrevet manus) er veldig morsom, men den er også tåkrøllende smertefull å se på.

Det viktigste fellestrekket for disse tre filmene er hvordan de på en sjarmerende og autentisk måte klarer å lage tette karakterportrett hvor de viser all skvisen en står i bare ved å vokse opp.

We’re all pretty bizarre. Some of us are just better at hiding it, that’s all

Det er på ingen måte mangel på gode tenåringsfortellinger, men til forskjell fra filmer om andre verdenskrig og reiser i verdensrommet, vil jeg hevde at tenåringsfilmen oftere trenger å fortelles på nytt.

Ja, det finnes knallgode high school-historier som har holdt seg, som The Breakfast Club (1985), Ferris Bueller’s Day Off (1986) Mean Girls (2004) og serier som Buffy (1997–2003) og Freaks and Geeks (1999–2000) fra nyere tid. Og selvsagt Superbad (2007) som alle drar frem i forbindelse med Booksmart, fordi historiene ligner på overflaten, og fordi Jonah Hill er storebroren til Beanie Feldstein. (Hill har forøvrig gjort et herlig intervju med Feldstein hvor de snakker om Feldsteins selvtillit, og hvordan hun helst vil spille side banana, for de får mer latter.)

Men selv om disse filmene i stor grad har holdt seg, og alle 13-åringer bør se The Breakfast Club, er det fortsatt ikke en film som kan fange alt ved å være ung i dag.

The Breakfast Club, John Hughes 1985.

High school-sjangeren er ingen guilty pleasure

Noe av grunnen til at de tydelige arketypene i high school-filmer fortsatt fungerer i dag, er at ungdomstida i seg selv handler om å velge seg en identitet. Og der det før kanskje var lettere å bytte mellom å være 4H-friskusen, korpsgeeken og fotballstreitingen, virker det som nettet snører seg til for de som vokser opp i dag og som skal formidle glansbildeversjonen av sin egen tilværelse døgnet rundt i sosiale medier. Nettopp derfor trenger vi gode, morsomme, tilsynelatende lettbente filmer som kan adressere hvordan rommet for kjønnsroller og identitet forandrer seg. Men som også bekrefter at det er naturlig å føle seg låst til den alle på skolen tror du er.

Olivia Wilde har sin regidebut med Booksmart, men har lang fartstid i filmbransjen som skuespiller. I podcasten The Treatment forteller hun hvorfor hun ville lage en film som utforsker tenåringsidentitet:

«I want people to see each other more deeply, because that is what I want for myself, undeniably. It’s been my experience that I’ve been struggling with people trying to define me and I wanted to tell this very simple story with that edge to it, with the demand that we stop doing that to each other.».

Ingrid Rommetveit har tidligere skrevet om tenåringsjentenes kraft i en sjangerfilm som Jennifer’s Body. Tenåringsjentene har ingen mindre sprengkraft i high school-sjangeren. At vi har kommet til en punkt hvor vi kan meske oss med filmer hvor jentene i hovedrollene får lov til å være morsomme med vilje, eller hvor den lesbiske venninna får være hundre ting mer enn bare sin legning, er grunn nok til at vi kan fortsette på high school en god stund til.

Jeg tror ikke på guilty pleasures, jeg tror på pleasures. Og min er å fråtse i nostalgien, smerten og humoren i fortellinger om nerdete outsider-tenåringer.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon