Aleksander Sokurov: «No room for aesthetics»

Et utvalg av Sokurovs tidlige verker vises på Kortfilmfestivalen 2019. I dette essayet drøfter filmviter Endre Eidsaa Larsen den russiske mesterens stil og søken etter «det andre livet».

«War is hideous, from the very first shot to the last.» Den russiske filmskaperen Aleksander Sokurov (1951-) forteller oss dette over et håndholdt, støvete bilde, forstyrret av stadige eksplosjonsdrønn. Han befinner seg sammen med russiske soldater utstasjonert ved en militærpost ved grensen mellom Afghanistan og Tajikstan, og en skuddveksling har nettopp brutt en evigvarende ventetid. «There is nothing but dust, the smell of burning, stones, hot shrapnel, blood, and hint of fear. No room for aesthetics.»

Vi er i filmen Spiritual Voices (1995), Sokurovs dokumentariske skildring av sitt opphold ved denne grenseposten mellom 1994 og 1995. Filmen er komponert som en over fem timer lang dagbok. Den er preget av varige tagninger av øde landskap, spøkelsesaktig stillhet og utmattende ventetid – ventetid på at noe skal skje, at en eksplosjon plutselig skal forstyrre stillheten, eller at noen skal le av en vits.

Den første halvtimen består av én innstilling – der tåke byr på den største dramatikken. Plutselig, etter flere timer venting, bryter det ut skuddvekslinger. Men Sokurov, som aldri følger de konvensjonelle spillereglene, som aldri hengir seg til en etablert estetikk – bare til sin egen følelse, et «indre prinsipp» – velger å dvele også her, dvele ved et støvete, grumsete bilde som ikke viser oss noen verdens ting, som bare lar oss henge i lufta.

Mange regissører ville vist oss noe bestemt, ville vist oss helter og ofre, og ville startet å klippe raskere for å formidle en følelse av oppjagethet (tenk, for eksempel, på Armadillo). Sokurov avdramatiserer. Sokurov gir oss ikke den vante krigsestetikken, men lar oss sitte og vente i uvisshet, dveler ved vårt manglende overblikk, lar oss stirre inn i sandstøv og forestille oss frykten. Og så kommer refleksjonen jeg siterte innledningsvis: «No room for aesthetics.» François Truffauts velkjente ide om at alle antikrigsfilmer glorifiserer krig (‘det finnes ingen antikrigsfilmer’), eller Samuel Fullers proklamasjon ‘film er som en slagmark’, har fått sitt motsvar. Sokurovs film samsvarer snarere med kinematograf Ken Kelschs observasjon: «Filmmaking is like combat – 90% boredom, 5% panic and 5% terror.»

Hvorfor nevner jeg alt dette? Fordi jeg tror det kan gi et hint om hva som karakteriserer Sokurov som filmskaper. Aleksander Nikolajevitsj Sokurov (Александр Николаевич Сокуров) ble født i den russiske byen Podorvitsja, og studerte historie ved Gorkij Universitet mens han jobbet på en lokal TV-stasjon, før han startet på den prestisjetunge statlige filmskolen VGIK i Moskva. Her ble Andrej Tarkovskij hans lærer, mentor og etter hvert hans nære venn. Begge disse filmskaperne var dypt moralske i sin innstilling til film, og deres ofte elegiske, poetiske og undrende eksistensialistiske verk møtte av og til sterk motstand av staten (det tok en stund før Sokurov fikk internasjonal oppmerksomhet).

For Sokurov skulle hver film være annerledes. Ikke bare annerledes fra den forrige filmen han hadde fått på beina, men annerledes på en dyptgripende måte: han ville ikke gjengi den verden vi allerede kjenner, han ville ikke først og fremst fortelle en historie fra livet slik vi kjenner det – han søkte å skape det han noe mystisk kalte ‘det andre livet’. «If the film is based on the principle of the story, the narrative, it is not art. Art is ‘the other life’».

Dette kan kanskje forklare noe av grunnen til at filmenes struktur, estetikk, tone, følsomhet og tidsfølelse er så annerledes fra de fleste filmer (opplevelsen av tid er helt unik i Sokurovs filmer, og tidens varighet er et gjennomgående motiv, som i den virtuose entagningsfilmen Russian Ark). Mange av de engelspråklige titlene (det er de jeg kjenner) er megetsigende, både når det gjelder ambisjonsnivå (Mother and Son, Father and Son), en viss tungsindighet (Mournful Unconcern), eksistensielle og åndelige temaer (Spiritual Voices, The Lonely Voice of Man), en særegen tilnærming til politikk, makt og ondskap (hans teatrologi bestående av Moloch, Taurus, The Sun og Faust, om henholdsvis Hitler, Lenin, Hirohito og, vel, Faust), og hans dialog med en eldre litteratur- og kunsthistorie (The Dialogues with Solzhenitsyn, The Whispering Pages).

Sokurov har sagt at han var mer inspirert av maleri og musikk enn av andre filmer. Hans filmer lever, vil jeg si, i et estetisk rom preget av den gamle auraen til en sakral kunst, samtidig som hans estetikk er bevegelig og søkende som følelser, kvaler og fornemmelser, ikke rigid og vakker som et klassisk system. Bildene hans er ofte karakteristisk fordreide (han opererer ofte med fordreide linser) og sjelfullt underliggjørende. Ja, det er ofte som om ‘kameraøyet’ til Sokurov og hans kinematografer er en gammel sjel som fanger menneskene i sin utrygge favn! Den russiske filmkritikeren Mikhail Jampolskij (som angivelig hadde stor innflytelse på Sokurov) har observert at han ofte spiller på flatheten i bildet, og legger til at han «transforms space into a kind of womb that keeps figures wrapped in its folds.»

Verden har kanskje ikke alltid ‘rom for estetikk’, (og den bør heller ikke ha det – gudene vet at politiske maktovergrep og folkemord har utnyttet estetiske ideer), men en film plasserer livet inn i en annen-verden, et estetisk rom. Sokurov påminnet oss med sine filmer riktignok om at estetikk alltid har et ansvar: «By creating a film, we interfere with the work of God – we are creating a different world.»

Endre Eidsaa Larsen er filmviter og stipendiat ved Høgskulen i Volda.

Denne teksten er skrevet for, og opprinnelig publisert hos Kortfilmfestivalen,  í forbindelse med et spesialprogram hvor de viser Alexander Sokurovs tidlige filmer. Les mer om programmet her. Teksten er gjengitt med tillatelse. 



Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

Aki og Mika Kaurismäki – Nordens filmhåp flagger ut

Z #3 1989: Det finske brødreparet Aki og Mika Kaurismäki er forlengst etablert som Nordens filmhåp – [...] | kun utdrag

Kong er død, leve King Kong

Z #1 2006: King Kong er uten sidestykke det hollywoodskapte monsteret med størst gjennomslagskraft i [...]

Noen tanker om adaptasjoner. Og om fiksjon og fakta.

Z #2 2010: I disse dager skytes Nikolaj Frobenius delvis selvbiografiske oppvekstroman. I seks punkter oppsummerer Frobenius noen av paradoksene han stilles overfor når virkelighet omsettes i litteratur som igjen adapteres til fiksjonsfilm. | kun utdrag