Mellom linjene

Mellom linjene, Olivier Assayas 2018. Foto: Arthaus Mellom linjene, Olivier Assayas 2018. Foto: Arthaus

 

Hva skjer med forlagstoppene og de pene stuene deres om bokbransjen blir heldigital og twittermeldinger blir det nye haikudiktet? Olivier Assayas leker elegant med den digitale revolusjonen i sin nye film.

Olivier Assayas kan sies å være en noe eklektisk filmskaper – hans filmografi inkluderer alt fra kostymedrama til politiske thrillere og eksperimentelle metafilmer. Med Mellom linjene får vi servert en slags forviklingskomedie om virkelighetslitteratur og utroskap, kombinert med en utforskning av forlagsbransjens smertefulle overgang til den digitale tidsalderen.

I 1994 kom Olivier Assayas med L’Eau froide, en vakker skildring av to rotløse ungdommers flukt gjennom Frankrikes landlige bakveier – lagt til tidlig 70-tall. Gilles og Christine, de to ungdommene i hovedrollene, er forelsket i hverandre, og i opposisjon til foreldregenerasjonen. I en scene i filmen er de sammen med flere ungdommer på et jorde utenfor et forlatt hus. De har tent et stort bål som de mater med møbler fra huset, mens Creedence Clearwater Revivals «Up Around the Bend» spiller i bakgrunnen. Men ilden fra opprørskulturen som de søker tilflukt i kan ikke leve evig, og det ligger en viss melankoli og tapsfølelse i å være ung i denne kjølige franske senhøsten.

Mellom linjene, Olivier Assayas 2018. Foto: Arthaus Mellom linjene, Olivier Assayas 2018. Foto: Arthaus

 

25 år senere er Mellom linjene et slags speilvendt bilde av tidsånden i L’Eau froide: Der rollefigurene i den første var unge i en tid der det store ungdomsopprøret allerede var over, møter Mellom linjenes karakterer midtlivskrisa i en tid der alt skjer. Ungdomsopprør er erstattet med intellektuell småkrangling og en bekymring for den digitale revolusjonens omveltninger, en omveltning som kan komme til å true toppstillinger i kulturbransjen og komfortable leiligheter.

Hva skjer når den digitale tidsalderen oppløser hierarkiene som tradisjonelt har strukturert offentligheten? Det trykte ordet flyttes fra papiret til mobilen, og twitter-meldinger er den nye haikuen. Portvokterne – forlagene, journalister og politikere – må tåle å bli likestilt med hvermannsen på nett. Kritikere må bli til influencers eller erstattes av algoritmer. Kultur blir til content samtidig som pengestrømmene flykter hit og dit med hver nye medietrend.

Det som kan høres ut som et sukk og fatalistisk skuldertrekk fra en eldre, etablert filmskaper er i virkelighet langt fra noe nostalgisk appell til en pre-digital fortid. Sentralt i filmen finner vi problemstillinger om hvordan mennesker og idealer skal bevare en form for integritet i møte med en verden i omveltning.

Mellom linjene, Olivier Assayas 2018. Foto: Arthaus Mellom linjene, Olivier Assayas 2018. Foto: Arthaus

 

Alain er en anerkjent forlegger i 40-årene som driver et prestisjefylt parisisk forlag. Hans bohem-forfattervenn Léonard er kommet med en ny «virkelighetsroman», men for første gang har Alain tenkt å refusere ham. Samtidig ansetter han den unge digitale rådgiveren Laure for å hjelpe ham å navigere forlaget gjennom en intrikat digital omstillingsprosess. Alains skuespillerkone Selena (spilt av Juliette Binoche) spiller i en populær spenningsserie, men hun kjeder seg. Vi møter også Léonards kjæreste Valérie, som har en travel jobb som politisk rådgiver for en stortingsrepresentant. Det oppstår etter hvert spenninger på kryss og tvers mellom disse ulike karakterene. Alle havner på hver sin måte også i skvis mellom paradoksale størrelser: Fiksjon og virkelighet, børs og katedral, idealisme og pragmatisme, både privat og profesjonelt.

Ved første øyekast kan Mellom linjene se ut som en sjarmerende liten film om en gruppe privilegerte mennesker som babler i vei om liv, politikk og kjærligheten. Mange har trukket frem beskrivelsen «erkefransk». Filmen består riktignok av en lang rekke livlige intellektuelle diskusjoner – rundt middagsbordet, på café og både i og utenfor senga. Men også i Frankrike har den blitt beskyldt for å være pratete og kjedsommelig. Jeg våger å påstå at denne typen dypt feilbare, men også sympatiske mennesker også gjerne kunne vært med i en Woody Allen- eller Noah Baumbach-film.

Mellom linjene, Olivier Assayas 2018. Foto: Arthaus Mellom linjene, Olivier Assayas 2018. Foto: Arthaus

 

Filmen besitter ellers en lekenhet og en selvironisk tone som er en sjelden vare fra Assayas som filmskaper. Særlig pikant for oss i Norge – i kjølvannet av Knausgård og Vigdis Hjort-affærene – er forfatterfiguren som på død og liv ikke makter å skrive om noe annet enn sitt eget liv, og får kritikk for å avsløre intim informasjon om ekte personer. Krysser forfatteren en etisk grense ved å utlevere identifiserbare modeller? Eller er det pressen og offentligheten som i stor grad fester seg ved de mer saftige og skandaløse detaljene i verkene? Assayas er ikke spesielt interessert i å levere noen endelige svar, men leker seg med ulike perspektiver.

Også i sin forrige film, Personal Shopper – en overnaturlig thriller lagt til moteverden – tematiserte Assayas den digitale kommunikasjons inntreden i intimsfæren. Der ved de mystiske tekstmeldingene som hovedpersonen Maureen mottar fra en noe truende, muligens overnaturlig kraft. Men der Personal Shopper spiller på et ubehag og en trussel iboende i teknologien, presenterer Mellom linjene et mer nyansert tankegods om de etiske og eksistensielle problemstillingene som den digitale revolusjonen stiller til individer: Er det mulig å holde fast ved tradisjonen, den visdommen og kulturen som ligger i nedarvet tenkemåte, samtidig som de transformeres?

Mellom linjene, Olivier Assayas 2018. Foto: Arthaus Mellom linjene, Olivier Assayas 2018. Foto: Arthaus

 

Som alle Assayas-filmene besitter Mellom linjene en særegen eleganse, både visuelt og fortellermessig. Fiksjon og virkelighet, det digitale og det konkrete, flettes inn i hverandre og danner et komplekst og nyansert helhetsbilde. Forleggeren Alain for eksempel, anser seg selv som en forsvarer for en viss form for idealisme, men blir også dratt mot et ønske om å tilpasse seg samtiden og stå i spissen for innovasjon i en ellers ganske konservativ sektor. I privatlivet derimot makter han ikke, eller nekter, å skille løgn fra sannhet. Medierådgiveren Laure er på den andre siden prototypen på en hipp og rotløs person fra millenniumsgenerasjonen, opptatt av å leve i øyeblikket og definere sine egne kategorier. Men også hun viser seg paradoksalt nok å være en forkjemper for litteratur og nedarvet kultur.

Jeg skrev nylig om en annen film som gjorde et dypt inntrykk på meg: First Reformed, av Paul Schrader. Som Mellom linjene er også den laget av en eldre, etablert filmskaper, og handler om en hvit, middelaldrende mann på meningssøken. Allikevel oppleves ingen av disse filmene som gammelmodige. Jeg har derimot sjeldent opplevd filmer med så mye relevans, dybde og alvor anno 2019. Begge disse filmskaperne inviterer oss til å ta innover oss omveltningene i vår tid. Med First Reformed handler det om den kommende naturkatastrofen som tvinger fram presserende etiske og eksistensielle valg. I Mellom linjene: Digitaliseringen og de store kulturelle transformasjonene den innebærer.



Din kommentar


Relatert

Mellom abstraksjon og stofflighet: Lyd, kropp, stemme

Z #1 2011: Digital film og kroppsliggjøring - et paradigmeskifte i filmopplevelsen? | kun utdrag

NORSK KINOREVOLUSJON?

Blogg: Det skjer mye i den norske kinobransjen for tiden. Og det er ikke bare det at kinoene blir digitale. Kino-Norge er også på full fart inn i en periode med restrukturering og kjededannelser. Kinoloven er under revisjon. Kommunene tenker kinosalg. En svensk gigant vil ha sin del av markedet og har overtatt direktøren til sin største kommunalt eide konkurrent. Hvordan vil kino bransjen se ut om noen år og vil det være noe igjen av det særnorske kinosystemet?

TIFF-opplevelser

Blogg: Andrea Arnolds Wuthering Heights, Ruben Östlunds Play og Olivier Assayas-retrospektivet var ifølge Zs blogger høydepunkter under årets TIFF-festival.


Fra siste Z

Joel & Ethan Coen

En tidslinje. | kun utdrag

Brutal enkel. Blood Simple

Coen-brødrenes mesterlige debutfilm introduserer mange av elementene de senere skulle bli kjent for, men framstår samtidig som en enslig, mørk svale i deres filmografi. | kun utdrag

Virkelighetens vegger. Om Barton Fink

Jeg er glad i filmfortellinger. Jeg er opptatt av speilbilder av virkeligheter. Jeg vil se mennesket i fortellingen, som en representant for menneskelighet. | kun utdrag


Fra arkivet

Musikk til film – noen innfallsvinkler

Z #4 1989: Filmmusikken fremstår ofte som en skjult komponent i filmuttrykket. Artikkelforfatteren diskuterer [...] | kun utdrag

Teigen

Z #3 1983: 16. september slippes han løs: Jahn Teigen som Olav Den Hellige i samspill med bl.a. Tom Mathisen, [...] | kun utdrag

På sporet av norske barnefilmer før 1945

Z #2 1992: Kathrine Skrettings hovedartikkel om norsk barnefilm er begrenset til årene 1945-80. Det følgende [...] | kun utdrag