Murakami-adapsjon som fungerer

Burning. Lee Chang-dong 2018 Burning. Lee Chang-dong 2018

 

Burning er en forbanna mystisk film. Det er også det som gjør den så fascinerende.

Åtte år etter Poesi er sørkoreanske Lee Chang-dong ute med en ny poetisk og stemningsfull, om enn mer kynisk, film: En atmosfærisk, fascinerende og underspilt kanskje-thriller.

Jongsu (Yoo Ah-in) bor i Seoul og har lyst til å bli forfatter, men må foreløpig nøye seg med strøjobber for å få endene til å møtes. Han må også ta vare på farens gård i Paju – og midlertidig flytte tilbake dit – da hans voldelige far nok en gang har kommet i klammeri med loven. Moren stakk da Jongsu var liten.

En dag inne i Seoul blir han kjent med en jente, Haeme (Jeon Jong-seo), som også vokste opp i Paju. Hun ber ham passe katten sin mens hun er på tur i Afrika, og han takker ja til oppdraget. Før hun reiser har de sex, og Jongsu blir både forelsket i – og besatt av – henne. Når Haeme vender tilbake fra Kenya, er det imidlertid i selskap med den verdensvante, rike Ben (amerikansk-koreanske Steven Yeun), som ifølge ham selv tjener til livets opphold med «å leke» (som han sier: «Er det ikke det alle gjør nå da?»).

Burning. Lee Chang-dong 2018 Burning. Lee Chang-dong 2018

 

Ben er alt Jongsu ikke er, har alt Jongsu ikke har, og det er mange gode grunner til at Haeme faller for ham. Men hvorfor er Ben fascinert av henne, en jente fra en helt annen klasse, med en væremåte og et engasjement som både han og vennene hans overbærende flirer litt av? Og, er det, eller er det ikke, noe litt «off» med hele Bens sjarmerende personlighet? Filmen starter som et slags trekantdrama, men når Haeme forsvinner sporløst blir Jongsu besatt av Ben, og av om hans påståtte hobby kan ha noe med forsvinningen å gjøre.

Burning er en thriller om noe som kanskje har skjedd. Med en høyst frustrert og upålitelig hovedperson. Og med et uklart forhold mellom illusjon og virkelighet, noe både Haemes pantomimeinteresse og Jongsus drøm om å bli forfatter kan henspille på. Haemes oppskrift på å bli en god pantomimekunstner: «Ikke å tro at noe er der, men å glemme at det ikke er der». Kanskje filmen også handler om det. Å gjemme eller glemme tomheten og det overfladiske i et «vellykket» liv, eller aggresjonen, fattigdommen og håpløsheten i et annet. «Jeg skulle ønske jeg bare kunne forsvinne» sier Haeme gråtende, som den eneste av karakterene som er i kontakt med følelsene sine, etter å ha fortalt de andre om opplevelsen av en enormt vakker solnedgang i Kenya.

Burning. Lee Chang-dong 2018 Burning. Lee Chang-dong 2018

 

Er filmen en samfunnskritisk allegori over nyliberalismen? Er den en thriller? Et studium i besettelse? Leker rike Ben, i sin kjedsomhet, katt og mus med fattige Jongsu og Haeme? Eller fortæres Jongsu av sin egen sjalusi, frustrasjon og aggresjon? Med sine to og en halv timer bygger filmen – å, så sakte, men å, så sikkert – opp en ulidelig spenning og ambivalens. Hver scene oppleves som ladet med mening og hint vi skal ta, men hvilken mening skal vi finne?

Det eneste som ikke er ambivalent skildret i filmen er det økonomiske skillet mellom Ben og Jongsu. Ben med Porschen, Jongsu med farens slitne pickup, Bens elegante Gangnam-leilighet, Jongsus fattigslige barndomshjem og en kommentar om hvordan doen var rett ved komfyren i den forrige leiligheten han bodde i. Filmen har for øvrig også noen subtile småironiske sekvenser, som når lyden av propagandaen fra høyttalere i Nord-Korea (Paju ligger helt mot grensen, Jongsu har vokst opp med denne) erstattes av en aggressiv Trump på TV-en inne i huset …

Burning er også en vakker film. I filmens vakreste sekvens har Ben og Haemi oppsøkt Jongsu på den stusselige hjemgården hans. De røyker noen jointer – og mens solen går ned framfører Haemi en fascinerende dans til jazzmusikken på lydsporet. I akkurat det øyeblikket er hun i ett med livet, og vi i ett med henne. Ben og Jongsu er ikke like imponert over dansen, Ben ser likegyldig på, Jongsu mener hun har oppført seg som en hore. Og mens hun sover forteller Ben Jongsu om sin hemmelige hobby.

Burning. Lee Chang-dong 2018 Burning. Lee Chang-dong 2018

 

Filmen er basert på Murakami-novellen «Barn Burning». Selv om handlingen er bygget ut, og også tilført et klasseperspektiv, er dette den første filmatiseringen der jeg virkelig har gjenkjent og opplevd den oppslukende, underlige stemningen Murakami er ekspert på å skape. Skuespillerprestasjonene i Burning er ellers formidable, og nykommer Jeon Jong-seo er spesielt imponerende som livfulle, emosjonelle, sårbare Haeme.

Lee Chang-dong (f. 1954) er en av Sør-Koreas – og vår tids – store regissører, selv om han her hjemme kanskje har kommet i skyggen av regissører som Kim Ki-duk og Park Chan-wook. Han er kjent for sine hverdagspoetiske filmer, og også for å lage samfunnskritiske filmer. Han har for øvrig bakgrunn som forfatter, og har uttalt følgende om egen filmskaping: «We’re now in the age of post-meaning. Whether we like it or not, movies have become the dominant medium. Other mediums which deal with meaning have weakened, degenerated and lost their power over people. Maybe because I’m coming from the literary world, or I grew up that way, I tend to implant meaning into film. I suppose I’m trying to create as much meaning as possible and communicate with the audience through my films.»

Jeg holder kanskje en knapp på hans Poesi (som jeg har skrevet om her) som en enda sterkere og større film enn Burning, men Burning er uansett et hypnotisk puslespill. Og en av de beste og mest spennende thrillerne jeg har sett på lenge.

Burning. Lee Chang-dong 2018 Burning. Lee Chang-dong 2018

 



Din kommentar


Relatert

UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL

Blogg: Hvis du har lyst til å oppdatere deg på østasiatisk film i alle genre, bruk den siste uka i april et år på Far East Film Festival i den lille norditalienske byen Udine.

Castaway on the Moon

Blogg: Den sør-koreanske feelgoodkomedien Castaway on the Moon fikk publikumsprisen under årets Film fra Sør-festival. Den skal også vises under BIFF. Les Zs refleksjoner rundt filmen, og hvorfor den bør ses, i festivalrapporten vår fra årets Udine Far East Film festival.

UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 2012

Blogg: Regn og 14 grader i Italia i slutten av april gjør liksom ikke så mye … hvis man elsker asiatisk film og er på Udine Far East Film Festival. Zs redaktør trekker fram sine favorittfilmer fra denne lille skjulte perlen av en filmfestival.


Fra siste Z

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag

Å se og høre landskaper: Ry Cooder møter Wim Wenders

Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger. | kun utdrag

En øredøvende pause

Om komponist/regissør-samarbeidet mellom Gunnar Sønstevold og arne Skouen | kun utdrag


Fra arkivet

Den barmhjertige samaritanen

Z #3 2010: Regissør Magnus Mork deltok med Samaritanen under årets Kortfilmfestival, og filmen fikk nylig Amanda for beste kortfilm. Les Zs intervju med Magnus Mork.

Sinna mann – intervju med Anita Killi

Z #3 2009: Anita Killis Sinna mann var et av høydepunktene ved årets kortfilmfestival. Z har intervjuet henne om filmen og også om temaet den tar opp, vold i hjemmet.

Timer i regi

Z #4 1989: Denne artikkelen handler om Nikita Mikhalkovs syn på filmregi. Den sovjetiske regissøren er [...] | kun utdrag