Sympati for djevelen: Den tredje mann

Den tredje mann, Carol Reed 1949

 

Carol Reeds Den tredje mann (1949) er en britisk noir av ypperste kaliber som belyser menneskesjelens mørke sider.

Med en unik visuell stil, tidløs musikk og mesterlige rolleprestasjoner har filmen fascinert og forført i 70 år. Graham Greenes manus – i kombinasjon med strålende regi og foto – danner en spennende og underholdende thriller med moralsk dybde og kompleksitet.

Året er 1949: Wien ligger i ruiner. Allierte og sovjetiske styrker besitter hver sin porsjon av byen mens svartebørshandelen florerer på grunn av de trange tidene. Når den amerikanske romanforfatteren Holly Martins ankommer byen for å treffe barndomsvennen Harry Lime, går ikke alt etter planen: Lime ble nettopp funnet død, tilsynelatende som følge av en tragisk bilulykke. Martins fatter fort mistanke om at dette var et mord. Hvorfor var så mange av Limes venner og bekjente tilstede da ulykken skjedde? Hvem var den hemmelighetsfulle tredje mannen som ble observert like etterpå?

Den tredje mann, Carol Reed 1949

 

Den første halvtimen av Den tredje mann følger en klassisk sjangermessig oppskrift. Vår gode helt – spilt av Joseph Cotten, kjent fra Hitchcock-klassikeren Shadow of a Doubt – treffer på en underlig gåte. Hvem myrdet Harry Lime? Og hvem var den mystiske tredje mannen på åstedet? I møte med fiendtlige omgivelser setter den selvutnevnte etterforskeren i gang med sine egne undersøkelser. Han får neppe gehør hos myndighetene – den blaserte britiske politietterforskeren Major Calloway (den fantastiske Trevor Howards fra Brief Encounter, i en rekke stilige frakker) er tilsynelatende uinteressert i å følge opp saken. Det herjer en uhyggelig atmosfære av trussel og paranoia i den høyt anspente byen, og Martins møter på et saftig rollegalleri av Limes underlige venner og bekjente, alle med unnvikende blikk og potensielt morderiske intensjoner: Den smigrende “Baron Kurtz” med en liten veskehund, Popescu, en rumensk vertshuseier, som er bemerkelsesverdig raus med å spandere av whiskyen sin i disse knappe tider (“No ice for Mr Martins, tsk tsk …”) og en mutt lege med det fine navnet “Doktor Winkel”. Martins forelsker seg også i en kvinne – den vakre og triste Anna Schmidt, kjæresten til den avdøde Harry Lime, som spilles av Alida Valli.

Den tredje mann, Carol Reed 1949

 

Men dette er ingen klassisk detektivhistorie ispedd litt romantikk. Martins noe naive overbevisninger om rettferdighet, vennskap, justis og lojalitet drukner i det moralsk grumsete kaoset som utgjør Europa, post-annen verdenskrig. Harry Lime, viser det seg, var ikke død. Han trer frem fra mørket, gestaltet av Orson Welles som leverer en av sine mest minneverdige prestasjoner. Det er noe ekstra vemmelig med Harry Lime-karakteren, hvis ytre sjarm og sympatiske innstilling gjemmer et indre monster. Istedenfor å være en god og ærlig venn, viser Lime seg å være en kaldhjertet kriminell gjengleder. Han har blant annet bedrevet en morderisk svartebørshandel av falsk penicillin, som også har blitt skrevet ut til syke barn med fatale konsekvenser.

I den berømte scenen der Lime og Martins møter hverandre ved Pariserhjulet, leverer Lime et kynisk forsvar for egoisme. Egeninteresse, mener han, er den naturlige og uunngåelige drivkraften bak historiens gang. Hva har det å si for det store bildet om noen menneskeliv går tapt underveis?

“After all it’s not that awful. You know what the fellow said – in Italy, for thirty years under the Borgias, they had warfare, terror, murder and bloodshed, but they produced Michelangelo, Leonardo da Vinci and the Renaissance. In Switzerland, they had brotherly love, they had five hundred years of democracy and peace – and what did that produce? The cuckoo clock. So long Holly.”

Den tredje mann, Carol Reed 1949

 

Denne berømte monologen sto ikke i Grahams Greenes opprinnelige manus, og skal ha blitt lagt til i siste øyeblikk av Welles selv – etter inspirasjon fra “et gammelt ungarsk teaterstykke”. (Fun fact # 1: Det har blitt spekulert i hvor involvert Orson Welles var i regien, men faktisk var Welles, hvis karakter er fraværende i store deler av filmen, selv veldig lite tilstede under innspillingen). Det som slår meg i denne scenen er den veldig “matter of fact” og resonnerte måten Limes argumenter fremstilles. Frem til nå har Lime vært en mystisk skikkelse – elsket, hatet og hvis fravær har hjemsøkt filmen. Robert Kraskers slående fotoarbeid – en bro mellom tysk ekspresjonisme, film noir og italiensk neorealisme – har skapt en truende verden av surrealistiske skygger, skakke vinkler og sterke kontraster. Den bombarderte byen skaper et illevarslende bakteppe for en paranoid opp-ned verden.

I  scenen før monologen åpenbarte Harry Lime seg for Martins i et kort øyeblikk, men forsvant igjen som et spøkelse i Wiens mørke og skyggefulle bakgater. Nå rusler Harry Lime opp til Martins i det bleke vinterdagslyset, i en offentlig park der barn leker. Her er ingen dramatikk. Tonen er rolig og konverserende. Lime er sjarmerende, intelligent og overbevisende. Her er ingen psykopatisk demon som gjemmer seg i et mørkt reir. Dersom Harry Lime representerer en form for ondskap, er denne – skremmende nok – fullstendig rasjonell.

Den storøyde Martins må slåss med egne tapte illusjoner og moralske betenkeligheter når han etterhvert får mulighet til å angi sin venn for politiet. Menneskelig feilbarlighet er et tema som gjennomsyrer filmen, og maskuline helteidealer viker til fordel for et mer rotete og komplekst verdensbilde. Joseph Cotten spiller en perfekt kombinasjon av bravur og sårbarhet, såret stolthet og dum lojalitet.

Den tredje mann, Carol Reed 1949

 

Limes tidligere kjæreste, Anna, velger på sin side av kjærlighet å fortsette å være trofast mot ham, til tross for alt hva hun nå vet om ham. En kan muligens stille spørsmål til om det er filmens kvinnelige figur som representerer en blind, altoppofrende form for kjærlighet. Men etter min mening er Alida Vallis karakter en av filmens mest interessante og helstøpte figurer. (Fun fact # 2: Valli var en italiensk skuespillerinne, født baronesse Alida Maria Laura Altenburger von Marckenstein-Frauenberg. Hun har arbeidet med en rekke store regissører som Visconti, Bertolucci, Antonioni og Hitchcock. Hun har også rollen som den skumle danselærerinne Miss Tanner i Dario Argentos Suspiria fra 1977).

Holly Martins’ egne absolutte overbevisninger om rett og galt rakner i møte med den harde sannheten om vennen, og fører ham inn i et uløselig moralsk dilemma (angi ham, eller være medvirkende til drap). Han vil også hjelpe Anna, som han er forelsket i. Anna på sin side, nekter å bli beskyttet av den naive og heltemodige Martins, og imøtekommer ikke hans følelser. Filmen konkluderer på lavmælt, men gripende vis, med hennes totale avvisning av ham. Graham Greene, en tvilende katolikk, var opptatt av problemstillingen om tro som noe som transcenderer det rasjonelle. Der Martins famler i forsøk på å orientere seg i et moralsk retningsløst univers, står Anna Schmidt fast ved et alternativ, kjærlighetsbasert form for etikk, som ser forbi Harry Limes negative sider.

Den tredje mann, Carol Reed 1949

 

La oss vende tilbake til Harry Lime-karakteren, nå til hans tragiske død i underverdenen i den mørke og labyrintiske kloakken under Wiens gater. Han er bedratt av sin venn, alene og jaget av både politi og hunder. Han famler rundt i vannet, på desperat leting etter en fluktvei, og vi tilskuere blir med og kjenner på hans redsel. Filmens berømte musikk – de muntre og metalliske tonene fra siteren – ga først et noe eksotisk følelse av tid og sted, og oppnådde etterhvert en noe ironisk konnotasjon. Den fikk også en mer truende, djevelsk kvalitet. I kloakken er det ingen musikk å høre, men stillheten fylles av en virvel av skritt, stemmer på ulike språk, og rennende, dryppende vann – fra alle retninger. Harry Lime hentes inn av sine egne demoner. Og vi får sympati for ham.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon