«Du ser ut som en grevling»

Rachel Weisz og Olivia Colman i The Favourite. Foto: Yorgos Lanthimos / Twentieth Century Fox Norway.

 

Historiske renkespill gjør seg aller best med en god dose bannskap og rikelig med langfinger.

– Dronning, du er gal. Å gi meg et palass mens vi er i krig, sier Lady Sarah, spilt av Rachel Weisz. «Vi vant», repliserer Olivia Coleman som dronning Anne. «Krigen er ikke over», sier Sarah, «vi må fortsette».

«Å», sier Anne. «Det visste jeg ikke.»

Bælfeit

The Favourite er et duggfriskt kammerspill med brodd og timing som gjør at det kribler langt nedi tærne fra første til siste bilde. Historien kretser rundt utspekulerte, makthungrige og halvgale mennesker med språket i sin hule hånd. Denne uka fikk filmen ti velfortjente Oscar-nominasjoner, kun tangert av Alfonso Cuaróns Roma.

Regissør Yorgos Lanthimos (The Lobster, The Killing of a Sacred Deer) viser at å fortelle om historiske hendelser og personer ikke er ensbetydende med å fortelle om støvete hvite menn.

Vi snakker mye om representasjon på film og tv og hvem sine historier som blir fortalt. Én løsningen kan være å se til fortiden.

Dronning Annes galskap springer ut av hennes 17 svangerskap, hvor hun mistet barnet hver eneste gang. «Some were born as blood, some without breath, and some were with me a very brief time». Foto: Yorgos Lanthimos / 2018 Twentieth Century Fox Norway.

 

Fordelen med å lage film om dronning Anne, er at hun er en av de britiske monarkene folk vet minst om. Den ene detaljen folk ser ut til å huske om henne, er at hun var bælfeit.

I The Favourite hopper Lanthimos lett over detaljene en mer historiebevisst fortelling pliktskyldig ville tatt med. Her er det komplett irrelevant hvilken konge hun var gift med, hvor det ble av ham, eller hvem som sikler på tronen nå som den barnløse enken Anne blir stadig sykere.

I stedet ser Lanthimos historien med et moderne blikk. Han gjør den gale, ustabile dronningen biseksuell og plasserer henne i skvis mellom kvinnen hun elsker og stoler på (Weisz) og den nyankomne Abigail (Emma Stone) som faktisk ser ut til å like å tilbringe tid med henne.

Så håndplukker Lanthimos skuespillere som kan levere en dialogrytme lik The Odd Couple (1968), Bringing up Baby (1938) og What’s up Doc (1972). (Noe Weisz og Coleman forteller om her, hvor det fornøyelig kommer frem at det slettes ikke var disse filmene Stone ble sendt til inspirasjon.)

Og nettopp slik lager Lanthimos en sylskarp historie med (å, så uhørt) tre kvinner i hovedrollen.

Din testikkel

Denne måten å forholde seg til historien på, uten spesielt mye andakt eller historisk nøyaktighet, minner om en av de aller beste filmene fra 2017, The Death of Stalin. Den er riktignok en historie om mange hvite menn, fortalt av mange hvite menn, men også regissør Armando Iannucci bryr seg mer om en god historie og et gnistrende cast enn om full historisk korrekthet.

Filmen er basert på en tegneserie ved samme navn om maktkampene etter Stalins død, og Iannucci holder seg nokså tro til den, men tilfører i tillegg det vi kan forvente fra skaperen av The Thick of it, In the Loop og Veep. Også i The Death of Stalin løper politikerne rundt som hodeløse høns med null interesse for nasjonens fremtid, og med fullt fokus på å berge seg selv og sin maktposisjon. Dessuten leverer de replikker som mitraljøser, og banner som sjømenn på landlov.

Både The Favourite og The Death of Stalin bygger en verden med rat-a-tat-tat-dialog, og skaper et driv som gjør det irrelevant om sønnen til Stalin noen gang ble introdusert for legene til sin far, og faktisk sa «You’re not even a person, you’re a testicle!».

The Death of Stalin har et overveldende karaktergalleri som består av blant andre Steve Buscemi, Michael Palin, Jeffrey Tambor, Simon Russell Beale, Jason Isaacs (hello!), Andrea Riseborough og Paddy Considine. Foto: Selmer media.

 

Begge filmene lykkes med sine karakterskildringer fordi alvoret alltid er merkbart gjennom humoren. Å holde på status eller jobbe seg oppover i systemet blir et fysisk behov, det handler om liv og død, noe som gir karakterene et hastverk og en nerve i alt de gjør.

Tråkker du feil i Sovjetunionens maktkorridorer vil noen andre sende deg langt, langt vekk. For Abigail betyr det å stige i gradene at hun ikke trenger å sove sammenkrøllet på gulvet med de andre tjenerne. Og dronning Anne klamrer seg til menneskene rundt seg for å unngå å bikke utfor kanten av smerte, ensomhet og galskap.

Who lives, who dies, who tells your story

En ting er hvem sine historier som blir fortalt. Men kanskje vel så viktig for representasjon i kulturen rundt oss er: Hvem spiller hovedrollene i historiene som fortelles.

Lanthimos og Iannucci viser hvordan det er mulig å røske tak i verdenshistorien på en måte som gjør det helt naturlig at Steve Buscemi får blomstre som Nikita Krushchev. Den som har røsket i historiebøkene med størst effekt så langt, er Lin-Manuel Miranda. Da han lagde hiphop-smash-hit-musikalen Hamilton som har gått sin seiersgang på Broadway og West End, gikk han for et cast bestående av unge svarte, asiatiske og latin-amerikanske skuespillere.

Daveed Diggs, Okieriete Onaodowan, Anthony Ramos, og Lin-Manuel Miranda i Broadway-oppsetningen av Hamilton. Foto: publictheater.org.

 

Og ved å rendyrke formen på fortellingen, og caste nøyaktig de menneskene han trengte for å fortelle den, laget han den mest engasjerende, rappkjefta og smertefulle fortellingen om amerikansk historie noensinne.

Verdenshistorien inneholder et vell av fortellinger som kan resonnere emosjonelt hos publikum. For hvor mye smerte og konflikt ligger ikke i alle årtusen med undertrykking, maktkamp, og vonde sko.

Når vi lager historiske fortellinger i dag trenger de ikke se ut nøyaktig som de gjorde da. Og som en tommelfingerregel blir historien langt mer underholdende om vi ikke faktasjekker den til døde.

Vasily Stalin: I want to make a speech at my father’s funeral.
Nikita Khrushchev: And I want to fuck Grace Kelly.
(The Death of Stalin)



Relatert

Den greske filmbølgen

Blogg: I serien vår «Filmkultur i krisetider» retter Aleksander Huser blikket mot Hellas. Til tross for at landet har opplevd en dyp økonomisk krise, har greske filmskapere i det siste tiåret levert en bølge av sterke, originale og til dels absurde filmer.


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Jost om Jost

Z #4 1993: Dei seinare åra har folk atter fått augene opp for at det blir laga film, og god film, i USA [...] | kun utdrag

Grimstad og den profesjonelle kortfilmen

Z #3 1994: Den 17. kortfilmfestivalen var en festival på det jevne: Noen gode filmer, noen få bilder og [...] | kun utdrag

En 16 punkters samtale med Anja Breien

Z #2 2004: Anja Breien er den første norske kvinnelige regissør som gikk på filmskole. Det var for førti [...] | kun utdrag