Annerledesfamilien: Shoplifters
Shoplifters. Foto: Another World Entertainment
Med Gullpalme-vinnende Shoplifters leverer den japanske mesterregissøren Kore-da sin sterkeste film siden Nobody Knows.
Dynamikken mellom familiemedlemmer og betydningen av blodsbånd går som en tematisk rød tråd gjennom Kore-edas filmverk. Fra konvensjonelle familier og bånd (Still Walking, 2013) til mer ukonvensjonelle. I Nobody Knows (1995) møter vi en familie der mamma stikker av og barna (som alle har ulike fedre) må klare seg på egenhånd. I Som far, så sønn (2013) utforskes båndene mellom den familien man er født inn i og den familien man har vokst opp i, i det det oppdages at to barn har blitt forvekslet på fødeklinikken … I nydelige Søstre (2015) må noen søstre forholde seg til en nyoppdaget halvsøster.
I Shoplifters står igjen utforskningen av familiebånd sentralt. Her blir vi kjent med Shibata-familien, en storfamilie i det nederste samfunnssjiktet, som tilsynelatende består av bestemor Hatsue, ekteparet Osamu og Abayo med sønn samt svigerinne Aki. Far Osamu og sønn Shota sper på familiens magre levebrød ved butikknasking. De har utviklet sine butikktyvferdigheter til tilnærmet perfeksjon, og filmen starter med en oppvisning av disse ferdighetene som kunne vært inkludert i en lettbent heist-film. Når de på vei hjem med utbyttet (Shota er litt bekymret fordi han glemte å stjele sjampoen husholdet trenger) ser en liten jente, Yuri, sitte forlatt ute i kulda, tar de henne med hjem i varmen. Og når familien oppdager at hun er full av brennmerker og andre tegn på mishandling, lar de henne rett og slett fortsette å bo hos seg. Som de forsvarer seg med, «Det er jo ikke kidnapping når vi ikke ber om løsepenger?».
Shoplifters. Foto: Another World Entertainment
I Shoplifters går Kore-eda enda et hakk videre i sin utforskning av familie og blodsbånd. Hva vil det si å være en familie? Vil personer som kan gi Yuri omsorg være like viktige som biologiske foreldre? (Og hvor er det offentlige støtteapparatet som burde ha fanget henne opp?) «Barn trenger foreldrene sine», sier noen til Abayo, konen i familien, hvorpå hun svarer «Det er bare noe foreldre sier til seg selv». Det er tydelig at erfaringer fra egen barndom har gjort henne like skadeskutt som Yuri. Men utforskningen av familie og bånd stopper ikke der. Utover i filmen blir vi stadig mer usikker på hva slags bånd som egentlig holder alle i Shibata-familien samlet.
Første halvdel av Shoplifters skildrer båndene i Shibata-familien, med det nye familiemedlemmet, og med varme idylliske øyeblikk som familiens strandutflukt og dag ved havet. Men også med sårheten i å oppdage at også lille Yuri skal oppdras til butikktyveri. I andre halvdel vender filmen seg mot å – også – bli et slags kriminaldrama, med en langt dystrere tone.
Shoplifters. Foto: Another World Entertainment
Noe av det mesterlige – og medrivende – med Shoplifters er måten historien blir fortalt på. Hvordan vi stadig aner at ting ikke er helt slik vi har forventet. Hvordan vi stadig – nesten i bisetninger – får små informasjonsdrypp som gjør at vi må endre og revurdere det vi har sett og forstått hittil. Hvorfor klarer f. eks. ikke Shota å kalle Osamu for «far»? Og nyansene filmen maler fram. I dette universet finnes ingen klare fasitsvar på hva som er rett eller galt.
Filmen er ellers Kore-edas mest samfunnskritiske siden Nobody Knows, en film som fokuserer på skyggesiden av et Japan der de fattigste blir stadig fattigere (Selv om hans undervurderte Det tredje mordet fra 2017 også er samfunnskritisk, da i skildringen av japansk rettsvesen.) Både Osamu og Abayo har lavtlønnede jobber, og bestemor bidrar med pensjonen hun får etter ektemannen sin. Allikevel må de naske for å få endene til å møtes. Abayo får også erfare bedriftens nye oppfinnelse kalt «delt arbeidsdag», og som i realiteten betyr at hun bare kan jobbe og få betalt for en halv dags arbeid … Selv om Shoplifters har gjort det godt på japanske kinoer, har for øvrig Kore-eda på hjemmefronten også måttet tåle kritikk for å ha framstilt det japanske samfunnet i et negativt lys, for å «bifalle» kriminelle handlinger, og for å ha gjort dette i en film som også har mottatt statsstøtte (se http://www.asahi.com/ajw/articles/AJ201807200003.html).
Shoplifters. Foto: Another World Entertainment
Hva slags bånd knytter oss mennesker til hverandre, på godt og vondt? Hvor sterke, eller skjøre, er disse båndene? Jeg må innrømme at jeg med årene har blitt en sucker etter humanisme i filmer. I en verden som blir styrt mer og mer kynisk, absurd og kaldt, trenger jeg humanistiske filmer som Shoplifters – og humanistiske filmskapere som Kore-eda – mer enn noensinne. Shoplifters er på mange måter en vond film, et mer hjerteskjærende avslutningsbilde i en film skal du lete lenge etter. Men den er også en varm film, der kjærligheten til menneskene – med alle sine feil – skinner gjennom i hver eneste tagning. Og med en tro på evnen til medmenneskelighet. Shoplifters er – i all sin lavmælthet – en stor og berørende filmopplevelse. Se den.
Tweet
Relatert
Film fra øst på Film fra Sør 2015
Blogg: I år stilte Film fra Sør-festivalen med sitt mest spennende program på årevis. I hvert fall for de med spesiell sans for asiatisk film og anime.
Film fra Sør 2016 – Korea og Japan under lupen
Blogg: Film fra Sør-festivalen er årets høydepunkt for alle med sans for indiefilm, asiatisk film, latinamerikansk og afrikansk film. For oss med øst-asiatisk – og særlig japansk film – som hovedinteresse virket kanskje ikke årets program umiddelbart like spennende som fjorårets.
Forbrytelse og straff – Det tredje mordet
Blogg: Et krimdrama er kanskje ikke det man forventer seg av Kore-eda - den japanske mesterregissøren som blant annet står bak fantastiske filmer som After Life>/i> (1998), Nobody Knows (2004) og Søstre (2015). Så er da heller ikke dette noen vanlig krim. Det tredje mordet er en film som reflekterer rundt både ondskapens, kynismens og likegyldighetens vesen.
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Årets norske musikkvideoer anmeldt
Z #3 2008: MUSIKKVIDEO ANIMAL ALPHA Pin You All DigiBeta | 3 min | 2008 Regi: Petter Jahre Det er riktig at [...]
Å fange virkeligheten: ny bok om dokumentarfilm
Z #3 2001: Det er ikke ofte Z har et nummer der dokumentafilm er et sentralt tema. Men tiden er tydeligvis [...] | kun utdrag
Herren bevare oss for estetikerne blant oss. Om filmrestaurering.
Z #2 2006: Om du tror at filmrestaurering består i å overføre dine gamle 8 mm-filmer til video så tar du [...] | kun utdrag