Annerledesfamilien: Shoplifters

Shoplifters. Foto: Another World Entertainment Shoplifters. Foto: Another World Entertainment

 

Med Gullpalme-vinnende Shoplifters leverer den japanske mesterregissøren Kore-da sin sterkeste film siden Nobody Knows.

Dynamikken mellom familiemedlemmer og betydningen av blodsbånd går som en tematisk rød tråd gjennom Kore-edas filmverk. Fra konvensjonelle familier og bånd (Still Walking, 2013) til mer ukonvensjonelle. I Nobody Knows (1995) møter vi en familie der mamma stikker av og barna (som alle har ulike fedre) må klare seg på egenhånd. I Som far, så sønn (2013) utforskes båndene mellom den familien man er født inn i og den familien man har vokst opp i, i det det oppdages at to barn har blitt forvekslet på fødeklinikken … I nydelige Søstre (2015) må noen søstre forholde seg til en nyoppdaget halvsøster.

I Shoplifters står igjen utforskningen av familiebånd sentralt. Her blir vi kjent med Shibata-familien, en storfamilie i det nederste samfunnssjiktet, som tilsynelatende består av bestemor Hatsue, ekteparet Osamu og Abayo med sønn samt svigerinne Aki. Far Osamu og sønn Shota sper på familiens magre levebrød ved butikknasking. De har utviklet sine butikktyvferdigheter til tilnærmet perfeksjon, og filmen starter med en oppvisning av disse ferdighetene som kunne vært inkludert i en lettbent heist-film. Når de på vei hjem med utbyttet (Shota er litt bekymret fordi han glemte å stjele sjampoen husholdet trenger) ser en liten jente, Yuri, sitte forlatt ute i kulda, tar de henne med hjem i varmen. Og når familien oppdager at hun er full av brennmerker og andre tegn på mishandling, lar de henne rett og slett fortsette å bo hos seg. Som de forsvarer seg med, «Det er jo ikke kidnapping når vi ikke ber om løsepenger?».

Shoplifters. Foto: Another World Entertainment Shoplifters. Foto: Another World Entertainment

 

I Shoplifters går Kore-eda enda et hakk videre i sin utforskning av familie og blodsbånd. Hva vil det si å være en familie? Vil personer som kan gi Yuri omsorg være like viktige som biologiske foreldre? (Og hvor er det offentlige støtteapparatet som burde ha fanget henne opp?) «Barn trenger foreldrene sine», sier noen til Abayo, konen i familien, hvorpå hun svarer «Det er bare noe foreldre sier til seg selv». Det er tydelig at erfaringer fra egen barndom har gjort henne like skadeskutt som Yuri. Men utforskningen av familie og bånd stopper ikke der. Utover i filmen blir vi stadig mer usikker på hva slags bånd som egentlig holder alle i Shibata-familien samlet.

Første halvdel av Shoplifters skildrer båndene i Shibata-familien, med det nye familiemedlemmet, og med varme idylliske øyeblikk som familiens strandutflukt og dag ved havet. Men også med sårheten i å oppdage at også lille Yuri skal oppdras til butikktyveri. I andre halvdel vender filmen seg mot å – også – bli et slags kriminaldrama, med en langt dystrere tone.

Shoplifters. Foto: Another World Entertainment Shoplifters. Foto: Another World Entertainment

 

Noe av det mesterlige – og medrivende – med Shoplifters er måten historien blir fortalt på. Hvordan vi stadig aner at ting ikke er helt slik vi har forventet. Hvordan vi stadig – nesten i bisetninger – får små informasjonsdrypp som gjør at vi må endre og revurdere det vi har sett og forstått hittil. Hvorfor klarer f. eks. ikke Shota å kalle Osamu for «far»? Og nyansene filmen maler fram. I dette universet finnes ingen klare fasitsvar på hva som er rett eller galt.

Filmen er ellers Kore-edas mest samfunnskritiske siden Nobody Knows, en film som fokuserer på skyggesiden av et Japan der de fattigste blir stadig fattigere (Selv om hans undervurderte Det tredje mordet fra 2017 også er samfunnskritisk, da i skildringen av japansk rettsvesen.) Både Osamu og Abayo har lavtlønnede jobber, og bestemor bidrar med pensjonen hun får etter ektemannen sin. Allikevel må de naske for å få endene til å møtes. Abayo får også erfare bedriftens nye oppfinnelse kalt «delt arbeidsdag», og som i realiteten betyr at hun bare kan jobbe og få betalt for en halv dags arbeid … Selv om Shoplifters har gjort det godt på japanske kinoer, har for øvrig Kore-eda på hjemmefronten også måttet tåle kritikk for å ha framstilt det japanske samfunnet i et negativt lys, for å «bifalle» kriminelle handlinger, og for å ha gjort dette i en film som også har mottatt statsstøtte (se http://www.asahi.com/ajw/articles/AJ201807200003.html).

Shoplifters. Foto: Another World Entertainment Shoplifters. Foto: Another World Entertainment

 

Hva slags bånd knytter oss mennesker til hverandre, på godt og vondt? Hvor sterke, eller skjøre, er disse båndene? Jeg må innrømme at jeg med årene har blitt en sucker etter humanisme i filmer. I en verden som blir styrt mer og mer kynisk, absurd og kaldt, trenger jeg humanistiske filmer som Shoplifters – og humanistiske filmskapere som Kore-eda – mer enn noensinne. Shoplifters er på mange måter en vond film, et mer hjerteskjærende avslutningsbilde i en film skal du lete lenge etter. Men den er også en varm film, der kjærligheten til menneskene – med alle sine feil – skinner gjennom i hver eneste tagning. Og med en tro på evnen til medmenneskelighet. Shoplifters er – i all sin lavmælthet – en stor og berørende filmopplevelse. Se den.

 

 



Din kommentar


Relatert

Film fra øst på Film fra Sør 2015

Blogg: I år stilte Film fra Sør-festivalen med sitt mest spennende program på årevis. I hvert fall for de med spesiell sans for asiatisk film og anime.

Film fra Sør 2016 – Korea og Japan under lupen

Blogg: Film fra Sør-festivalen er årets høydepunkt for alle med sans for indiefilm, asiatisk film, latinamerikansk og afrikansk film. For oss med øst-asiatisk – og særlig japansk film – som hovedinteresse virket kanskje ikke årets program umiddelbart like spennende som fjorårets.

Forbrytelse og straff – Det tredje mordet

Blogg: Et krimdrama er kanskje ikke det man forventer seg av Kore-eda - den japanske mesterregissøren som blant annet står bak fantastiske filmer som After Life>/i> (1998), Nobody Knows (2004) og Søstre (2015). Så er da heller ikke dette noen vanlig krim. Det tredje mordet er en film som reflekterer rundt både ondskapens, kynismens og likegyldighetens vesen.


Fra siste Z

Transfilmens mange ansikter

Hva er transfilm? Et innblikk i transfilmens mange uttrykk. | kun utdrag

Ekstatiske overganger – transkjønnede sansninger i The Matrix

Lana og Lilly Wachowskis The Matrix er et av nøkkelverkene i nyere filmhistorie, og den mest innflytelsesrike filmen skapt av transpersoner. I denne teksten utforskes filmen som et gjennombrudd for en ny type transestetikk, og som en film som utfordrer våre binære forestillinger om kjønnsidentitet. | kun utdrag

Se! Berøre! – Om bilder av skimrende og overskridende transpornobegjær

Kulturen vår har strikse forestillinger om det mannlige og det kvinnelige, og vi har også fastlåste forestillinger om hva det å være transkjønnet innebærer. Kan transpornoen åpne opp for alternative forestillinger, om kjønn og kjønnsroller, identitet og transseksuelt begjær? | kun utdrag


Fra arkivet

Adjø visualitet

Z #1 2018: – Eller hvordan teknologien som gjorde det mulig å visualisere det umulige lærte meg å slutte å se. | kun utdrag

Erindring og film – en norsk-tysk filmserie

Z #2 2005: I oktober i år vil man få se en uvanlig filmserie i Oslo. I samarbeid med "Senter for Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge", Goethe Institut, ASF og Cinemateket i Oslo, vil det bli vist ni filmer som alle behandler den andre verdenskrig, den tyske okkupasjonen og Holocaust | kun utdrag

Reisen som dokument – om Carl Lumholtz som dokumentarfilmskaper

Z #3 1994: I forbindelse med OLs kulturprogram ble eventyreren og etnografen Carl Lumholtz trukket frem, og en [...] | kun utdrag