Intervju med Monica Voilås Myklebust

Hovedpersonen i 100 % menneske ser tilbake på filmen, femten år etter den ble produsert.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2018 Bestill nummeret

Relatert

Alt om Monica

Av Gunnar Iversen

Z #4 2018: 100 % menneske er en enestående dokumentar, og kanskje den viktigste transfilmen laget i Norge.

Alt om min venns onkel – intervju med Even Benestad

Av Ingrid Åbergsjord (Foto: Merete Haseth)

Z #3 2007: Even Benestad (33) ble sjuk av å lage film om sin far. Nå har han laget film om Thomas Robsahm [...] | kun utdrag

Å rette opp ei ære – intervju med Håvard Bustnes

Av Kjartan Helleve

Z #3 2008: Kinoversjonen av Blod og ære, filmen om opp- og nedturen til Ole Klemetsen si boksekarriere, fekk [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.

Fra arkivet

Musikk for David

Av Dag Sødtholt

Z #2 2003: Det er muligens ikke stuerent å rose John Williams. Han anses som en håndverksmessig dyktig, men [...] | kun utdrag

Kvinnene som ser rødt

Av Tonje Hardersen

Z #1 1999: Hvordan kan man påstå at det finnes noe positivt i amerikanske lavbudsjettsfilmer, hvor handlingen er fokusert på kvinner som blir voldtatt og hevner seg? Faktisk gir rape-revenge-filmer oss heltinner som er så tøffe og benhårde at vi bare må like dem, mener Tonje Hardersen.