Alt om Monica

100 % menneske, Trond Vinterkjær/Jan Dalchow 2004. Foto: Exposed

 

100 % menneske er en enestående dokumentar, og kanskje den viktigste transfilmen laget i Norge.

Litt mer enn halvveis inn i Trond Winterkjær og Jan Dalchows dokumentar 100 % menneske (2004) befinner Monica Voilås Myklebust seg på Rikshospitalet i Oslo. Det er en fredag i begynnelsen av april i 2002. Kommende mandag skal legene foreta en kjønnsbekreftende operasjon. Hun skal endelig bli et helt menneske. Det ytre skal tilpasses det indre, og Morten skal fullt og helt bli til Monica.

Legen forklarer inngrepet med saklig distanse og detaljert nøyaktighet, men selve operasjonen framstilles i filmen ved hjelp av et fargerikt musikalinnslag. Det er gjennom livsbejaende sang og dans at Monica og 100 % menneske gir uttrykk for det sammenfiltrede nøstet av tråder, komplekse sammenhenger og motstridende følelser som har ført henne til operasjonsbordet. Kastene i filmen er brå og skarpe. Et øyeblikk er vi på legeværelset, så forlater den syngende Monica operasjonsbordet, kaster de grønne sykehusklærne og synger om hvordan hun er på reise mot seg selv. Hun kommer endelig ut av skyggen som har hengt over henne.

«Jeg skal hjem til slutt», synger hun. Musikalinnslaget har glidende gått over i en sekvens under vann, der Monica grasiøst beveger seg gjennom vannet, på reise mot sitt egentlige selv, før hun bryter vannflaten med et dypt åndedrag. Et nytt brått klipp bringer oss tilbake i hverdagen igjen. «Faen i helvete», banner hun innett i sengen, «Hva har jeg gjort! Hva faen har jeg utsatt meg for? Herregud, herregud, herregud!»

100 % menneske, Trond Vinterkjær/Jan Dalchow 2004. Foto: Exposed

 

100 % menneske er en av de beste dokumentarfilmene laget i Norge siden årtusenskiftet, kanskje den beste transfilmen produsert her i landet, og en sjarmerende reise gjennom Monicas liv. Kjønnsoperasjonen er selve omdreiningspunktet, men vi blir godt kjent med Monica både før og etter operasjonen. Med avvæpnende åpenhet, hundre prosent ærlighet, og en uren blanding av ulike virkemidler og kunstneriske grep avlives myter om transpersoner på en forbløffende måte. Det er skildringen av et helt menneske, i fylde og helfigur, som gir filmen både sin pedagogiske eksempelverdi og sin livsbejaende menneskelighet.

Filmen skildrer en prosess, men den er noe mer enn en enkel prosessdokumentar. Den er også et portrett av Monica, en forsiktig anklage med oppfordring til større åpenhet og toleranse, og en skildring av en serie følelsesstormer som de aller fleste kan kjenne seg igjen i. Monica selv gir ikke bare kropp og personlighet til en transproblematikk, men hun summerer opp på en enkel, likefrem og jordnær måte hva den kjønnsbekreftende operasjonen betyr for henne. «Nå blir kroppen min sånn som jeg alltid har ønsket at den skal være», sier hun en drøy halvtime inn i filmen, «Sånn som jeg alltid har hatt en forestilling inne i hodet mitt at den skal være. Den blir på en måte rett. Den blir min kropp, sånn som den skal være».

100 % menneske, Trond Winterkjær/Jan Dalchow 2004. Foto: Exposed

 

En uren hybriddokumentar

Det er ikke bare transmotivet som gjør 100 % menneske til en viktig film. Winterkjær og Dalchows film viser ikke bare at innhold er avgjørende for en dokumentar som vil engasjere sine tilskuere og endre verden, filmens urene hybridform er også befriende i all sin kaleidoskopiske kompleksitet. Et menneske eller en sak kan ikke bare ses fra én vinkel, forteller filmen oss, en dokumentarisk framstilling må prøvende og nølende kretse om sitt tema og sine karakterer. Verden er både sammensatt og enkel på en og samme tid, og 100 % menneske er et skoleeksempel på hva dokumentarfilm kan være når den blir laget med både hjertet og hjernen.

Grunnmuren i filmen er Monicas egen videodagbok. Fra oktober 2001 til februar 2003 er videokameraet Monicas dagbok som hun kan fortelle alt til. Hun åpner seg opp, forteller om sine følelser og opplevelser. Ofte ligger hun i sengen og pludrer om stort og smått. Andre ganger er kamera satt opp på et stativ, og hun viser fram roterommet sitt, demonstrerer kjønnsforskjellen gjennom å prøve å sette opp gardiner, og møter vennene Anika og Alex eller moren Sissel. Vi inviteres inn i en livsverden, og ser hvordan transspørsmålet bare er en del av Monica. Hun er ikke bare et «eksempel», et anskuelsesobjekt som skal illustrere hormonbehandlinger og kjønnsbekreftende operasjoner, men et subjekt: Hun er ett hundre prosent menneske.

Foran videokameraet går Monica gjennom et ras av følelser. Hun forteller om bakgrunnen og fortiden, hvordan det var å vokse opp i en liten by. Hun inviterer oss inn i øyeblikk av begjær og forelskelse, forteller historier om sitt hverdagsliv, og viser oss hvordan hun må blokke for å forbli biologisk kvinne etter operasjonen. Videodagbokscenene er selve hjertet i filmen, som gir den autentisitet og nærvær, og forhindrer at filmen blir for saksorientert og opplysningstung. Den puster i takt med Monicas åndedrag, både i smerte og lykkerus.

100 % menneske, Trond Winterkjær/Jan Dalchow 2004. Foto: Exposed

 

100 % menneske er imidlertid mer enn et vitnesbyrd eller en bekjennelse. Det er en film som forsøker å balansere det som kan fanges inn av kamera og mikrofon med det som viker unna og ikke lar seg representere på film. Gjennom illustrasjoner og metaforer gir filmen en rik og effektiv presentasjon av følelser og affekt. På denne måten blir også portrettet av Monica mer sammensatt og ektefølt.

På den ene siden har vi hoveddelen av filmen: Videoopptak som Monica selv har gjort, eller scener der venner, familie eller andre har tatt opp hverdagslige møter og gjøremål. Dette er filmens virkelighetsnære og realistiske plan. På den andre siden blir vi vitne til scener som enten er dramatiseringer av eller som illustrerer episoder i livet hennes: Ting hun har opplevd, men som hun ikke kunne filme, eller scener som på en metaforisk måte skildrer hennes følelser, drømmer, håp og lengsler. Dette utgjør motpolene i Monicas liv.

Illustrasjonsscenene er rekonstruksjoner og dramatiseringer av viktige øyeblikk i Monicas liv. De gir oss innblikk i hvem hun var, hvem hun er, og hvorfor hun skal bli den hun blir i slutten av filmen. De er helt avgjørende i hennes livsfortelling og framstår ofte som framstillinger av mislykkede eksistensielle møter. En ungdomsforelskelse, mens Monica fremdeles er Morten, spilles ut for oss i bilder mens Monica forteller med nåtidens avstand. En ny forelskelse, med en tyrker som vil ha henne, men som forsvinner like fort ut av hennes liv som han kom inn i det, i det øyeblikk han får vite at hun ennå kroppslig sett er en han, gis også dramatisk form.

100 % menneske, Trond Winterkjær/Jan Dalchow 2004. Foto: Exposed

 

Dette er helt avgjørende scener i filmen, som ikke bare kaster oss dypt inn i Monicas livsverden, men er eksempler på eksistensielle møter der Monica ikke oppnår den bekreftelsen hun mest av alt ønsker og trenger. Som oss alle vil hun bli sett. Hun vil bli sett som den hun er. Men den andres blikk er et nei når hun virkelig trenger et ja.

Musikalinnslagene blander på sin side virkelighet og drøm. Hennes barndoms-jeg fra de dramatiserte scenene dukker ofte opp, slik at fortidens realitet og framtidens håp og drømmer smelter sammen i en sammensatt koreografi av metaforer som gir uttrykk for alt det som ikke kan sies på vanlig måte. Eller som sier det Monica allerede har sagt, men på et radikalt annerledes vis. Også her er det følelser og lengsel som står i sentrum, og musikalscenene blir uttrykksfulle bilder som i poetisk form summerer opp komplekse drømmer og håp.

Samtidig forsterker musikalscenene forståelsen av kjønn både som biologisk og kulturell størrelse. Kjønnsidentitet er noe som blir spilt ut, det er en performance, framstilt på livets scene, og spesielt for Monica er dette viktig. Hun må «synge seg opp» om morgenen, fordi stemmen hennes fremdeles er for dyp og gir et mer maskulint inntrykk, kjønn framstilles slik på en mangefasettert og kaleidoskopisk måte. Kjønn er ikke skjebne, det er en forestilling. Noe som filmen gir et ekko av i en kort scene der Monica og hennes venner Anika og Alex går på teatret for å se La Cage aux folles.

100 % menneske, Trond Winterkjær/Jan Dalchow 2004. Foto: Exposed

 

Kombinasjonen av videodagbok, vanlige dokumentariske scener av virkelige hendelser, dramatiseringer av minner og fortidige opplevelser samt musikalinnslag, framhever det kompliserte og sammensatte ved levd liv, og skaper en besnærende og befriende pendlende bevegelse mellom det personlige og det spektakulære. Det private framstilles som en spektakulær musikal og det spektakulære «tas ned» til det mest jordnære og personlige. Filmens «urene» hybridform bidrar til en helt unik inngang til Monica og hennes livsverden.

Den vanlige norskheten

Den vanligste formen for transportretter i internasjonal dokumentarfilm, ikke bare rundt årtusenskiftet, men også i dag, er ganske lik 100 % menneske. Som oftest skildres en transpersons jakt på aksept og inkludering i storsamfunnets lune favn. Monica framstilles i sin helt vanlige norskhet, tett knyttet til familie og venner. Dette er helt avgjørende for skildringen av Monica, og det er også viktig for filmens symbolverdi og pedagogiske betydning.

Internasjonalt sett finnes imidlertid også en annen portrettform. Noen ganger får framstillingen av transpersoner og transspørsmål form av en rastløs jakt etter å skape en helt egen kultur, nærmest ved siden av det vanlige samfunnet. I sentrale transfilmer som portretterer forskjellige transpersoner, som You Don’t Know Dick (Bestor Cram og Candace Schermerhorn, 1997) eller Gendernauts (Monika Traut, 1999), skildres først og fremst jakten på et helt eget rom, der man unngår storsamfunnets skeptiske eller fordomsfulle blikk, og der man kan være seg selv helt og fullt.

100 % menneske, Trond Vinterkjær/Jan Dalchow 2004. Foto: Exposed

 

100 % menneske og andre transdokumentarer åpner opp for en helt annen mulighet, at trans ikke er noe hinder for å være helt vanlig, selv om den personlige kroppshistorien kan være annerledes enn for de aller fleste. Det er ikke tilfeldig at scenene der Monica ligger på sengen eller sitter på en stol og snakker til sitt videokamera veksler med scener fra et helt vanlig familieliv. Monica som baker pepperkaker med sin mor, feirer en onkels bursdag, hogger og pynter juletre. Vi får være med på minst to julefeiringer, både før og etter operasjonen. I tillegg til å være morsomme og sjarmerende små familieøyeblikk, typiske scener fra en hjemmevideo, forankrer disse scenene Monicas livsverden og transidentitet i det helt vanlige livet, ikke et liv utenfor storsamfunn og familie.

Det er heller ikke tilfeldig at Monicas families norskhet blir så åpenbar i disse scenene. Hun spiser matpakken sin ute i naturen, pynter juletreet, får spise bestemors julegrøt, og gjør alt det helt vanlige mennesker gjør. På denne måten menneskeliggjøres Monica, slik at hennes kjønnsbekreftende operasjon ikke framstilles som noe merkelig, avvikende og bisart. Hun framstår som en helt vanlig ung kvinne, til tross for hennes ellers uvanlige livshistorie.

Monicas jakt på bekreftelse og aksept er vel så mye knyttet til alle menneskers søken etter kjærlighet og tilhørighet, som en helt spesifikk transidentitet. Den har en allmenn eksistensiell karakter som gir transproblematikken en helt egen tone. At hun er i ferd med å skifte biologisk kjønn setter bare alt på spissen, og aksentuerer det vi alle kan gjenkjenne som vanlige følelser og lengsler.

Dokumentaren er et redskap både for å fortelle en helt unik historie, Monicas livshistorie, i første person entall, og samtidig løfte fram transpersoners ordinære og helt alminnelige menneskelighet. Det vi alle vet, men trenger påminnelser om. På et sjarmerende og ærlig vis erstattes negative følelser med positive i løpet av filmen, naken selvforståelse møter den bekreftelse Monica opplever blant venner og i familien. Kjernen i Monicas fortelling om seg selv er, som hun selv sier det tidlig i filmen: «Det er kult å leve. Absolutely!»

100 % menneske, Trond Vinterkjær/Jan Dalchow 2004. Foto: Exposed

 

Alt om Monica

100 % menneske hører til den betydningsfulle portrett-undergenren i moderne norsk dokumentarfilmtradisjon. Den er typisk i sin vektlegging av det vanlige og alminnelige ved personen som skildres, men uvanlig i sin friske blanding av svært forskjellige virkemidler. Selv om blandingen av rekonstruksjoner, dramatiseringer, musikalinnslag og vanlige dokumentariske scener gir filmen en ekstra kraft, er det til syvende og sist de nærgående bekjennelsene til videokameraet som gir filmen dens særegne tone.

Monica forteller alt. Hun inviterer oss stadig vekk helt opp i sengen. Der pludrer hun om stort og smått. Hun forteller om følelser og opplevelser, og hun beskriver sin nye kropp etter operasjonen på en intim og selvutleverende måte. Hun legger intet mellom seg selv og filmen, og snakker alltid rett ut.

At hun så ofte filmer seg selv lett ovenfra, ofte liggende på eller i sengen, er interessant. 100 % menneske er i transsammenheng laget på et helt spesielt tidspunkt. Året etter at filmen fikk sin premiere ble YouTube åpnet for lignende fortellinger og bekjennelser. For transpersoner ble YouTube en helt unik kanal og mulighet til å fortelle sine historier, ikke minst om selve «hormontiden», som den gjerne blir kalt, tiden når man foretar overgangen fra et kjønn til et annet eller bekrefter en kjønnsidentitet. Kombinasjonen av nytt billig digitalt filmutstyr, billigere datamaskiner, og YouTube som publiseringskanal, ga transfilmere en helt ny mulighet til å danne fellesskap, fortelle om seg selv, og diskutere følelser og opplevelser med andre over hele kloden.

100 % menneske, Trond Vinterkjær/Jan Dalchow 2004. Foto: Exposed

 

I mange av de tidlige transvideoene på YouTube var kombinasjonen av det personlige og det spektakulære knyttet til hvordan videobloggerne kunne vise fram de kroppslige forandringene, spesielt etter hvert som de tok hormonbehandlinger. Oftest satt videobloggerne foran datamaskinene eller videokameraet og snakket, men de kunne også vise ny muskelvekst eller hårvekst. I 100 % menneske er ikke det spektakulære knyttet til fysisk kroppslig forandring på samme måte, og Monica er for lengst Monica lenge før hun begynner å bruke videokameraet som skriftestol og kamerat. Det er langt på vei utenfor bildene at den kroppslige forandringen utspiller seg. Det spektakulære i 100 % menneske er i stedet følelser og affekt, spilt ut i form av sang og dans.

Winterkjær og Dalchows film diskuterer ikke bare transidentitet, og Monicas liv, men gir oss også interessante perspektiv på kjønnsidentitet. Refleksjoner rundt «femininitet» og «maskulinitet» løper som en rød tråd gjennom filmen, og tilfører både Monica og transproblematikken en tilleggsnyanse. Monica har imidlertid allerede bestemt seg for én klar kjønnsidentitet, og er intet eksempel på flytende transidentitet. Monica har, som hun selv sier det i klarspråk, «snudd rævva til maskulin identitet», og gjennom filmen følger vi hennes siste arbeid med og utvikling mot en kropp og en identitet som passer, som er den Monica er. Filmen blir slik et spennende eksempel på hvordan transfilm formidler transkjønnedes egen selvopplevelse, erfaringer, opplevelser og følelser.

100 % menneske er interessant også gjennom Monicas og filmens insisterende avvisning av en offerrolle. Selv når moren i en scene slår fast hvor vanskelig det var når Monica ble mobbet på skolen, avviser Monica rollen som offer. Riktignok veksler filmen mellom to formuttrykk, slik at alvoret i saken ikke bagatelliseres, men Monica sier at til syvende og sist var dette kanskje også til hjelp for henne i å ta viktige valg i livet og i forhold til egen kroppsidentitet. Morens gråtkvalte ord får sin motsvarighet i en dramatisering der vi ser Monica som unge Morten nesten bli druknet i et badebasseng, men statusen til denne scenen forblir uklar. Er det morens imaginære bilder vi ser? Eller akkurat det Monica selv opplevde som liten?

100 % menneske, Trond Winterkjær/Jan Dalchow 2004. Foto: Exposed

 

Usikkerheten her er fruktbar. Den flytende pendlingen mellom virkelighet og fantasi skaper et kreativt mellomrom som ikke bagatelliserer mobbingen, men som heller ikke lar den ta over Monicas fortelling og livshistorie. I stedet vitser hun det litt bort, smiler, og sier at også det førte til noe godt, tross alt. Hun vil ikke bli noe offer, lar ikke andre definere hvem hun er eller var, og former sin egen livsfortelling til en positiv historie.

Dalchow og Winterkjærs film har hatt – og har fremdeles – en viktig rolle for både å utvikle positive selvbilder og bidra til allmenn bevisstgjøring om transkjønnede og transproblematikk. Nedtoningen av transfellesskap er bevisst, men kunne vært aksentuert mer, og den søte lounge-aktige musikken er kanskje ikke alltid til det beste for fortellingens kompleksitet. Men musikken og lydbildet bidrar også til å tone ned de negative bildene og følelsene, og gir filmen en mer positiv og livsbejaende klang.

100 % menneske er en dypt menneskelig film. Det er også en strålende transfilm. Et personlig vitnesbyrd og et portrett i helfigur. Filmens fysiske nærhet og intimitet, den personlige tiltalen og måten vi inviteres inn i Monicas liv på, åpner opp for større forståelse både av den vi ser og oss selv som tilskuere. Uansett hvem vi er. Vi får nesten vite alt om Monica, og gjennom Monicas liv lærer vi også mye om våre egne liv.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon