Citizen Iversen om kanadisk skrekkfilm – 21. rapport fra Ottawa

Ginger Snaps, John Fawcett 2000

 

Visste du at selve urfilmen for den moderne slasher- og stalker-filmtradisjonen var kanadisk? Skrekkfilm har siden 70-tallet vært en av de største genrene i kanadisk film, og er mer enn Cronenbergs surrealistiske kroppsfantasier.

Kanadierne tar Halloween på alvor. I begynnelsen av oktober blir alle husfasader i mitt nabolag i Ottawa dekorert med mengder av falsk spindelvev. Hagene fylles av gravstøtter, skjeletter og hodeskaller. Noen har store oppblåsbare plastmonstre som med blinkende lys lyser ondt ut i høstnatten. Og på hver dørstokk står det et oransjefarget gresskar med et lys i, og sender flagrende signaler om død og fordervelse ut til alle forbipasserende.

Kanadisk kultur preges av et paradoks. Et paradoks som slett ikke er unikt for Canada, men som likevel synes ekstra viktig og åpenbart i dette store landet. På den ene siden er folk flest mer hjelpsomme og hyggelige her enn i mange andre land. De utstråler en vennlig mildhet som får sitt mest karakteristiske uttrykk gjennom antallet ganger de unnskylder seg i løpet av en dag. «I’m sorry», synes å være de viktigste og vanligste ordene en kanadier bruker. På den andre siden finnes det et nattsvart mørke og en dyp redsel under denne milde og vennlige overflaten. Et mørke som ikke bare får sitt uttrykk i feiringen av Halloween, men som også preger filmproduksjonen. En av de viktigste genrene i kanadisk film siden 1970-tallet har vært skrekkfilm, og kanadisk skrekkfilm har røtter helt tilbake til filmens første år.

Mandy, Panos Cosmatos 2018. Foto: NFK

 

Kanadisk skrekkfilm er noe mer enn David Cronenbergs makabre og surrealistiske kroppsfantasier. Det produseres flere forskjellige typer skrekkfilm hvert år, og mange filmer som et norsk publikum vil tro kommer fra USA er egentlig fra Canada. Skrekkfilm er dessuten noe av det eneste som synes å virkelig forene det franskspråklige Quebec med resten av landet. I senere år har noen av de mest særpregede og svartsynte skrekkfilmene blitt laget der. Genren er heller ingen ghetto for B-filmregissører. Mange av de mest kjente kanadiske filmregissørene har skrekkfilmer på samvittigheten. Til og med Denys Arcand fra Quebec, i Norge mest kjent for den fabelaktige Jesus fra Montreal (1989), regisserte det skitne rape-revenge dramaet Gina i 1975.

Rundt Halloween settes det gjerne opp flere skrekkfilmer på kino enn ellers i Ottawa, men denne høsten har gitt oss ekstra mange interessante ferske kanadiske skrekkdramaer. Min lokale kino Mayfair spesialiserer seg på lokal skrekk, så det er stedet å valfarte til for å se lavbudsjettsfilmer som ikke når de amerikansk-eide kinokjedene som dominerer ellers i landet. Da filmer som Mandy (Panos Cosmatos, 2018) eller The Hollow Child (Jeremy Lutter, 2018) ble satt opp i forkant av Halloween, var salen full, og entusiasmen til publikum åpenbar.

The Hollow Child, Jeremy Lutter 2017

 

Selv om skrekkfilm for alvor ble en viktig genre i kanadisk film på begynnelsen av 1970-tallet, kan man finne skrekkfilmer blant de aller første filmene laget i Canada. Den koloniale fortiden, og det problematiske forholdet til urbefolkningen løper som en rød tråd gjennom denne tidlige kanadiske skrekkfilmen. The Werewolf (Henry MacRae, 1913) er et drama om en ung indianerjente som blir til en varulv på grunn av morens opplevelser med hvite menn. Urbefolkningens myter, og kanadiske hvite innvandreres dårlige samvittighet overfor folkemordet som gjorde nasjonen Canada mulig, preget også The Lure of the Wendigo (Francis J. Grandon, 1914).

I løpet av 1970-årene blir skrekkfilm en betydningsfull genre i kanadisk film. Ikke uten motstand, og kritikere og myndighetene var lenge kritiske til denne dreiningen i filmproduksjonen. Da David Cronenbergs første vanlige langfilm Shivers fikk premiere i 1975, ble det ramaskrik. En journalist skrev om hvordan skattepenger ble til Cronenbergs smakløse orgie i sex og vold, noe som resulterte i en rekke offentlige debatter. Samtidig hadde kanadisk filmproduksjon endret seg. Sosialrealistiske dramaer ble i stadig økende grad supplert med genrefilm, og skrekkfilmen blomstret.

Black Christmas, Bob Clark 1974

 

På midten av 1970-tallet kom en rekke berømte og beryktede kanadiske skrekkfilmer. Mange av filmene ble skoledannende, selv om de i dag har kommet i skyggen av de amerikanske filmene som var inspirert av dem. Black Christmas (Bob Clark, 1974) er selve ur-filmen i den moderne slasher– og stalker-filmtradisjonen, men er i dag overskygget av John Carpenters Halloween (1978) og andre amerikanske slasher-filmer. Enda mer skitten og omdiskutert var Death Weekend (William Fruet, 1976). Fruet hadde tidligere skrevet manus til og regissert sosialrealistiske filmer, men skiftet beite med denne nattsvarte og brutale filmen om en gjeng macho-menn som voldtar en kvinne. Hun hevner seg på en blodig måte, i en film som også fikk en mer velkjent og beryktet amerikansk avlegger: I Spit on Your Grave (Meir Zarchi, 1978).

Videodrome, David Cronenberg 1983

 

Regissøren som kom ut av den kanadiske skrekkfilm-eksplosjonen med størst verdighet, og som endte opp som en av moderne skrekkfilms fremste regissører var David Cronenberg. Etter to avantgarde-filmer i overgangen til 1970-tallet tok Cronenberg steget over i B-film skrekk, men forvandlet skrekkfilmformen til en rastløs tematisering av moderne kroppskultur, teknologiutvikling, og medisinsk forskning som har løpt amok. Etter den skitne Shivers fulgte en strøm av filmer som oppdaterte gamle skrekkfilm-klisjéer for en ny tid. Ikke minst den gale vitenskapsmannen, som var en viktig figur i filmer som Rabid (1977), The Brood (1979), Scanners (1981), Videodrome (1983), The Fly (1986) og Dead Ringers (1988). Resten er historie, som det heter, og David Cronenberg er i dag et verdensnavn. Den store mesteren begynner riktignok å dra på årene, men mens hans fans venter på neste film, og forhåpentligvis en sterkere film enn de han har laget de siste årene, kan man med hell lese hans første roman. Consumed fra 2014 er en typisk Cronenberg-historie, om kroppsskrekk, teknologiangst, virus og identitetsoppløsning.

Kanadisk skrekkfilm blomstret i skyggen av Cronenberg, og listen av nyskapende og vellykkede skrekkdramaer er lang og blodig. Variasjonen i temaer og innfallsvinkler er også slående. Noen av de mest fremtredende regissørene i Canada har dessuten utnyttet skrekkfilmformatet til å fortelle fascinerende historier om kanadisk identitet, kulturelle spenninger i det kanadiske samfunnet og kaoskreftene som lurer under den vennlige overflaten.

Pontypool, Bruce McDonald 2009

 

Regissøren Bruce McDonald er velkjent for norske filmelskere, og hans film Pontypool (2009) hører til de mest fascinerende filmene i hans filmografi. I denne filmen skildrer McDonald konfliktene mellom fransktalende Quebec og resten av Canada på en slående måte. Et kroppsvirus knyttet til språk forvandler folk i den lille småbyen Pontypool til blodtørstige zombier, og filmen utspiller seg i en liten isolert radiostasjon som angripes av disse.

Den søvnige og vennlige småbyen som stedet der volden plutselig bryter ut, synes å være et kanadisk ur-tema. Kritikeren Northrop Frye beskrev i et klassisk essay kanadiernes «garnison-mentalitet», og Margaret Atwoods bok Survival fra begynnelsen av 1970-tallet slo fast at det å overleve var hovedtemaet i klassisk kanadisk litteratur. Å overleve omgitt av en ugjestmild natur og en fiendtlig eller uforståelig urbefolkning, er også sentrale motiv i skrekkfilmen.

Det mest populære og morsomme skrekkfilmuttrykket for en undertrykket vold som slår tilbake, og en underliggende brutalitet som lurer under overflaten i det kanadiske samfunnet, er skrekk-komedien Ginger Snaps (John Fawcett, 2000). Denne «Carrie-på-amfetamin»-filmen ble så populær at den raskt fikk to oppfølgere. I dag er Ginger Snaps en Halloween-klassiker.

Ginger Snaps, John Fawcett 2000

 

I Ginger Snaps følger vi de to søstrene Brigitte og Ginger. De er 15 og 16 år gamle, og typiske tenåringer. Foreldrene suger og klassekameratene er teite eller dumme bøller. Brigitte og Ginger er bestevenner og besatt av døden. I begynnelsen av filmen legger de fram et skoleprosjekt som består av iscenesatte fotografier av en død Ginger i alle mulige blodige variasjoner. Klasseforstanderen er forferdet, og klassekameratene begynner å mobbe stakkars Ginger. Den lille småbyen opplever imidlertid samtidig at et dyr angriper og river i stykker alle hunder som ikke holdes innendørs, så spenningene mellom den vennlige og milde overflaten og et truende mørke eksisterer fra begynnelsen av i dette forstadsuniverset.

Selvsagt blir Ginger ved et uhell bitt av dyret, som viser seg å være en varulv. Hun går raskt gjennom en slående forvandling. Fra å være en uutviklet grå mus, som gjemmer seg bort fra alle, og ikke minst fra guttene i klassen, forvandles hun til en sexy man eater. Bokstavelig talt. Først får hun sin første mens, så begynner hun å interessere seg for gutter, til lillesøsterens forferdelse. Så går interessen over fra sex til vold. Hun klarer ikke å styre sine drifter, og dreper og drikker blodet fra alle menn som står i veien for henne. Jentebøllen som mobbet henne ender også raskt i en grav i uthuset i hagen. Til slutt er Ginger blitt et virkelig monster, en blodtørstig varulv. Lillesøster Brigitte forsøker å redde storesøsteren, men det er forgjeves. Det er ikke mulig å stagge ondskapen når den for alvor har brutt ut.

Ginger Snaps, John Fawcett 2000

 

Ginger Snaps og Pontypool er to svært ulike eksempler på moderne kanadisk skrekk. På forskjellig måte skildrer de kaoskreftene i kanadisk kultur på en metaforisk måte. Alt som er sopt under teppet, som man ikke snakker om og later som ikke eksisterer, vender tilbake med en voldsom rå kraft. Og da nytter det ikke å barrikadere seg i en garnison-lignende småby. Volden og brutaliteten kommer innenfra, og finnes der som en mulighet i alle. Et viktig tema også i skrekkfilmer fra Quebec, som 5051, rue des ormes (Éric Tessier, 2009) og Les 7 jours du talion (Daniel Grou, 2010).

Det siste drøye året har det kommet en lang rekke nye kanadiske skrekkfilmer som viser at genren er like vital og viktig for kanadisk filmkultur i dag som på 1970- og 1980-tallet. I den psykedeliske og billedberuste voldsfantasien Mandy, tatt inn til Norge av filmklubbforbundet,, forvandles Nicholas Cage fra mild og ettertenksom tømmerhogger til gal voldsbesatt hevner, men et knippe andre filmer kan illustrere variasjonen innenfor dagens kanadiske skrekkfilm.

Brown Girl Begins, Sheryl Lewis 2018

 

Selv om Brown Girl Begins (Sharon Lewis, 2017) ikke levde opp til forventningene, er filmen likevel et eksempel på at kanadisk skrekkfilm forsøker å gå nye veier. Basert på Nalo Hopkinsons post-apokalyptiske science fiction roman, som nok er et strå hvassere enn filmatiseringen, blander regissøren Sharon Lewis karibisk voodoo og vestlig dystopi til et kraftig og voldsomt brygg. Hovedpersonen er unge Ti-Jeanne, som lever i et forurenset ødeland på utsiden av et glasskuppeldekket Toronto. Hun forsøker å unngå å bli som  bestemoren som er yppersteprestinne. Men i kampen mot kaoskreftene, manet fram av hennes monstrøse far, ender hun opp med å omfavne sine magiske evner.

Mer vellykket er kanskje Trench 11 (Leo Sherman, 2017), et skrekkdrama som utspiller seg i Frankrike i de siste dagene av første verdenskrig. En liten gruppe kanadiske soldater og etterretningsoffiserer tar seg inn i ingenmannsland, for å undersøke et forlatt tysk eksperimentelt underjordisk senter, og blir angrepet av soldater som har blitt forvandlet til siklende dyriske drapsmaskiner. I sentrum av dette moraldramaet om en vitenskap som har sporet av finner vi Profeten, en ond tysk vitenskapsmann som har modifisert en parasitt som tar over soldater og visker ut deres menneskelighet. De blir perfekte soldater. Trench 11 er som skrekkfilmer flest en episodisk vev av jump scares og fantasifull ondskap, men det er samtidig en moralsk fabel om vitenskap og forskning. Kanskje litt overtydelig som fabel, men likevel en interessant film med et viktig budskap begravet i gørr, slim, blod og maltrakterte kropper.

Hellmington, Justin Hewitt-Drakulic/Alex Lee Williams 2017

 

En siste smakebit fra dagens kanadiske skrekkfilm er det mer tradisjonelle krim-skrekkdramaet Hellmington (Justin Hewitt-Drakulic og Alex Lee Williams, 2017). I denne filmen vender Samantha tilbake til den lille hjembyen fordi faren ligger på dødsleiet. Hans siste ord er navnet på en ung jente som forsvant på mystisk måte flere år tilbake. Samantha begynner å grave i fortidens hendelser, og oppdager ikke bare at både faren og onkelen er involvert i kriminell virksomhet, men også nye sider ved seg selv. Dessuten møter hun den forsvunne jenta, som er kommet tilbake for å hevne fortidens overgrep på voldsom måte.

Disse og mange andre filmer, både fra de engelskspråklige provinsene og franskspråklige Quebec, viser at skrekkfilm er en helt sentral genre i moderne kanadisk film. Det er en vital og variert genre, som synes å gå rett til det mørke hjertet i et ellers fredelig og vennlig land. I skrekkfilmen kan kanadiere bearbeide angsten for naturens kaoskrefter eller det faktum at nasjonen ikke bare er bygget på folkemord, men at overgrepene mot urbefolkningen fremdeles finner sted hver eneste dag. I skrekkfilmen kommer alt som er undertrykket tilbake, med blodig og voldsom kraft.

På denne måten er skrekkfilmen mer enn en måte det moderne trykkoker-samfunnet kan unngå å eksplodere, og mer enn en Halloween-lignende tunga-rett-i-munnen flørt med vold og død. Skrekkfilmen går rett til Canada og mange andre vestlige lands paradoksale hjerte, og bearbeider gamle og nye synder og overgrep. Mens Halloween-utstyret langsomt pakkes ned og ender i kjelleren, klart til å tas fram til neste års feiring, fortsetter kanadiske filmskapere å gå til det mørke hjertet i vår verden, og kaster lys over alt vi har gjemt i krokene i våre sinn og våre byer.

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon