Grensen: en ny gren i nordisk horror?

 

Grensen, Ali Abbasi 2018 Grensen, Ali Abbasi 2018. Foto: Another World Entertainment

 

Grensen er ikke som andre filmer. Den grenser til det magiske og det eventyrlige, samt til skandinavisk mørke og melankoli.

Ali Abbasis Grensen (2018) er en thriller, men også en fortryllende historie om hvordan en kvinne, som hele sitt liv har følt seg utenfor og annerledes, får oppleve en dyp, befriende kjærlighet. Den er også en film som – ikke minst – evner å pakke en kompleks refleksjon om vår sivilisasjons møte med det fremmede inn i et særlig effektivt, gjennomtenkt og helhetlig filmspråk.

Tina jobber som grensevakt i det svenske tollvesenet, der hun lykkes godt i sine oppgaver. Hun har nemlig en helt spesielt evne, som gjør at hun kan lukte kvoteoverskridende passasjerer og andre forbrytere i det de passerer henne på fergeterminalen. Kollegaene stiller ikke spørsmål til denne rare egenskapen, ettersom hun aldri tar feil. Hun og samboeren Roland bor i et avsidesliggende hus i et vakkert skogsområde utenfor byen. Til tross for ytre tegn til stabilitet – jobb, hus og kjæreste – virker Tina imidlertid preget av passivitet og melankoli. Det skjemmende utseendet hennes vekker ofte rare blikk. Forholdet til kjæresten er ikke direkte lidenskapelig. Roland er en vennlig fyr, men er antagelig mest interessert i Tina fordi hun byr på et bosted med både satellitt-TV og plass til kamphundene hans. Det virker som om Tina har funnet seg til rette i verden ved å innta et mest mulig selvutslettende forhold til den. Hun har også en far med begynnende demens som hun skal besøke og ha omsorg for. De eneste øyeblikkene der Tina føler seg fri og ordentlig tilfreds, er når hun kan kjenne på mosen mellom tærne, gå barfot i skogen, eller nakenbade i tjernet nær huset.

Grensen, Ali Abbasi 2018. Foto: Another World Entertainment Grensen, Ali Abbasi 2018. Foto: Another World Entertainment

 

En dag kommer en veldig spesiell person forbi Tina ved grensepasseringen, en som får luktesansen hennes til å gå i “overdrive”. Mannen er av den ekleste sorten, med huleboer-utseende, skitne klær kombinert med en flirete fremtoning og et invaderende kroppsspråk. Han snakker med en tydelig finsk aksent. På enigmatisk vis føler Tina seg imidlertid sterkt tiltrukket av ham. Og i møte med denne mannen oppdager Tina etterhvert nye sider ved sitt sanne selv, på grensen mellom natur og sivilisasjon, mann og kvinne, dyr og menneske.

Det finnes mer enn bare ugler i mosen

Det er kanskje ingen overraskelse at Grensen vant Un Certain Regard-prisen i Cannes, en pris som ofte går til nyskapende filmer. Filmen ble i tillegg utnevnt til å være Sveriges Oscar-kandidat, noe som tyder på at den også har bred publikumsappell. Den vever sammen nordiske folketradisjoner med moderne sosiale problemstillinger gjennom en realistisk fortellerstil og et tettpakket, effektivt thriller-format.

La oss ta fatt i noen eksempler på Abbasis mesterlige kontroll over bildet, som under hans regi får en helt eget fasthet og materialitet. Særlig hender – hender som plukker opp et insekt på en gren, hender som griper tak i en fuktig og myk grønn mose, får mye oppmerksomhet uten at dette virker insisterende. Naturen er aldri langt unna – enten vinden blåser inn gjennom bilvinduet og inn i Tinas hår, eller når regnet plasker ned i tjernet. Fra starten av indikerer bruken av foto og klipp at vi befinner oss i en gjenkjennelig, realistisk verden, med en organisk, levende kvalitet.

Abbasi er heller ikke redd for å komme tett inn på skuespillernes ansikter, enten disse uttrykker usikkerhet, vrede, trussel eller begjær. Det er ingen liten risiko å ta med tanke på hvor mye disse måtte sminkes – men effekten er absolutt upåklagelig. Skuespillerne Eva Melander og Eero Milonoff oser av et konkret fysisk nærvær og rå energi som føles realistisk, og etterhvert blir totalt absorberende.

Grensen, Ali Abbasi 2018. Foto: Another World Entertainment Grensen, Ali Abbasi 2018. Foto: Another World Entertainment

 

Det oppstår fra tidlig av en sterk seksuell spenning mellom våre to hovedkarakterer. Særlig Tina uttrykker gjennom sitt defensive, men lengtende kroppspråk et helt liv med nedverdigende blikk og selvfornektelse. Hennes ekte, undertrykte vesen kommer veltende ut på vulkansk måte i en av de villeste og mest befriende sexscenene jeg har sett på lenge. Spesielt deilig er det at distinksjonen mellom mannlig og kvinnelig seksualitet ikke har noe betydning i denne oppkoblingen. Her frigjøres en fantastisk dyrisk urkraft, hinsides alle grenser.

Kontrasten mellom natur og sivilisasjon er selvsagt tilstede i bruken av kulisser og steder. Skogholtet og tjernet fremstår som både virkelighetsnære og mystiske på en gang. Det oppstår noen enigmatiske møter med skogsdyr. Disse skildres ofte frontalt, på en noe oppstilt måte (jf filmens plakat), som vekker assosiasjoner til illustrasjonsbilder i eventyrbøker, eller folkekunst. Finland spiller en viktig rolle i plottet, og det er fristende å tro at Tove Janssons melankolske og surrealistiske Mummidal-univers kan ha vært en inspirasjonskilde. På sivilisasjonens, eller “menneske”-siden finner vi derimot offisielle institusjoner i kalde kontorbygninger – politiet, tollvesenet – samt kjedelige IKEA-leiligheter. Jeg kan heller ikke la være å berømme den fantastiske bruken av kostymer og klær. Som visuelt uttrykk for Tinas ytre fremtoning, vitner de om hennes forsøk på normalitet, og vegring mellom to verdener. (Om det bare fantes en filmpris for bruk av gensere i film! Da ville Tinas hvite, dunbløte småpikegenser tatt kaka.)

Et nytt horrormotiv?

SPOILER ALERT! For best å kunne nyte denne filmen anbefales det sterkt å la være å få avslørt dens sentrale poenger. Jeg har nok allerede avslørt for mye, men kommer nå til å gå eksplisitt innpå noen av disse. Dersom du ikke har sett filmen, bør du slutte å lese her.

 

Grensen, Ali Abbasi 2018. Foto: Another World Entertainment Grensen, Ali Abbasi 2018. Foto: Another World Entertainment

 

Grensen bygger på en novelle av forfatteren av La den rette komme inn, John Ajvide Lindqvist (som også bidro til filmens manus, sammen med Isabella Eklöf). Fortellingen er på mange måter et produkt av hans mørke, forstyrrende univers, med overnaturlige vesener som, i dette tilfelle, har opphav i skandinavisk mytologi. Populærkulturen har servert oss mange fortellinger om vampyrer, zombier og varulver. Men vi har sjeldent sett dette. Er dette starten på en ny gren innenfor nordisk horror?

Lindquist lar oss i sine romaner møte både vampyrer og zombier, i Grensen er de overnaturlige vesenene troll. Trollet er et mangfoldig vesen, hvis egenskaper – i motsetning til for eksempel vampyrer – ikke er helt fastsatt. Ali Abbasi får dermed tøyd og lekt med dem etter egne ønsker. Som han selv innrømmer i et intervju: “Vampyrer är sexiga och zombierna är konsumenter. Men så har vi trollen och där kan jag känna igen mig själv.” Det er altså noe spesifikt ved denne figuren som resonnerer i vår kollektive fantasi, og vekker en kombinasjon av sympati og avsky. Trollet tar også med seg en del negative assosiasjoner: ondskap, dyriskhet, fremmedhet. I Grensen blir dette et utgangspunkt for en refleksjon omkring ondskapen og dens banalitet. Det er ikke godt å si hvem de “ekte” monstrene er i denne filmen, grusomheten synes å være overalt, også hos “helt vanlige mennesker, i helt vanlige IKEA-leiligheter”, som Tina påpeker. Tina selv blir utsatt for en moralsk dragkamp mellom det gode og det onde. Hun velger til slutt bort ondskapen, og spør: “Er det menneskelig å tenke sånt?”.

Grensen, Ali Abbasi 2018. Foto: Another World Entertainment Grensen, Ali Abbasi 2018. Foto: Another World Entertainment

 

Fornuftens søvn avler monstre

Spørsmålet om ondskap, og hvor den lokaliseres, er en urgammel teologisk, men også tidsmessig og relevant problemstilling. Den kristne kulturen opererte med en dualitet, der det onde kunne lokaliseres i den onde: Satan. Andre forklarte ondskap som en nødvendig del av Guds plan, eller som et uttrykk for menneskelig frihet. Etterhvert som Guds død også brakte med seg Satans død, har vi mistet vokabularet for å snakke om ondskap, samtidig som vi fortsatt fornemmer fenomenet: Krig, tortur, mord, barnemishandling osv. oppfatter vi som onde ting.

Hvordan forklare onde handlinger? Skal vi skylde på en brist i menneskesjelen, genene våre, eller “samfunnet”? Ingen svar virker tilfredsstillende. Flere teoretikere, fra Baudrillard til Susan Sontag, har påpekt at det finnes et gap mellom våre erfaringer av det onde og våre intellektuelle redskaper for å for å forstå det.

Filosofen Paul Ricoeur mener at ondskapen ikke lar seg forklare ved hjelp av fornuftens begrepsapparat. Men der hvor fornuften kommer til kort, kan imidlertid symboler hjelpe oss til innsikt i ondskapens natur. Ifølge Ricoeur er mytologiske figurer og symboler redskaper som hjelper oss med forståelse av det som er utilgjengelig for filosofisk refleksjon. Eventyrlige fortellinger som Grensen inneholder dermed symbolske ressurser for å hjelpe oss til forståelse.

Grensen, Ali Abbasi 2018. Foto: Another World Entertainment Grensen, Ali Abbasi 2018. Foto: Another World Entertainment

 

I Francisco de Goyas berømte bilde “Fornuftens søvn avler monstre” fremstiller kunstneren seg selv i søvne, omringet av en rekke grusomme og fantasmagoriske figurer. Den vanlige fortolkningen av dette bildet tilsier at det er den rasjonelle siden ved menneskeheten som holder det stygge, det ukjente og groteske på avstand. Uten fornuften kan hva som helst skje. Det rasjonelle settes ut av spill, og verden overlates til monstre.

Leser man dette bildet i lys av Ricoeurs poeng om det ondes symbolikk, fremstår derimot disse mytiske “monstrene” som den nødvendige og naturlige motparten til fornuftens søvn, og kilde til fantasi og kunst. Troll, vampyrer og hekser fra vår kollektive fantasi er delaktige i en symbolsk verdensanskuelse der ondskapen ikke skal forklares, men forstås gjennom avbilding og tolkning. Med sine moderne, melankolske og tvilende troll inngår Grensen i en velkommen fornyelse av denne symbolikken.

 



Din kommentar


Relatert

Nordisk filmhelg i Oslo 25. og 26. september

Blogg: Til helgen er det mulig å få sett filmene som er nominert til Nordisk råds filmpris på Gimle kino i Oslo. I Zs tidligere numre kan du lese intervjuer med Metropia-regissør Tarik Saleh og Upperdog-regissør Sara Johnsen. Temanummeret vårt Z nr. 4 09: Visualitet hadde hovedfokus på ny skandinavisk film. Mer info om filmhelgen finner du her.

Lite nabolandsfilm på kinoer i Norden

Blogg: Representanter for de fem nordiske land møttes nylig til et seminar om nordisk film på Voksenåsen i Oslo. Utgangspunktet var at alle de nordiske land har få filmer fra sine naboland på kino.

Belleville Baby (2013) – Film som hukommelse

Blogg: Tenk deg at du en dag får en telefon fra en du ikke har sett på nesten ti år. En som den gangen simpelthen forsvant, uten et ord, uten forklaring, og som ikke har latt høre fra seg siden. En du elsket, men ikke vet noen ting om. Dette er utgangspunktet for Belleville Baby.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Postmannen ringer igjen og igjen – Cain, Carlmar og gjenbruk av mytiske historier.

Z #1 2006: I 1934 utga James M. Cain romanen The Postman Always Rings Twice. Romanen gjorde seg umiddelbart [...] | kun utdrag

Der originalen og klisjén møtes – Gjenkjennelsen i Twin Peaks

Z #1 1991: Er det mulig å være nyskapende innenfor en så forslitt genre som «såpeopera». David [...] | kun utdrag

Det er publikum det er noe galt med!

Z #4 1984: Jeg har tenkt på det lange, men ikke våget å si det. Nå får det bære eller briste. Sannheten [...] | kun utdrag