Cold War

foto: Norsk filmdistribusjon Cold War. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

Pawel Pawlikowski, kjent her hjemme for Ida (2013), er igjen kinoaktuell med Cold War. Denne gangen bruker han en større palett hva angår ensemble og innspillingssteder, men beholder det kompakte mellommenneskelige dramaet han lyktes så godt med i forrige film.

Polen, 1949. Kommunismen råder, og idealistiske Irena og Wiktor oppretter en skole for folkemusikk og -dans i en gammel herskapsbolig. Allerede under opptaksprøven utmerker Zula seg. Hun har ikke en spesielt vakker stemme, men det er noe ved henne som får Wiktor til å falle pladask. Følelsene er gjensidige, og dette blir begynnelsen på et stormfullt kjærlighetsforhold som strekker seg gjennom årtier og flere europeiske byer. Som musikere og kunstnere er de begge rastløse sjeler som ikke lar seg kue av hverken hverandre eller politiske systemer, og konfliktene i filmen gjenspeiler disse forholdene. Zula er en slags femme fatale som elsker Wiktor samtidig som hun rapporterer om han til regimet. Det er imidlertid kjærlighetshistorien som er sterkest skildret i filmen, det kommunistiske regimet i Polen blir ikke problematisert på noen annen måte enn at det er noe karakterene må forholde seg til.

Cold War. Foto: Norsk filmdistribusjon Cold War. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

Å se en Pawlikowski-film er en estetisk nytelse i både bilder og musikk. Som i Ida filmer han i svart-hvitt og i 4:3 format, noe som passer tidskoloritten fra 50- og 60-tallet perfekt. Både Agata Kulesza, som spiller Irena, og Joanna Kulig i rollen som Zula har han med seg fra Ida, og Tomasz Kots tolkning av den romantiske pianisten Wiktor er veldig god. Bildene er nydelig komponert av fotograf Lukasz Zal, som også filmet Ida. Her er ingenting tilfeldig! Spesielt er bruk av lys og skygge påfallende, noe som sammen med Zula som en slags femme fatale tilfører filmen en film noir-stemning. Samtidig er det store følelser som spilles ut, og filmen kan til tider også oppfattes melodramatisk. Zulas manipulasjon av Wiktors følelser setter ham på flere prøver, men hans kjærlighet til henne forblir sterk. Kameraet er mer aktivt i Cold War enn i Ida, men det minimalistiske formspråket er gjenkjennelig. Siden handlingen foregår i et musikk- og dansemiljø er lydsporet fullt av vakker folkemusikk, stemningsfull jazz og samtidig popmusikk. Det er lett å glemme at filmen faktisk er spilt inn i 2018.

Selv om Cold War er en kjærlighetsfilm ignorerer den ikke det politiske bakteppet fra etterkrigstiden, og tittelen henspiller både på “kjærlighetskrigen” hvor Zula utnytter Wiktors følelser for henne, og den kalde krigen i det splittede Europa. Wiktor hopper av til Vesten under en konsert i Berlin, og flytter til Paris. Zula gifter seg med en italiener for å kunne ferdes i både øst og vest. Wiktors svik mot Polen må han betale for, men ingen pris er for høy å betale for å være sammen med den man elsker.

Cold War. Foto: Norsk filmdistribusjon Cold War. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

Pawel Pawlikowski har selv levd store deler av livet sitt utenfor Polen. Han levde i eksil sammen med moren sin i England fra han var tenåring, og bodde i Paris i mange år før han vendte tilbake til Warszawa. Paret i Cold War er basert på Pawlikowskis foreldre (se intervju med regissøren her) og har deres navn. Det er altså selvbiografiske elementer i filmen, hvor Zula også kan være for Wiktor det Polen er for Pawlikowski. En hard, men evigvarende kjærlighet. Pawlikowski vant Gullpalmen for beste regi for Cold War under årets filmfestival i Cannes.



Din kommentar


Relatert

Fra unntakstilstand til stillstand? – Om polsk film 1982-87

Z #4 1987: Det ville være umulig å påstå at historien ikke spiller noen rolle for polske regissører. Til [...] | kun utdrag

Marek Koterski om det indre liv

Z #4 1987: Marek Koterski intervjuet av Trond Brede Andersen | kun utdrag

Krzysztof Kieslowski – Filmkunstner som kan mer enn sine ti bud

Z #2 1990: Den polske filmregissøren Krzysztof Kieslowski har med sine filmer om de ti bud, spesielt filmen [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag

Å se og høre landskaper: Ry Cooder møter Wim Wenders

Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger. | kun utdrag

En øredøvende pause

Om komponist/regissør-samarbeidet mellom Gunnar Sønstevold og arne Skouen | kun utdrag


Fra arkivet

Er film best på NRK2?

Z #4 1996: NRK2 har gitt oss mer film på fjernsyn. Har vi bruk for det? Geir Steinar Knutsvik har tatt en [...] | kun utdrag

Han føler, hun forklarer – når filmskilsmissen havner i retten

Z #2 2015: Hva skal til for å enes om skilsmisse på film? Ser vi de svært ulike Kramer vs. Kramer, Mrs. Doubtfire og Vivianes kamp opp mot hverandre, ser det ut som nøkkelen ligger i å lytte. | kun utdrag

Historier blant ruinene – et blikk på film fra Sørøst-Asia

Z #1 2010: Et våkent blikk for å skape fortellinger av historiens ruiner synes å være et fellestrekk hos det siste tiårets ledende sørøstasiatiske filmskapere.