Dropp skuespillerutdanningen!

Amatører. Foto. Arthaus

 

Fra nå av vil vi bare ha Amatører.

Hva er det som gjør at noen karakterer føles sjarmerende, at de oppleves som så rike og autentiske at de nesten overgår historien de er en del av? Fra nyere tid har blant annet Dustin (Gaten Matarazzo) i Stranger Things og Richard Splet (Sam Richardson) fra Veep gått rett inn på lista mi over favorittkarakterer. I Gabriela Pichlers nye spillefilm Amatører renner det over med gulliga, morsomme, sårbare og helstøpte folk.

Klasse og diskmedel

Amatører (Gabriella Pichler, 2018) kom nylig på norske kinoer, samtidig som Sverige gikk til valg. Mye i filmen kan ses som en kommentar til tingenes tilstand. Pichler har laget en film om klasse, innvandring og hvem som egentlig har råd til å ofre noe for livet de vil ha. Men det får historien til å virke langt mer kjedelig enn den er.

Vi befinner oss i den fiktive småbyen Lafors, som har en lang historie med skinnindustri, men hvor antall arbeidsplasser er dalende. Kommunen forsøker å få den tyske lavpriskjeden Superbilly til å etablere seg hos dem (det står mellom Lafors og Allingsås. Og inta fasan vil vi vel at dom skal havna i Allingsås?)

For å jazze opp innsalget sitt, vil de lage sin egen kommunefilm. Bare ikke så töntig som slike kommunefilmer pleier å være. (Som eksempel fra hjemlige trakter, se under for Stange kommunes reklamefilm. Töntighetsnivået får vurderes av hver enkelt.)

For å spare penger går de til skolen og ber elevene komme med sine forslag. De får alt fra emovideoer om hvor trasig det er å bo i Lafors, til liksom-gangsta-film med ungdommer som later som de har et gjengopprør i parken. Så har venninne Aida og Dana filmet det de ser rundt seg.

Her er rundelgen forklarer de. Elgen i rundkjøringen – Lafors sin stolthet. Og Lafors-fontenen. Den får man inte helle diskmedel i, sier Dana. Og selv etter å ha kjent Aida og Dana i noen minutter fryder det meg langt nedi foten at det skal diskmedel oppi den fontenen.

Hvorfor fungerer det?

I et intervju med Rushprint forteller Pichler hvordan hun jobber for å caste filmene sine. Hun vokste selv opp på bygda, i arbeiderklassen, med utenlandske foreldre. Hun så lite av seg selv i filmer og serier som skulle handle om Sverige:

– Folk på film og tv pratet ikke og så ikke ut som de menneskene jeg hadde rundt meg. Da jeg begynte å jobbe med film så jeg fort at sånn kunne det også være med mange av kunstfagskolene og lignende, som for eksempel en skuespillerskole. Jeg kunne liksom ikke finne disse menneskene der, og derfor har vi castet helt vanlige mennesker.

Så hva er det Pichler gjør som får amatørene til å oppleves som så sjarmerende og autentiske? For det første bruker hun tilsynelatende lite tid på å etablere hvem karakterene er. Hun putter oss rett inn i rommet, og lar oss se hva de holder på med. Og hun gir dem noe å gjøre.

Samlebåndet går

Dette kommer kanskje aller best til syne i hennes debutfilm Spise, sove, dø. Raša (Nermina Lukac) jobber på et salatpakkeri, og hun har rutinen i hendene. Hun stabler ruccola i et forrykende tempo. Det kommer en ny jente til samlebåndet, og Raša viser henne hvordan det skal gjøres, men blir det åpenbart at hun ikke klarer å lære fort nok. Salaten fortsetter å rulle inn, og det blir kaos på båndet.

Pichler henger på karakterene sine. Karakterene får sjelden sitte lenge i ro, her er lite dveling i og stille kontemplasjon. Og gjennom disse rastløse karakterene, og gjennom tempoet filmene holder, får de flyktige, følelsesladde scenene enda mer styrke. Som når familie og venner lager avskjedsfest til Raša og alle synger på bosnisk. Etter å ha vært fortvilt og oppgitt en større del av filmen ser vi at Raša en kort stund gjemmer ansiktet i hendene og blir tydelig beveget.

Eller i Amatører, når Aida og Danas filmprosjekt har gått for langt, og Aida har havnet i slåsskamp med en kar de insisterer på å intervjue. Aidas fostermor kommer på besøk til Danas familie, hun vil snakke om at jentene må slutte å filme. Hun er redd prosjektet deres vil føre til at hun mister jobben som vasker på rådhuset.

Og oppi diskusjonen rundt bordet, med foreldrene til Dana som mener at det er viktig at jentene får fortelle sin historie, oppi språkforskjellene og de mange bugnende rettene på bordet, sitter Aida. Med tårene trillende nedover ansiktet.

Amatører. Foto. Arthaus

Helstøpte karakterer

Pichlers karakterer er morsomme, ordrike, og får tilsynelatende prate med sine egne stemmer. For at de skal oppleves som hele karakterer trenger de også å være sårbare og feilbarlige. Pichler løser det på enkle, men samtidig ikke overtydelige måter.

I Spise, sove, dø er det kjærligheten Raša har til sin far som viser sårbarheten hennes. Hennes bekymring for ryggen hans, og for hvordan det skal gå om hun ikke tjener penger, er med å styre noen av hennes mer tvilsomme valg.

I Amatører er det særlig Musses forhold til sin mor som enkelt og raskt tar ham fra å være en jovial og lettlikt karakter til noe mer. Moren bor på gamlehjem, og har i sin demente tilstand gått tilbake til å bare prate tamil, et språk Musse aldri lærte. Dermed sitter de der, en mor som gjerne vil fortelle gutten sin at han må spise og kle godt på seg, og en sønn som så gjerne vil fortstå henne, men ikke klarer det.

Å se sin egen historie

Amatører. Foto. Arthaus

 

Aida og Danas filmprosjekt tar til slutt episke proporsjoner. Hvordan forteller du historien om ditt lokalmiljø? Og hvor langt er det riktig å gå for å få med alle nyansene? Ved å klippe mellom filmskaperens historie, og Dana og Aidas historie som er skutt med mobilen, lager Pichler en flytende overgang mellom amatørhistorier og den mer stiliserte spillefilmens historie.

Her er det etter hvert et rikt univers av amatører som får fortelle sin historie, direkte til kamera. Som ganske mange av oss har blitt vant til å gjøre, etter hvert, i en eller annen form, når vi former vår egen persona i sosiale medier.

Skuespillerne i filmen skal ikke bare overbevise som skuespillere. De må også de ligne nok på oss, og hvordan vi iscenesetter oss selv. Pichlers måte å jobbe med skuespillere ville naturlig nok ikke kledd ethvert prosjekt. Men resultatene hennes er verdt å studere.

Og om du kommer fra et stort eller lite sted er det enormt mye gjenkjennelig i det Dana og Aida graver frem om kjærlighet og hat til stedet du kommer fra. Og viktigst av alt: En gang i blant må du huske å helle litt diskmedel i din lokale fontene.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon