Det satt to jenter i et rom

Ossos, Pedro Costa 1997

 

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

Det begynner med lyd, et hiv etter pusten. En gang, to ganger, så et tredje kraftig åndedrag som trekkes ut i ekko. Alt mens bildet fortsatt er i svart, som om filmen insisterer på sin egen eksistens: «Jeg lever, jeg ånder, jeg er i live!» Deretter filmmusikk – strykere, harpe og kvinnesopran. Er vi på vei inn i filmens drømmefabrikk nok en gang? Når det første bildet står på lerretet foran oss, ser det i tilfelle mer ut som et mareritt. To unge, magre jenter på en seng i et trangt rom med gusjegrønne vegger. Den ene ligger bakover med et strikketøy på fanget. Den andre sitter med beina i kors, en pute uten trekk i ryggen, og pusten hennes går over i en hoste som om lungene hennes var fulle av sand. Mellom seg har de et sølvpapir med heroin som de bytter på å røyke fra, mens de prater skit og myser mot lyset fra sommeren utenfor som siver inn gjennom gardinene.

Med denne fem minutter lange scenen åpner In Vanda’s Room (2000) den andre av Pedro Costas i alt fire filmer om og fra slumstrøket Fontainhas utenfor Lisboa. Sammen med resten av serien – Ossos (1997), Colossal Youth (2006) og Horse Money (2014) – er den vist på filmfestivaler verden over. Filmene blir hyllet for både skildringene av marginaliserte personer i et helt særegent bomiljø, og for måten de viser hvordan det innvandrertette Fontainhas er sterkt preget av Portugals historie som kolonimakt. Serien framholdes som et av de viktigste verkene i nyere europeisk film, er utgitt på det prestisjetunge merket Criterion Collection, og er kommentert, analysert og beundret i internasjonale tidsskrifter. Nylig kom også nyheten om at en femte film i serien er ferdigstilt: Daughters of Fire får premiere i løpet av 2018, og det ville ikke overraske noen om det skjer enten i Cannes i mai, eller på filmfestivalen i Locarno i Sveits, hvor også Horse Money hadde premiere.

I Norge er derimot filmene knapt vist (et unntak er Bergen filmklubb, som har vist Horse Money), og Pedro Costa er ukjent også for mange cinefile. Hva er det med disse filmene som er så banebrytende?

En krig mot konvensjoner

Casa de Lava, Pedro Costa 1995

 

Historien om Fontainhas-filmene er fortalt så ofte av Costa og andre at den nærmer seg (selv)-mytologisering. I intervjuet vi trykker på de neste sidene beskriver Costa arbeidet med disse filmene som et slags opprør mot filmindustrien.

Costa debuterte allerede i 1989 med spillefilmen Blood og fulgte opp med Casa de Lava i 1994. I sistnevnte følger en sykepleier en skadet bygningsarbeider tilbake til hans hjemby på Fogo, en av Kapp Verde-øyene som fram til 1975 var portugisisk koloni. Innspillingen trakk i langdrag, delvis på grunn av Costas motstand mot de hierarkiserte arbeidsprosessene og estetiseringen av virkeligheten som konvensjonell filmskaping kan føre med seg – «for meg var Casa de Lava krig, rett og slett, mot meg selv, mot produsenten».

Underveis ble Costa et slags sendebud for gaver og brev fra folk på Fogo til deres slektninger i Lisboa, nærmere bestemt i Fontainhas – et strøk i utkanten av hovedstaden hvor mange migranter fra Kapp Verde holdt til. Her ble han kjent med menneskene og historiene som skulle befolke hans neste fire spillefilmer. Blant dem er de narkomane søstrene Vanda og Zita fra åpningsscenen i In Vanda’s Room, som også begge spiller i seriens første film Ossos, en film om et skadeskutt par i Fontainhas som prøver å gi omsorg til sin nyfødte sønn. Han møter også Kapp Verde-migranten Ventura, som spiller hovedrollen som seg selv i seriens to siste filmer, der Portugals historie som kolonimakt og diktatur fram til revolusjonen i 1974 blir stadig viktigere for filmfortellingen.

Det spesielle med Fontainhas-serien er at den bryter alle filmatiske konvensjoner i sin framstilling av levd liv på lerretet. Filmene handler om virkelige mennesker i et konkret miljø, men alle medvirkende spiller fiksjonaliserte utgaver av seg selv. Det gir ikke så mye mening å forsøke å kategorisere filmene som dokumentar og fiksjonsfilm: Det er snakk om en filmskaper som bruker hele sin kunstneriske verktøykasse, på vidt forskjellig måte fra film til film.

Ossos, Pedro Costa 1997

 

Det er også umulig å se filmene uten å få en følelse av akutt sosial nød og dype sår i samfunnssjela: fattigdom, rusmisbruk, omsorgssvikt, krigstraumer, eksil, forvisning, håpløshet. Men filmene er ikke et fortvilet utrop på vegne av marginaliserte «andre», de vil skildre deres overlevelse i stedet for å varsle om deres undergang. Her er heller intet islett av «saksdokumentar» med intervjuer, voice-over eller tekstplakater. Vi aner mer enn vi forstår, men det hindrer ikke vår innlevelse eller opplevelse.

Pedro Costa holder seg også langt unna tradisjonell psykologisk realisme der «hendelse A får karakterene B og C til å gjøre D med konsekvenser for E». Heller enn en rett linje i tid er filmene et slags kart – eller en labyrint – som brer seg langsomt utover, fysisk så vel som mentalt. Denne «utviklingen» eller «innviklingen» tiltar over tid. Mens de to første filmene Ossos og In Vanda’s Room er nokså konsentrerte i tid og rom, sprenger både Colossal Youth og Horse Money skillet mellom fortid og nåtid, drøm og virkelighet. De to siste filmene er også stiliserte på en måte som kan få en skandinav til å tenke på Roy Anderssons nøye konstruerte tablåer, mens spillestilen er både kunstferdig og ekspressiv, på en måte som kan minne om Rainer Werner Fassbinder.

Særlig Horse Money kan være et krevende stykke film å fordøye, og det krever stor konsentrasjon for å henge med ved første gjennomsyn. Uten å angi annet enn fragmenter av den politiske og samfunnsmessige konteksten, skildrer filmen hvordan hovedkarakterene Ventura og Vitalina prøver å forholde seg til traumatiske minner fra sin fortid på Kapp Verde og i Portugal. Samtidig er den fantastisk vakker og velkomponert, og dersom man gir seg selv tid til å lytte og se, kan den gi en virkelig stor opplevelse.

Det er menneskene i filmene, stedene de besøker, tausheten eller de innviklede samtalene deres, minnene de hjemsøkes av, som er selve fortellingen. Men selv om vi altså kommer «tett på» Pedro Costas karakterer, får vi aldri helt has på dem. Det er som om filmene anerkjenner at personene også har et liv utenfor filmen, at de har like stort eierskap til bildene som vi som ser dem.

Digital nyskaping

Horse Money, Pedro Costa 2014

 

Fontainhas-serien blir ofte trukket fram som et gjennombrudd for digital filmskaping. Den er laget over tjue år, i svært tett samarbeid med beboerne i Fontainhas, og hovedpersonene er da også kreditert som medforfattere. Verken fortroligheten og langsiktigheten, eller det estetiske uttrykket i filmene, ville vært mulig uten å minimere antall involverte og bruke digitale kameraer. Seriens første film Ossos er skutt på 35mm film, og ser helt praktfull ut, som et renessansemaleri i dunkle, ofte blågrønne fargetoner. Costa følte imidlertid at det store filmteamet han brakte med seg, var uønsket i nabolaget og bidro til deres følelse av å være invadert.

Oppfølgeren In Vanda’s Room er filmet av Costa selv, med et lite digitalt Panasonic-kamera. Selv om vi også blir kjent med andre mennesker i andre rom og gater, utspilles store deler av den nesten tre timer lange filmen inne på Vandas rom, der hun og søsteren ruser seg og driver inn og ut av lange samtaler. Scenene virker improviserte, og fullstendig autentiske, men er i virkeligheten nøye regissert og planlagt gjennom talløse repetisjoner. Innspillingen foregikk daglig gjennom et helt år, noe som ga Costa tid til å arbeide med hver enkelt innstilling. Innrammingen, og ikke minst lydbildet i filmen, er svært gjennomtenkt. Selv om den foregår innendørs, gir In Vanda’s Room en sterk opplevelse av bymiljøet. Utenfor Vandas vindu hører vi bråket fra anleggsmaskinene som er i gang med å rive bydelen, som del av en pågående byfornyelse.

Da Colossal Youth kom ut i 2006, var slummen jevnet med jorda. Filmens hovedperson Ventura, en høy, hengslete skikkelse merket av traumer etter eksilet fra Kapp Verde, bor nå i Casal de Boba, hvor mange Fontainhas-beboere fikk nye hjem. Den sjelløse, moderne bydelen er filmet som en skrekkvisjon fra 20-tallets tyske ekspresjonisme, med skarpe vinkler og bygninger som tårner seg mot himmelen. Lyset er ikke dunkelt, som i det trange, innelukkede Fontainhas, og heller ikke bløtt som i en analog film, men skarpt, grelt og blendende hvitt. Det skaper en følelse av uvirkelighet og fremmedgjøring, og uttrykket er langt fra de krystallklare og nøye etterarbeidede bildene vi kjenner fra våre dagers påkostede digitale spillefilm. I seriens foreløpig siste film, Horse Money, er Fontainhas nærmest et blekt minne, og handlingen utspiller seg dels på et slags sykehus hvor en sterkt nedkjørt og skjelvende Ventura får behandling.

Kunstnerisk finslepent
I intervjuer framhever Pedro Costa punken og dens Do-It-Yourself-filosofi som en viktig del av sin bakgrunn. Han bedyrer at han skyr manus i tradisjonell forstand, og filmene hans er innspilt over lang tid etter det som virker som en omstendelig metode styrt av intuisjon. Samtidig er han en glimrende håndverker og en stilist som kjenner sine filmatiske klassikere, og nevner Fritz Lang, John Ford og ikke minst Yasujirô Ozu som inspirasjonskilder.

Det virkelig mesterlige med Fontainhas-serien er Costas evne til iscenesettelse, til å konstruere bilder og scener som ser ut til å bære i seg selve meningen med filmen som helhet. Det kanskje aller fremste eksemplet er en sekvens i Colossal Youth som virker hverdagslig, men som er søkkrik på politisk og kulturell undertekst. Her oppsøker Ventura det ærverdige kunstmuseet Gulbenkian i Lisboa, grunnlagt av en styrtrik oljemagnat og kunstmesen. Ventura har selv vært med på konstruksjonen av museet som underbetalt håndlanger, kort tid etter utvandringen fra Kapp Verde: Lagt rør og fliser, ryddet hagen og plantet plen utenfor. En ung vaktmester, selv innvandrer fra Kapp Verde og fornøyd med museumsjobben, låser ham inn og ut. Stående ved siden av digre portrettmalerier og gullforgylte barokksofaer er Ventura fullstendig malplassert. Samtidig er det som om filmen gjør også ham til et betydelig kunstverk, verdig som en statue. Den anerkjenner hans slit og lidelse, og gir håp om at skjevheten som har plassert ham på bunnen av samfunnsstigen, kan bli gjenopprettet i neste generasjon.

Med sine filmer fra og om Fontainhas har Pedro Costa gitt sitt bidrag til samme mål, og også gitt oss et av den nyere europeiske filmens viktigste kunstverk.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon