Med kamera som våpen – Lars von Trier og Spike Lee i Cannes

Hvilken rolle skal filmen – og filmkunstnerne – ha i møte med ondskap? Spike Lee og Lars Von Triers nye filmer – BlackKklansman og The House That Jack Built – som hadde premiere under årets Cannes-festival, tar begge tak i problemstillinger rundt maktutøvelse og vold.

BlackKklansman (Spike Lee)

BlackKklansman foregår i Colorado Springs på 1970-tallet (med tilhørende retro fargekoloritt og musikkbilde), og er historien om hvordan byens første afroamerikanske politimann, Ron Stallworth, klarte å infiltrere Ku Klux Klans ekstremt voldelige og giftige miljø, blant annet ved hjelp av en jødisk politikollega (filmen har også faktiske hendelser som basis).

I en scene i filmen diskuterer Ron og en annen sympatisk hvit kollega Klu Klux Klans politiske strategi. Trikset, forklarer kollegaen, er å overbevise vanlige mennesker som ikke anser seg selv som rasister til å godta rasistisk ideologi ved å skjule den bak mer spiselige politiske problemstillinger som innvandring, kriminalitet og etnisk kvotering. På sikt, sier han, kommer amerikanere til å stemme frem en president som representerer slike verdier. Ron er ikke overbevist. Slikt kan aldri skje i Amerika. Joda, svarer kollegaen. Bare vent.

Dette er bare et av mange øyeblikk i filmen som peker direkte mot amerikansk politikk anno 2018 (visste du at «America First»-slagordet faktisk først ble brukt av KKK på 20-tallet?). Utover det går filmen hardt til verks for å demonstrere hvordan hatefulle overbevisninger fører direkte til fysisk vold. Og at kunst, som har en iboende politisk gjennomslagskraft, kan, og bør, brukes som et ideologisk våpen.

BlackKklansman, Spike Lee 2018 BlackKklansman, Spike Lee 2018

 

I en av filmens sterkeste scener kryssklippes det mellom to parallelle hendelser: På den ene siden innvies den hvite «Ron» i Ku Klux Klan gjennom en høytidelig seremoni, etterfulgt av taler, fest og visning av Griffiths Birth of A Nation fra 1915. På den andre holder medlemmene til lokallaget Black Students Union et møte der en eldre aktivist forteller om en hendelse fra 1916 – der en uskyldig mann ble brutalt torturert og lynsjet av den hvite lokalbefolkningen. Birth of A Nations effektive filmspråk og hyllest til KKK ble ikke bare brukt i sin tid som rekrutteringsfilm for organisasjonen – det sies også at den hadde en direkte påvirkning på en rekke voldelige hendelser i USA i årene som fulgte. Film er propaganda, ser Spike Lee ut til å ville si – så hvorfor ikke bruke den som et våpen i kampen mot fiender som KKK og Trumps rasistiske tilhengere?

Dersom man var i tvil om hva denne filmen handler om, hamres budskapet inn på mindre subtilt vis mot slutten av filmen, med innskutt videomateriale av Trump, David Duke (tidligere «Grand Wizard» for klanen, og som forøvrig spiller en viktig rolle i filmen), og de voldelige sammenstøtene mellom demonstranter i Charlottesville. Og et omvendt amerikansk flagg, for ordens skyld. Dette betyr ikke at BlackKklansman er en unyansert film: Hovedpersonen Ron Stallworth er en litt ambivalent heltefigur, og det gjøres også en interessant kobling mellom tilhengere av «Black Power» og «White Power ». Men den slår et bevisst slag for den engasjerte auteuren, som med et plutselig innslag av dokumentariske bilder, kan rive tilskueren vekk fra filmens betryggende fiksjonsunivers, og konfronterer henne med den urovekkende virkeligheten bak sløret. Fiksjon og underholdning blir både kritisert som avledningsmanøver, og brukt som avsløringsstrategi.

 

The House That Jack Built (Lars von Trier)

The House That Jack Built, Lars von Trier 2018 The House That Jack Built, Lars von Trier 2018

 

Der Spike Lee bruker filmen som våpen, er von Trier en ironisk observatør, som vet at det å rette kritikken mot seg selv er det samme som å rette den mot hele kulturen han er en del av. Han påberoper seg retten til å gå inn i mørkets hjerte. Selv om mange er skeptiske til ham som filmskaper, synes jeg at han med denne filmen leverer et eksplisitt forsvar for sin interesse for, og retoriske lefling med, det iboende mørket i vår vestlige, rasjonelle og opplyste sivilisasjon.

The House That Jack Built tar for seg forholdet mellom kunst og ondskap gjennom seriemorder-figuren Jack – en brilliant, men også tåpelig og arrogant psykopat, som betrakter hvert eneste av sine mord som et slags kunstverk. Filmen er strukturert rundt en serie bekjennelser til en annen karakter ved navn «Verge», som først fungerer som en kritisk og blasert lytter, deretter som en intellektuell og moralsk motpol til Jacks oppblåste ego.

Denne auteur terribles tilbakekomst i Cannes (dog utenfor hovedkonkurransen) var høyt forventet og kommentert etter manges bannlysning i kjølvannet av hans beryktede nazi-vits. The House That Jack Built kan på en måte anses som et reflektert, om enn fortsatt lett ironiserende, svar på anklagene om anti-semittisme, misogyni og moralsk motbydelighet som tidligere har preget von Triers verk (jeg for min del er ikke en av de som anser von Trier for å være kvinnefiendlig, og mener at filmer som Nymphomaniac for eksempel snakker for seg selv). Paradoksalt nok kommer dette forsvaret pakket inn i en fortelling som skildrer en rekke blodige drap og andre grusomheter utført på kvinner, men også på barn og en uheldig andunge.

The House That Jack Built, Lars von Trier 2018 The House That Jack Built, Lars von Trier 2018

 

Til å være en film om en seriemorder, er The House … egentlig en ganske kjølig, intellektualiserende, og til tiders også morsom opplevelse – på linje med «sex-filmen» Nymphomaniac. Ingen av dem er særlig pirrende. I The House …  lekes det med seriemorder-klisjéen, noe som påfører drapene en nesten satirisk dimensjon. Filmens grusomme hendelser skildres gjennom psykopaten Jacks emosjonelt avsondrede blikk (i en scene i filmen øver Jack seg i speilet til å ape menneskelige følelser som glede, frykt osv). Filmen er bygget opp av fem episoder, fem mord. Før hvert mord ser vi i lange dialogbaserte scener hvordan Jack manipulerer sine intetanende ofre, som regel uten å møte noe særlig motstand.

Det er interessant at Lars von Trier, som er særlig kjent for å skape minneverdige kvinnelige hovedroller, nå lager en film om en voldelig, maskulin figur. Slik Jack fremstiller det – og det understrekes gjennom dialogen med Verge at det er Jacks versjon, og kun den, som vi får høre – ber noen av disse kvinnene nærmest om å møte en voldelig død – enten de er godtroende, irriterende eller rett og slett dumme.

Det er selvsagt mye som kan sies om parallellen mellom seriemorder og filmkunstner – begge to er drevne og narsissistiske figurer, hvis tvangsmessige virksomhet går direkte utover andre mennesker. The House That Jack Built kan på et vis anses som et selvrefererende filmessay fra en selvopptatt filmkunstner.

I likhet med Nymphomaniac fører dialogen mellom Jack og Verge til en rekke intellektuelle digresjoner – små, illustrerte foredrag om emner som blant annet gotisk arkitektur, Glenn Gould, William Blake og dessertvin. Jack blir en talsmann for et åndsaristokratisk og dualistisk verdensbilde, der de sterke, illustrert – ved William Blakes «The Tyger» – herjer over de svake – William Blakes «The Lamb» – og folkemord anses som den høyeste form for estetisk prestasjon. Her møter han sterk motstand fra sin motpart Verge (les: Virgil), som argumenterer for en mer kristelig og humanistisk visjon. Hvordan Lars Von Trier selv posisjonerer seg mellom disse motpolene er ikke åpenbart. Jeg vil tro at det ligger noe intertekstuell ironi i valget av Bruno Ganz som representant for klassiske humanistiske verdier, den samme Bruno Ganz som er kjent for å ha spilt Hitler i Der Untergang.

Slike digresjoner representerer et stilistisk brudd med det fortellende filmspråket som ellers råder i filmen, og leder over mot en mer abstrakt filosofisk spekulasjon om ondskapens rolle i europeisk kunst- og kulturhistorie. Så kan debattene rulle videre om denne filmen representerer en form for smakløs intellektualisme – eller skal tolkes som en ironisk kommentar over den hvite mannlige europeiske kulturoverlegenhet.



Din kommentar


Relatert

Lars von Trier: Danske med gal image

Z #4 1991: Med Europa, som hadde verdenspremiere i Cannes og har gått på norske kinoer i høst, har den [...] | kun utdrag

Den grimme ælling – Intervju med Lars von Trier

Z #4 1984: Andungen var ingen and, men en svane. Vakrere enn sine brødre og søstre, men stygg som barn. [...]

Cannes 2017: Kunst og kunstighet

Blogg: I Cannes kan du finne noe av det fineste filmkunsten kan framvise, men også mye vulgaritet og ytre staffasje. Vår blogger deler sine inntrykk fra årets Cannes-festival.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Hva skjer med kvalitetsfilmen?

Z #2 1993: Kvalitetsfilmen er fremdeles et problembarn i norsk filmimport og kinopolitikk. På tross av flere [...] | kun utdrag

Tidsskrifthistorien – et filmkulturelt stafettløp

Z #1 1993: I anledning Zs 10-års jubileum skuer vi tilbake på de norske filmtidsskriftenes historie – [...] | kun utdrag

Timer med skuespillerne

Z #3 1989: Nikita Mikhalkov er en av de fremste nålevende sovjetiske filmregissører. I Norge er han best [...] | kun utdrag